«Stortinget har tidligere slått fast at arbeidet med nøyaktig kartlegging og digitalisering av norskekysten skulle være ferdig innen 2006. I årets budsjett sies det at dette arbeidet ikke skal sluttføres før 2016. På enkelte strekk er kartdataene over kysten langs Vestlandet og Nord-Norge ikke oppdatert på 100 år.
Mener statsråden at digitaliserte sjøkart basert på slike data gir tilstrekkelig sikkerhet for trafikken langs norskekysten?»
Svar:
Norskekysten er i sin helhet dekket med papirkart som i hovedsak fyller kravene til sikker navigasjon med moderate hastigheter og tradisjonelle navigasjonsmetoder. Ca. to tredjedeler av kartene er imidlertid basert på gamle oppmålingsarbeider. Kart basert på disse målingene kan ikke uten videre brukes sammen med elektroniske navigasjonshjelpemidler. Digitaliserte kart basert på slikt gammelt kartgrunnlag kan kun være til hjelp til planleggingsformål. Dette gjelder stort sett strekningen fra Haugesund til Sognefjorden og fra Brønnøysund og nordover.
For ordens skyld vil jeg legge til at dekningen med moderne elektroniske sjøkart etter internasjonal standard vil bli gradvis bedre i årene som kommer. Framdriften vil bli lagt opp med vekt på å ferdigstille først strekninger som har stor trafikk eller er utsatte av andre grunner. Arbeidet er prioritert framfor alle andre oppgaver innenfor rammen av Kartverkets statsoppdrag.
Spørsmål nr. 44
Innlevert 19. oktober 2000 av stortingsrepresentant Siri Frost Sterri Besvart 31. oktober 2000 av utenriksminister Thorbjørn Jagland Spørsmål:
«Det er fortsatt stor uro ved Det Norske Institutt i Athen. Det skyldes at styret ikke evner å rydde opp etter pinlighetene omkring bokkjøp fra - og tildeling av norsk orden til - professor Johannes
Triantaphyllopoulos, som var minister i den greske juntaregjeringen i 1968.
Hvordan kan utenriksministeren, eventuelt i samarbeid med kirke-, utdannings- og forskningsministeren, foreta den nødvendige opprydning i saken?»
Svar:
Det norske institutt i Athen er et samarbeidstiltak mellom universitetene og de vitenskapelige høgskolene i Norge. Det er disse institusjonene som gjennom det valgte styre eller direkte som i første rekke har ansvar for dets virksomhet og drift.
Det kan i denne sammenheng vises til det regelverk som ligger til grunn for virksomheten ved Det norske institutt i Athen, da særlig statuttene vedtatt av styret 29. mars 1993, og samarbeidsavtalen mellom de fire universitetene og instituttet om driften vedtatt 17. mars 1995.
Kirke -, utdannings- og forskningsdepartementet opplyser for sin del at den personalkonflikt som har oppstått ved instituttet først og fremst må løses av partene selv, og at det ikke har vært grunnlag for de-partementet å gripe inn i denne.
Jeg har for min del ingenting å tilføye til dette.
Innlevert 20. oktober 2000 av stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold Besvart 31. oktober 2000 av justisminister Hanne Harlem
Spørsmål:
«I Oppland Arbeiderblad 18. oktober omtales det en sak hvor politiet ble varslet om levering av et parti narkotika i Hov sentrum, men politiet valgt å ikke rykke ut. Det er uakseptabelt at Vest-Oppland politidistrikt ikke rykker ut for å stoppe slike store narkotika handler.
Hva vil justisministeren gjøre for å hindre at dette skjer i fremtiden, og vil justisministeren gi narkotika-forbrytelser større prioritet?»
Begrunnelse:
I Oppland Arbeiderblad 18. oktober fremgår det at det lokale lensmannskontor ikke valgte å rykke ut, fordi de ikke har ressurser til å rykke ut etter kl. 1500 på andre oppdrag enn det som står om liv og helse.
Etter deres oppfatning sto det ikke om liv og helse i denne saken.
Dersom det er slik at politiet definerer spørsmål om liv og helse så snevert at forebygging av narkotika ikke omfattes, er instruksene uakseptable og meningsløse. Dersom politiet bare kan rykke ut for å stoppe de skadevirkningene som narkotika måtte medføre i en akutt situasjon, men ikke for å hindre spredning og handel med narkotika, griper man problemene i helt feil ende. Politiet og samfunnet vil spare store ressurser og redde enkeltmennesker ved å stoppe narkotikahandelen i forkant fremfor å etterforske og påtale den kriminaliteten som dette medfører i etterkant.
Svar:
Ressursbruken i Vestoppland politidistrikt i sin alminnelighet og bruken av overtidsmidler i sin sær-deleshet har nylig vært undergitt en egen vurdering fra departementets side. Dette resulterte i at politi-mesteren i sin styringsdialog med underliggende driftsenheter ga nye instrukser om utrykninger på overtid, og det ble i den forbindelse presisert at utrykninger på overtid primært skal foretas når liv står på spill eller i de tilfeller hvor liv eller helse er alvorlig truet.
Lensmannen i Nordre Land lensmannsdistrikt vurderte behovet for utrykning på overtid da den konkrete saken oppsto den 16. oktober d.å. Lensmannen har uttalt at omsetning av hasjisj for kr. 6000 er en alvorlig trussel mot liv og helse, men han valgte etter en helhetsvurdering likevel å si nei til utrykning på overtid. I denne helhetsvurderingen inngikk også at handelen av narkotikapartiet var avbrutt ved at kjøperen var tatt hånd om av sin far og senere ble kjørt til Gjøvik politistasjon.
Lensmannen i Nordre Land mener at han i den konkrete saken forholdt seg til instrukser gitt av po-litimesteren i Vestoppland politidistrikt om utrykninger på overtid. Det er popo-litimesteren som har to-talansansvaret for tjenesten i politidistriktet, og dritsenhetslederne/lensmennene kan etter departementets oppfatning ikke bebreides for at de lojalt følger politimesterens instrukser og retningslinjer ellers.
Politimesteren har meddelt departementet at han nå akter ta denne saken opp som en prinsipiell sak i politidistriktets ledergruppe.
Etter departementets oppfatning er det viktig at nye retningslinjer for bl.a. utrykninger på overtid dis-kuteres og avklares i politidistriktets ledergruppe slik at den type misforståelser som vi her har ser kan
unngås. Politimesteren har i ettertid presisert at meldinger i narkotikasaker og eventuelle utrykning på overtid må vurderes individuelt og skjønnsmessig. Dette skulle etter departementets oppfatning vært klargjort i samarbeid med driftsenhetslederne før retningslinjene ble sendt ut.
Alvorlig narkotikakriminalitet er et av flere saksområder som skal gis høy prioritet av politiet både hva angår forebyggende tiltak og avdekking/straffesaksbehandling. Dette er tydelig kommunisert i de-partementets styringsdokumenter til politidistriktene og særorganene, samt i Riksadvokatens mål- og pri-oriteringsskriv.
Innlevert 23. oktober 2000 av stortingsrepresentant Inger Stolt-Nielsen Besvart 30. oktober 2000 av miljøvernminister Siri Bjerke Spørsmål:
«Stortinget har gjentatte ganger slått fast at det er ønskelig å få gassdrevne ferger i Boknafjordsambandet.
At dette ikke er realisert, har sammenheng med kostnadene ved å bygge et LNG-anlegg på Karmøy. Nå vil Gasnor bygge et slikt anlegg.
Mener statsråden da det er miljømessig riktig å skifte ut dagens ferger med gassdrevne ferger i Bok-nafjordsambandet?»
Begrunnelse:
Det er klare miljømessige fordeler ved gassferger. Utslippene fra tradisjonelle ferger er betydelige, og kan reduseres vesentlig ved overgang til gass. Rogaland er et fylke med flere fergesamband, så utslippene fra ferger er et betydelig problem.
Haugalandet er kommet langt med å ta gassen i bruk i industri- og transportsektoren, og det er nå ganske mange år siden Stortinget første gang vedtok at det skulle satses på gassdrevne ferger i Bokna-fjordsambandet. Norge har betalt mye for kompetanse på gassdrevne ferger, en kostnad som Samferd-selsdepartementet tidligere har anbefalt å fordele på bygging av flere ferger. Miljøbesparende teknologi-utvikling blir svært kostbar dersom anvendelsen av ny teknologi ikke tas i bruk.
Svar:
Bruk av naturgass i fergedriften er miljømessig gunstigere enn dagens dieseldrevne ferger. Driftser-faringene med den første riksvegfergen som drives med LNG er gode. Miljøeffektene er spesielt gunstige når det gjelder utslipp av NOx.
Den nye Gøteborgprotokollen under ECE Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning vil forplikte Norge til å redusere NOx-utslippene i betydelig grad. Det må iverksettes tiltak overfor en rekke sektorer med grunnlag i en analyse av tiltakenes kostnadseffektivitet.
Oppfyllelse av forpliktelsene i Gøteborgprotokollen vil være svært krevende og vil føre til at det må iverksettes NOx-reduserende tiltak også overfor kysttrafikken. Kysttrafikk og fiskebåter står for en stor del av disse utslippene, og tiltak innenfor denne sektoren er i en tiltaksanalyse utført av Statens foru-rensningstilsyn (SFT) antatt å være blant de mest kostnadseffektive. Igangsetting av bygging av ytterligere ferger drevet med naturgass vil bli vurdert opp mot alternative tiltak både overfor fergene og overfor kysttrafikk og fiskebåter generelt. Garanti for langsiktige leveranser av LNG og kostnader per redusert tonn NOx for gassdrevne ferger sammenlignet med alternative tiltak, er forhold som vil være viktige i denne vurderingen. Gassdrevne ferger i Boknafjordsambandet vil bli vurdert dersom slik omlegging også passer inn i en nødvendig fornyelse og/eller oppgradering av disse fergene. En eventuell innsetting av gassferger i Boknafjorden må vurderes opp mot behovet for nye ferger i dette området, samt rokkeringsmuligheter for ferger som da måtte bli ledige. Den konkrete vurdering av dette spørsmålet vil bli foretatt av Samferdselsdepartementet.
Spørsmålet om videre drift av gassdrevne ferger er for øvrig omtalt i St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011.
Innlevert 23. oktober 2000 av stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen Besvart 1. november 2000 av fiskeriminister Otto Gregussen Spørsmål:
«Av St.prp. nr. 1 Skatte-, avgifts- og tollvedtak fremgår det at det i dag er om lag 840 konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret. Det fremgår videre at overdragelser og eierendringer skal meldes fra til fiskerimyndighetene.
Hvor mange av konsesjonene har vært gjenstand for overdragelser eller selskapsmessige eierendringer siden opprinnelig tildeling?»
Svar:
Spørsmålet fra representanten Ansgar Gabrielsen er hvor mange tillatelser til oppdrett av laks og ørret som har vært gjenstand for overdragelse eller selskapsmessige eierendringer siden opprinnelig tildeling.
Pr. 25. oktober 2000 er det registrert i alt 848 konsesjoner for oppdrett av matfisk av laks og ørret. Av disse er 767 beliggende i saltvann. I tillegg er det 25 stamfiskanlegg for laks og ørret som også er lokalisert i saltvann. Disse produserer matfisk av laks og ørret som et ledd i sin stamfiskproduksjon. Samlet gir dette 792 konsesjoner for produksjon av matfisk av laks og ørret i sjøvann. De resterende tillatelsene gjelder oppdrett på ferskvannslokaliteter.
Oppdrettslovens § 4 fastslår at en konsesjon er gitt til en eller flere bestemte personer eller selskaper, for bestemt art fisk, til bestemt lokalitet og for bestemt virksomhet.
Dersom disse forhold endres, skal det innhentes ny tillatelse. Dette omfatter også det forhold at den som har konsesjon går konkurs. § 4.4 ledd nedfeller dessuten at departementet kan bestemme at også endringer i de underliggende forhold, så som eiersammensetningen i selskaper m.v. som har tillatelse i medhold av § 6, til matfiskoppdrett av laks og ørret, må godkjennes, dersom endringen vil være i strid med de regler for tildeling som til enhver tid er fastsatt.
Fiskeriforvaltningens registrering og behandling er knyttet til første og andre ledd, dvs. konsesjons-innehaver og aksjonærer/andelshavere i konsesjonskonsesjons-innehaver.
Med overdragelser av konsesjoner forstår fiskerimyndighetene de tilfeller en konsesjon søkes overført fra en innehaver til en annen. Dette fordrer legitimert søknad på fastsatt skjema hvor søker skal dokumentere at nåværende innehavers kreditorer er innforstått med overføringen og konsekvensene av denne.
Er det vedlagt søknaden også nødvendig dokumentasjon på oppfyllelse av fastsatte kompetansekrav, firmaattest osv. tillates konsesjonen overført til ny innehaver.
Vedtaket er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og kan således påklages.
Fiskeridirektoratet godkjente i alt 69 slike overdragelser i 1999.
Endring av eierstruktur, dvs. endring av inntil
100 % av eierinteressene i eksisterende innehaver, men hvor selve innehaveren forblir intakt, er kun en meldesak til Fiskeridirektoratet. Meldingen skal sendes på fastsatt skjema. Fiskeridirektoratet registrerte i alt 67 slike meldinger i 1999.
Innehavere av oppdrettskonsesjoner, som andre næringsdrivende, foretar løpende tilpasninger til de generelle rammebetingelser som nedfelles. Selskapsmessige endringer av forskjellige årsaker betyr ikke
nødvendigvis at de opprinnelige eierne går ut av næringen. De fleste konsesjonene som ble gitt før 1985, ble utstedt til én eller flere enkeltpersoner. Senere har nesten samtlige endret eierform slik at et aksjeselskap nå står som innehaver av tillatelsen. Tillatelsen har ved dette vært gjenstand for overdragelse.
Imidlertid innebærer også overdragelser og endringer av selskapsmessige forhold at oppdrettere som var med ved opprinnelig tildeling eller oppstart, forlater næringen. Opptellinger fra Fiskeridirektoratets register viser at i henhold til de eierforhold eller den eiersammensetning som ble opplyst i tilknytning til den enkelte konsesjon første gang dette forhold ble registrert i Fiskeridirektoratet, så er de opprinnelige eierne fortsatt med i 21,59 % (dvs. 171) av de ovennevnte 792 konsesjonene.
Det bør imidlertid presiseres at de opplysninger man mottok om eierskap ikke alltid hadde den ønskede presisjonsgrad i årene fram mot midt på 1980-tallet. Etter den tid skjedde gradvis en erkjennelse av betydningen av nøyaktige registreringer av eierskap hos oppdrettere, så vel som hos forvaltningen.
Innlevert 24. oktober 2000 av stortingsrepresentant Lisbet Rugtvedt Besvart 31. oktober 2000 av kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad Spørsmål:
«I en artikkel i Aftenposten 23. oktober om at få kosovoalbanere får opphold i Norge, uttaler UDIs in-formasjonssjef at en har behandlet de «enkleste sakene først». UDI gir dermed uttrykk for at en har sortert og kategorisert asylsøknadene fra kosovoalbanere i Norge.
Er det riktig at UDI har foretatt en slik sortering, og hvilke kriterier er i så tilfelle satt opp for å avgjøre om en sak er «enkel» eller «kompleks»?
Begrunnelse:
Aftenposten skriver at fire av ti kosovoalbanere som søker asyl i Sverige får opphold, mens et svært lite antall kosovoalbanere i Norge har fått innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. UDI oppgir at forskjellene kan skyldes at en i Norge behandler de enkleste sakene først, og at prosentandelen som får opphold derfor kan komme til å stige. Dette samsvarer dårlig med informasjon som kommer fram blant annet fra enkelte asylmottak, hvor inntrykket er at søknadene behandles i en tilfeldig rekkefølge, det vil si fortløpende når avhør er foretatt.
Svar:
Jeg kan bekrefte at Utlendingsdirektoratet i stor grad har innrettet behandlingen av asylsøknader fra kosovoalbanere slik at de «enkleste» sakene behandles først. Dette er ikke i strid med inntrykket fra mot-takene om at sakene behandles fortløpende når avhør er mottatt. Sakene gjennomgås etter hvert som de kommer inn til utlendingsmyndighetene, og de sakene som kan avgjøres med en gang, uten tilleggsopp-lysninger eller uavklarte problemstillinger behandles først.
Når det gjelder spørsmålet om en sak er «enkel» eller «kompleks», kan jeg generelt si følgende:
En asylsøknad er en søknad om opphold i Norge som normalt grunngis i at man har et behov for be-skyttelse fra forfølgelse. Når en søknad om asyl behandles, vurderes det først om søkeren ved retur til hjemlandet vil bli utsatt for forfølgelse. Dersom dette ikke er tilfelle, vurderes det alltid om søkeren likevel fyller vilkårene for opphold på humanitært grunnlag. Begge spørsmålene vurderes konkret og individuelt i enhver sak.
En del søknader om asyl fra kosovoalbanere er basert på at søkerne tidligere var forfulgt av serbiske myndigheter. Utfra de endringer som har funnet sted i Kosovo vil et slikt grunnlag ikke lenger ha aktualitet.
Med mindre det er andre forhold i saken som kan være relevante for spørsmålet om opphold, vil dette fremstå som en sak som kan avgjøres med en gang. Det samme vil gjelde der det ikke anføres noe om at det foreligger et behov for beskyttelse, men søknaden gir primært uttrykk for et ønske om fortsatt å oppholde seg i Norge. Svært mange av de saker som til nå har vært behandlet, er basert på slike anførsler.
I forbindelse med søknader hvor det kommer opp nye spørsmål som krever nærmere vurderinger eller avklaringer, vil dette være saker det tar noe mer tid å avgjøre. Det vil her kunne være et behov for, på et bredere grunnlag å foreta en prinsipiell avklaring av de problemstillinger som er reist. Dette bl.a. for å sikre
likebehandling. Det samme vil gjelde søknader som krever nærmere undersøkelser eller ytterligere opplysninger, f.eks. for å klarlegge faktum når dette er avgjørende for vurdering av saken.
For ordens skyld presiserer jeg at også de saker som ikke avgjøres med en gang selvsagt skal behandles og avgjøres innen rimelig tid, men saksbehandlingstiden vil likevel kunne bli noe lenger for disse sakene enn for de andre.
Norske og svenske utlendingsmyndigheter vurderer i all hovedsak søknader om asyl fra kosovoalbanere på samme måte. Hovedgrunnen til at svenskene har innvilget ca 40 % av de saker som er behandlet til nå, er at mange av mange av disse søkerne, hvorav flere er barnefamilier, har hatt opphold i Sverige i 4- 5 år. De er ikke gitt asyl, men opphold på humanitært grunnlag på grunn av tilknytning til Sverige, og ikke som følge av at de anses for å ha behov for beskyttelse. I Norge har vi ikke mange gamle søknader om asyl fra kosovoalbanere i systemet. Grunnen til det er at kosovoalbanere som kom til Norge før 01.01.97 er gitt opphold, jf vedlagte kopi av Justisdepartementets pressemelding av 02.04.98. En del søkere fra Kosovo, herunder en del barnefamilier, som har kommet hit etter 01.01.97, er ellers gitt opphold i Norge før kollektiv beskyttelse ble innført i april 1999.
Avslutningsvis presiserer jeg at det nå er besluttet at barnefamilier som har fått avslag på sine søknader om asyl, skal få bli i landet fram til 1. mars 2001 pga vinteren i Kosovo.
Pressemelding fra Justis- og politidepartementet. Nr. 14/98. Dato: 2. april 1998 KOSOVO-ALBANERE SOM HAR VÆRT LENGE I NORGE FÅR OPPHOLD
Justisdepartementet har i dag bestemt å innvilge varig oppholdstillatelse til personer fra hjemland som ikke aksepterer å ta dem tilbake på tross av at de har fått endelig avslag på sine søknader om opphold i Norge. Beslutningen gjelder personer som har kommet til Norge før 1. januar 1997, og vil i hovedsak omfatte ca. 200 jugoslaviske borgere (primært kosovo-albanere).
- Dette er personer som har vært her en god stund, og i liten grad selv kan gjøre noe med sin situasjon, sier justisminister Aud-Inger Aure. Hun peker på at hjemlandet har hindret retur slik at de har blitt værende her i uvisshet. - Humanitære hensyn tilsier at det nå er riktig å gi denne gruppen en avklaring, sier jus-tisminister Aure.
De som har uavklart identitet/nasjonalitet, de som har fått tilbakekalt sin tidligere tillatelse, personer som har unndratt seg iverksetting og befinner seg i kirkeasyl, og personer som har begått straffbare handlinger og er eller blir besluttet utvist, omfattes ikke av ordningen.
Ingen sendes til Kosovo nå
Slik dagens situasjonen er i Kosovo er det ikke aktuelt å undertegne den framforhandlede avtalen mellom Norge og Jugoslavia om gjensidige forpliktelser til å ta i mot egne borgere som ikke har oppholdsgrunnlag i det andre landet. - Det innebærer at det ikke er aktuelt å sende noen dit nå, sier Aud-Inger Aure.