”Eritrea i våre hjerter” var et av slagordene til det norske solidaritetsmiljøet for Eritrea.
Internasjonalt engasjement i mer eller mindre organiserte former var et fenomen som ble forsterket med radikaliseringsbølgen på 1960- og 1970-tallet. På 1980-tallet kom en konservativ motbølge. Dette fjernet ikke engasjementet for Eritrea, men fra å være et overveiende venstrepolitisk fenomen, ble solidaritetsarbeidet en mer tverrpolitisk aktivitet.
Eritreaspørsmålet var en av flere saker på dagsordenen i denne tida, men blant de som hadde erfaring med flere målområder for internasjonalt solidaritetsarbeid har ofte Eritrea blitt beskrevet i spesielt positive vendinger. Hva var det som engasjerte ved eritreakonflikten, og hva var det som gjorde Eritrea så spesiell for enkelte?
Norsk solidaritetsaktivisme for Eritrea startet i siste halvdel av 1970-tallet. Etterhvert oppstod det et betydelig antall solidaritetsforeninger av ulik art og organisering. I dette kapittelet vil de forskjellige foreningenes bakgrunn og hovedfokus bli prensentert. Noen hadde sitt utspring i utdanningsmiljøer, og arbeidet med helse- veterinær- og landbruksspørsmål, mens andre oppstod innenfor fagbevegelsen. Felles for de fleste var imidlertid en klar politisk profil, for selv om innsamlingsaksjoner og lignende utelukkende gikk til humanitære formål, uttrykte foreningene åpenlys støtte til frigjøringsbevegelsene. Det er av interesse i denne sammenheng å vurdere i hvilken grad foreningene samlet utgjorde en pressgruppe overfor norske myndigheter med hensyn til det offentlig synet på eritreaspørsmålet, noe som også vil bli behandlet i neste kapittel.
Foreningene stod for flere aksjoner, både i form av enkelt- og samarbeidsprosjekter.
Eritreaspørsmålet var hyppig i medias søkelys, særlig i forbindelse med den store tørkekatastrofen som rammet området i perioden 1983 – 1985. Ved flere anledninger var Eritrea helt eller delvis i sentrum for NRKs TV-aksjoner, og det ble laget flere reportasjer og dokumentarfilmer om situasjonen i de frontkontrollerte områdene. Det som for alvor satte Eritrea på dagsordenen var imidlertid Operasjon Dagsverk i 1987. Som landsdekkende aksjon bidro OD til å gjøre situasjonen i Eritrea til en del av den allmenne bevissthet. Hvordan kunne en slik mobilisering forekomme, tilsynelatende uten å møte kritiske innsigelser?
SOLIDARITET OG ENGASJEMENT
Solidaritetsaktivisme og internasjonalt engasjement var et fenomen i tida, særlig innenfor venstreradikale kretser og studentmiljøer. Særlig fikk kampen mot kolonialisme og apartheid i det sørlige Afrika stor oppslutning, og i løpet av 1960-tallet vokste det frem en bred folkelig protest mot raseskillet. I 1967 ble Fellesrådet for det sørlige Afrika stiftet. I henhold til Rolf Tamnes kom rådet til å spille en stor rolle med hensyn til norsk sørafrikapolitikk, særlig på 1980-tallet, og fungerte som døråpner for de sørafrikanske frigjøringsbevegelsene. På det meste hadde Fellesrådet 45 medlemsorganisasjoner, over 2000 individuelle medlemmer og 9 heltidsansatte.567
En av de mest kjente solidaritetsorganisasjonene var Namibiaforeningen på Elverum.
På et ellers alminnelig norsk tettsted vokste det på 1980-tallet frem et miljø som ble et viktig sentrum for solidaritetsarbeid for Namibia, og for et nettverk som omfattet politiske ledere i både Norge og Namibia. Som vil bli nærmere behandlet i dette delkapittelet, skyldtes lokaliseringen kombinasjonen av et aktivt kirke- og skolemiljø, i tillegg til at områdets skogsindustri gav grunnlag for en sterkere lokal fagbevegelse enn det som er vanlig i rurale strøk.568 Mobiliseringen av støtte og solidaritetsarbeid for det sørlige Afrika foregikk nettopp innenfor kirken, den politiske venstresida og i fagbevegelsen.569
Gjennom 1970- og 1980-tallet oppstod det en rekke foreninger og komiteer i forbindelse med internasjonalt solidaritetsarbeid. Akkurat som det sørlige Afrika vakte også situasjonen i Palestina et sterkt engasjement, og i 1970 ble Palestinakomiteen dannet som en av de første aksjonsgruppene for palestinere i Europa.570 Andre sentrale solidaritetsforeninger var Afghanistankomiteen, dannet i 1980, kort tid etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i desember 1979, og Latin-Amerikagruppene, dannet i 1977.571 Innenfor sistnevnte var det særlig Chile og Nicaragua som stod i sentrum for engasjementet. De mest fremtredende fellestrekkene ved disse foreningene er solidariteten med frigjøringsbevegelser.
De fleste frigjøringsbevegelsene proklamerte seg som kommunistisk eller sosialistisk orienterte, og flere var militante eller tilknyttet geriljagrupperinger. Det norske solidaritetsarbeidet hadde følgelig først og fremst en forankring i den politiske venstresida, og i den frigjøringsteologisk orienterte delen av kirken. Engasjementet vokste imidlertid ut over
567 Tamnes 1997: 366.
568 Østbye 2000: 354-355.
569 Eriksen 2000: 394-399.
570 http://www.palestinakomiteen.no/content/view/88//, sist besøkt 4. juli 2006.
571 http://afghanistan.no/ains_historie.htm, sist besøkt 4. juli 2006, og Ruud og Kjerland 2003: 237.
disse grupperingene, og ble etterhvert et tverrpolitisk fenomen. Som samlet opinion utøvet engasjementet også betydelig innflytelse på norsk offentlig politikk, særlig med hensyn til allokering av bistandsmidler. Aktiviteten hadde også stor påvirkningskraft overfor det bildet nordmenn generelt hadde av situasjonen i disse landene.
Å tale offerets sak
Ifølge den tidligere presidenten, F.W. de Klerk, ble hele generasjoner opplært til å forakte det hvite Sør-Afrika: ”The fact is that for almost four decades South Africa had been a central preoccupation of the Norwegians. Whole generations of schoolchildren had been raised on the premise that apartheid was the apotheosis of all evil and that Nelson Mandela and the ANC could do no wrong.”572 Det er ingen tvil om at solidaritetsengasjement, humanitære organisasjoner og det offentlige bistandsapparatet har vært innflytelsesrike representanter for Norge i de aktuelle landene, og for disse landene i Norge. Som behandlet i introduksjonskapittelet, kan Terje Tvedts begrep stedfortredermakt defineres som den makten som følger med å representere noe som mottakerne ikke har mulighet til å vurdere ved hjelp av egne erfaringer.573 Som talerør for frigjøringsbevegelsenes presentasjon av de lokale forhold, har frivillige organisasjoner og solidaritetskomiteer i stor grad kunnet forme den norske opinionens holdninger.
Den første organiserte norske solidariteten med Eritrea kom i gang på slutten av 1970-tallet. Kirkens Nødhjelp startet, som tidligere behandlet, sitt samarbeid med Eritrean Relief Association i 1978, og omtrent samtidig ble den første solidaritetsgruppen etablert.
Eritreaspørsmålet ble mer allment kjent først i andre halvdel 1980-tallet, i en periode der de interne politiske og militære stridighetene i Eritrea tilsynelatende var over. Innen høsten 1981 hadde det lyktes EPLF å drive den rivaliserende fraksjonen ELF ut av Eritrea. Med ELF ble også virksomheten til fraksjonens humanitære del, Eritrean Red Cross and Crescent Society, marginalisert. Verken ELF eller ERCCS opphørte imidlertid å eksistere, men ERCCS’
aktivitet ble begrenset til å omfatte de eritreiske flyktningleirene og eksilmiljøene i Sudan.
Øvrige fraksjoner innenfor den eritreiske motstandsbevegelsen gikk i denne perioden enten i oppløsning, under jorden eller i eksil.574 EPLF vant således kampen om hegemoniet i de
572 de Klerk 1999:297, sitert i Eriksen 2000: 373.
573 Tvedt 2003: 36. Se for øvrig Kapittel I og V.
574 Bereketeab 2000: 201-206 og Killion 1998: vvvxi.
frontkontrollerte områdene av Eritrea, og utenforstående ble heretter introdusert for en ensartet motstandsbevegelse med et klart politisk program og sosial profil.
I likhet med representanter fra hjelpeorganisasjonene, besøkte også flere aktivister de frontkontrollerte områdene i Eritrea i løpet av 1980-tallet. Rapportene fra slike reiser fremstår som overveiende positive, og mange ble overveldet over hvor velorganisert samfunnet var, til tross for den vanskelige situasjonen med krig og tørke. Inge Myrvoll, mangeårig aktivist i solidaritetsbevegelsen, besøkte Eritrea i 1987 som gjest ved EPLFs andre kongress: ”Det var et land som var organisert til å fungere om natta og i det skjulte, men hvor man følte at det likevel fungerte. Og så fikk man tilbakemelding fra de nordmennene som var der over tid – og det er litt viktig, for når man selv er der noen dager, og du vet at du kanskje får se utstillingsvinduet – så var det å få en tilbakemelding fra nordmenn som var der over tid om at det her fungerte, selv om det var under veldig vanskelige forhold; det er sånn som gir inntrykk!”575
Inntrykk formidlet av aktivister og journalister fra besøk ved fronten, kombinert med besøk av eritreere i Norge, var med på å representere eritreaspørsmålet i Norge. I den sammenheng var det to fremtredende fremstillinger som tilsynelatende stod i motsetningsforhold til hverandre. Den ene vektla offerrollen, særlig i forhold til internasjonal maktkamp og interesser. Både eritreere og sympatisører presenterte herunder eritreaspørsmålet som en langvarig frigjøringsstrid, først mot italiensk kolonialisme, så mot etiopisk dominans og amerikansk innflytelse, og til sist sovjetisk imperialisme. I norsk sammenheng ble også Norges rolle i FN-kommisjonen i 1950 trukket frem som et eget argument for at norske myndigheter hadde et spesielt ansvar for å lette eritreernes situasjon.
Offerrollen er imidlertid tvetydig, for maktesløshetens makt ligger nettopp i dens evne til å fremkalle sympati og støtte.
På den annen side ble ikke eritreerne ensidig fremstilt som hjelpeløse ofre man skulle synes synd på. Snarere ble driftighet innenfor stramme rammer og knappe ressurser fremhevet som et særtrekk. Denne andre typen fremstilling la særlig vekt på EPLFs selvbergingsideologi, som ble utviklet på midten av 1970-tallet.576 Både det velorganiserte samfunnet i felten og EPLF og ERAs urokkelighet med hensyn til å kontrollere eksterne bistandstiltak, ble overveiende beskrevet med respekt av utenlandske bistandsarbeidere og solidaritetsaktivister. Selvbergingsideologien innga tillit til at bistanden ville komme til nytte.
575 Intervju med Inge Myrvoll, Oslo 5. juni 2001.
576 Iyob 1995: 119.
Stolthet og selvrespekt ble således like mye et argument for at det var legitimt å støtte eritreerne.
Akkurat som med problematikken i det sørlige Afrika, ble fremstillinger av eritreaspørsmålet gjerne en historie om enkle konfliktlinjer med tydelige skurker og helter.
Heltene var de eritreiske Davidene som kjempet mot en etiopisk-sovjetisk Goliat. Den eritreiske utholdenheten og krigsinnsatsen overfor den overlegne etiopiske hæren ble ofte beskrevet i imponerte vendinger. Likeledes ble den eritreiske alliansefriheten et symbol på styrke og selvstendighet. De mange som med større eller mindre risiko gikk i bresjen for å støtte eritreerne, både enkeltpersoner og organisasjoner, oppnådde også en viss heltestatus.
Instanser som FN og det internasjonale Røde Kors ble derimot plassert i skurkerollen, fordi de forholdt seg passive i forhold til de frontkontrollerte områdene. De mange vitnesbyrdene på etiopisk krigføring, intern terror og brudd på menneskerettigheter skapte et klart fiendebilde av Etiopia, og i likhet med kampen mot apartheid, ble eritreaspørsmålet en moralsk riktig sak å støtte. Retten til selvbestemmelse var muligens det sterkeste argumentet, og det ble fremmet gjentatte appeller for å få saken tatt opp i FN-sammenheng.
En viktig forutsetning for å forstå beundringen og respekten for eritreerne er bildet som ble skapt av dem, kontra det generelle bildet av afrikanere som fremdeles figurerer i vestens kulturelle dypstrukturer. Eritreerne ble ikke oppfattet som korrupte, upålitelige, usiviliserte eller barbarer. I stedet ble de fremstilt som utdannede, gjerne kristne, og med beherskelse av de samme referanserammer og diskurs som sine vestlige samarbeidspartnere.
Et slikt bilde innga tillit og tilgjengelighet. Det forførende aspektet ved den eritreiske frigjøringskampen var like viktig. Her var det noen som kjempet for det rette, som trodde på noe! Slike mekanismer omtaler Terje Tvedt som meningsmakt, og definerer det som den makt som ligger i å kunne bidra til eller oppfylle det flest mennesker søker mest av alt; et meningsfylt liv. Å være med å støtte noe som oppfattes som en moralsk riktig sak, kan være en måte å oppnå en eksistensiell tyngde ved livet.577 Solidaritet og engasjement blir således en høyst personlig sak, men med et stort maktpotensial.
577 Tvedt 2003: 42.