1980-tallet har i internasjonal bistand fått tilnavnet ”the NGO-decade”.425 I løpet av tiåret kom en sterk økning av frivillige organisasjoner som internasjonale aktører, og fenomenet gjorde seg tydelig gjeldende på Afrikas Horn. Innen 1983 hadde Eritrean Relief Association etablert kontakt med 120 internasjonale organisasjoner gjennom sine informasjonskontorer og, etterhvert, formidable nettverk i eksil. Et knippe av disse organisasjonene var norske, og det er deres engasjement i Eritrea, og til dels også i Tigray og Wollega, som vil bli behandlet i dette kapittelet.
Den norske benevnelsen er private eller frivillige organisasjoner, men i avhandlingen benyttes også den engelske forkortelsen NGO, Non Governmental Organisation. Det var flere større og mindre norske organisasjoner som involverte seg i Eritrea, men mandat og strategi var til dels svært ulik. Avhandlingen vil særlig omhandle Kirkens Nødhjelp, Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp og Redd Barna, siden disse organisasjonene samarbeidet med mottakerorganisasjonene på regulær basis gjennom store deler av 1980-tallet. Kapittelet vil først og fremst omhandle perioden frem til Eritrea ble en selvstendig stat i 1993. En del andre involverte organisasjoner vil derfor ikke bli nevnt i denne omgang.
Nødhjelpsarbeidet på Afrikas Horn nådde enorme proporsjoner i forbindelse med den store tørke- og hungerskatastrofen som kulminerte i perioden 1984 – 1985. Aktiviteten fra Sudan og inn i Eritrea og Tigray var særlig komplisert, først og fremst på grunn av det diplomatiske hensynet til etiopisk suverenitet. Samtidig måtte aktiviteten holde en lav profil for ikke å kompromittere sudanske myndigheter og landets sikkerhet. Katastrofen utspant seg dessuten i en dypfryst periode av den kalde krigen, og i et område hvor begge supermaktene hadde sine interessesfærer. Disse forholdene hadde trolig innvirkning på hvordan det internasjonale samfunn forholdt seg til og beveget seg i området, og på de tiltak som ble satt i verk for å avhjelpe situasjonen. I kapittelet vil det bli drøftet hvordan de norske organisasjonene beveget seg innenfor disse rammene gjennom å se på hvilke satsingsområder og strategier de opererte med, og hvordan de samhandlet med henholdsvis hverandre og samtidige hjemlige, lokale og internasjonale aktører.
425 Tvedt 1998: 1.
DE FRIVILLIGE ORGANISASJONENES TIÅR
Frivillige organisasjoner var på ingen måte et nytt fenomen på 1980-tallet, verken innen bistand eller i samfunnet generelt. I vestlig tradisjon har frivillige organisasjoner hatt en sentral og viktig rolle som politisk og sosialt talerør for sivilsamfunnet, og har også opptrådt som markante maktpolitiske faktorer i enkelte sammenhenger. Frivillige organisasjoner omfatter private sammenslutninger av ulik art og med forskjellig interessegrunnlag; religion, idrett, kultur, helse, miljø med mer. Omfang og grad av formell organisering og administrasjon varierer også. Noen er i tillegg knyttet opp mot internasjonale organisasjoner og nettverk.
Frivillige organisasjoner begynte for alvor å involvere seg i internasjonalt utviklingsarbeid på begynnelsen av 1960-tallet, men det var altså 1980-tallet som skulle se den mest markante økningen. Vestlige giverland kunne notere en fordobling av registrerte frivillige organisasjoner innenfor bistandsarbeid i løpet av tiåret, fra ca 1600 i 1980 til 2970 i 1993. Andelen av offentlig bistand som ble kanalisert gjennom disse organisasjonene økte fra 3,6 prosent i 1985 til over 5 prosent i 1993/1994.426 I Norge var denne trenden enda mer markant. Antallet organisasjoner som mottok statlig støtte til bistandsprosjekter økte fra 54 i 1981 til 134 i 1991, og andelen offentlig bistand som ble kanalisert gjennom frivillige organisasjoner økte fra 7 prosent i 1981 til 16 prosent i 1991.427
Det som i størst grad skiller Norge fra øvrige vestlige giverland, er graden av tilknytning mellom statlig og ikke-statlig bistandsvirksomhet. Innenfor det som introduksjonskapittelet refererte til som Det sørpolitiske systemet, ble dette samarbeidet institusjonalisert på et ganske tidlig tidspunkt. Katastrofeutvalget ble opprettet allerede i 1975, og bestod av representanter fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Norad og de fem største frivillige organisasjonene.428 Utvalget arbeidet kun med nødhjelpssituasjoner og -tiltak, men andelen statlig støtte også til mer langsiktig utviklingsprosjekter drevet av frivillige organisasjoner, var i stadig økning.
I 1978 opprettet Norad et eget Kontor for Private Organisasjoner, og i 1980 startet Norad en prøveordning med rammeavtaler med noen av de større frivillige organisasjoner.
Først ut var det Norske Misjonsselskap, Redd Barna, LO og senere NAF. Ordningen viste seg fruktbar, og innen 1987 hadde ni organisasjoner fått slike avtaler. Rammeavtalene ga
426 Ruud og Kjerland 2003: 200.
427 Borchgrevink 2004 a: 167, Tvedt 2003: 82 og Ruud og Kjerland 2003: 201.
428 Liland og Kjerland 2003: 244. De fem største var Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Det Norske Flyktningeråd og Redd Barna, se Tvedt 2003: 184-185.
organisasjonene en sikrere og mer forutsigbar finansiering, noe som økte mulighetene for internasjonalt engasjement og langsiktig planlegging. Ordningen åpnet for en større fleksibilitet innenfor de fastlagte rammene, enn det som var tilfellet ved direkte støtte til enkeltprosjekter. Samtidig sparte det Norad for administrativt arbeid siden pågangen av slike enkeltsøknader minsket.429
Terje Tvedt har i sitt bidrag til maktutredningen tatt for seg det særegne forholdet mellom privat og statlig virksomhet i Det sørpolitiske systemet.430 For det første er det mindre grunnlag for tilstrekkelig inntekt i form av veldedige bidrag i Norge enn i andre land. Dette tilskriver Tvedt et egalitært samfunn hvor det er svært få personer som sitter med et slikt overskudd at det dekker organisasjonenes behov for faste private donasjoner. Staten har derfor i større grad blitt hovedfinansieringskilde for frivillige organisasjoners bistandsvirksomhet.
Videre peker Tvedt på at det omdømmet Norge nyter i utlandet medfører at norske aktører i ikke-europeiske land har mindre behov for å markere avstand til sin stats politikk enn det mange andre vestlige aktører har.
En annen viktig forutsetningen for det nære samarbeidet er den etterhvert rike tilgangen på statlige ressurser. Tvedt hevder at organisasjonenes relativt frie tilgang på disse ressursene har vært et resultat av påtrykk fra statens side like mye som fra organisasjonene.
Rolf Tamnes viser i sitt bidrag til norsk utenrikspolitikks historie hvordan den store veksten i norsk bistand fra 1970-tallet hadde sammenheng med Norges utvikling som oljenasjon.431 Mens andre vestlige nasjoner opplevde et økonomisk tilbakeslag, satt den norske staten med behov for et fornuftig utløp for det nye store overskuddet. På grunn av de økonomiske forholdene var det, i henhold til Jarle Simensen, mest hensiktsmessig å få bistandsmidlene ut av landet i form av ubunden finansstøtte.432 Resultatet ble det Tamnes omtaler som et internt politisk kappløp mellom de norske partiene om hvem som var best på utviklingshjelp.433 Utover 1970-tallet ble målet å nå det magiske tallet: 1 prosent av brutto nasjonalprodukt skulle gå til bistand. Grunnet lavkonjunktur ble målet først nådd i 1982, men kappløpet hadde hatt sin effekt. Bistand var blitt et politisk varemerke for Norge, og det var følgelig vanskelig
429 Tvedt 2003: 81. Ruud og Kjerland skriver at den første rammeavtalen ble inngått med Kirkens Nødhjelp i 1974 i forbindelse med organisasjonens sør-sudanprogram, se Ruud og Kjerland 2003: 203. Av KNs eget arkiv fremkommer det imidlertid at organisasjonen først i 1983 vurderte å inngå en slik avtale, se KN Styremøte 22.
mars 1983 sak 25/83: Kirkens Nødhjelps forhold til bruk av offentlige midler i samarbeid med NORAD. I samme dokument tidfestes den første prøveavtalen til januar 1980. Jeg har valgt å forholde meg til denne dateringen fremfor 1981 som det står i DUHs skriv, siden det trolig ikke innbefatter prøvetiden, se Norad DUH 441 Rammeavtale (87 – 89) 441 gen: Skriv datert 1. juni 1987.
430 Tvedt 2003; se blant annet s.85-88.
431 Tamnes 1997: 392.
432 Simensen 2003: 84.
433 Tamnes 1997: 392.
for politikere å rokke ved denne prioriteringen, selv i de økonomiske nedgangstidene som kom utover 1980-tallet.
Som et av utløpene for overskuddet, ble frivillige organisasjoner en stadig viktigere kanal for offentlige bevilgninger til bistandsarbeidet. Dette forholdet har også vært berørt av det som karakteriseres som volumproblemet eller pipelineproblematikken. De to uttrykkene beskriver situasjoner der det oppstår vanskeligheter med å få utnyttet bevilgede midler, noe som ofte har vært et problem for norsk bistand generelt.434 Presset for å benytte bevilgede penger for å sikre fortsatt tilgang, har ofte kommet foran hensynet til hensiktsmessig bruk av midler og gjennomføring av prosjekter. I tillegg har det, ifølge Tvedt, ikke vært uvanlig at organisasjonene får tilbud om mer finansiering ved utgangen av budsjettåret.435 En slik rikelig tilgang på ressurser har ikke bare vært problematisk for administrasjonen av norske bistandsprosjekter, men har også forplantet seg til mottakerland og -organisasjoner.436 Store og pengeslukende prosjekter kunne bidra til å ta unna for noe av de overveldende bevilgningene, men et gjennomgående problem ved både statlig- og organisasjonsinitierte bistandsprosjekter er at det lokale mottakerapparatet ofte er for svakt til å håndtere midlene effektivt.
Det nære samarbeidet mellom stat og frivillige organisasjoner har ofte vært tatt opp til debatt. Kritikkerne har særlig stilt spørsmål ved skillet mellom stat og sivilt samfunn. Hvor selvstendige er de frivillige organisasjonene når deres virke i all hovedsak finansieres av statlige midler? Er det tette forholdet til hinder for en konstruktiv debatt og utvikling av bistandsarbeidet? Er felles interesser og gjensidig avhengighet blitt så stor at virksomheten fredes for reell kritisk kontroll og evaluering? Og hva skyldes det at grensene mellom stat og sivilt samfunn så lett blir utydelige i norsk sammenheng, og til dels også i Skandinavia for øvrig?
I utgangspunktet var de frivillige organisasjonene drevet på grunnlag av frivillig innsats, derav navnet, i tillegg til inntekter fra innsamlingsaksjoner og gaver. Sanitets- og misjonsforeninger samlet for eksempel inn midler ved basarer, kakelotterier og lignende tilstelninger, til bruk i lokalsamfunnet eller de norske misjonsmarkene. Ettersom frivillige hjelpeorganisasjoners samarbeid med staten utviklet seg, ble det på midten av 1970-tallet satt en grense på 20 prosent egenandel i forbindelse med bistandsprosjekter. Denne grensen er nå senket til 10 prosent. Også i Sverige er kravet til egenandel senket, og i Danmark ble det
434 Ruud og Kjerland 2003: 65.
435 Tvedt 2003: 87.
436 Ruud og Kjerland 2003: 65.
fjernet i 1993.437 Når både finansiering, lønninger og direktiver er statlige, undergraver dette organisasjonenes rolle som sivile aktører, og gir grunnlag for å kategorisere denne type bistandsorganisasjoner som forgreininger av statsapparatet.
En slik sammensmelting av statsapparat og sivile organisasjoner var ennå ikke vanlig på 1980-tallet, som er den perioden dette kapittelet hovedsakelig omhandler. Axel Borchgrevink påpeker i sin anmeldelse av norsk utviklingshjelps historie at det er viktig å skille mellom det han karakteriserer som to forskjellige versjoner av frivillige organisasjoners fortrinn som bistandskanal.438 Den første versjonen presenterer frivillige organisasjoner som effektive, innovative, og spesielt egnet for å nå grasrota, de fattige og de marginaliserte. Dette ble begrunnet med organisasjonenes kontaktnett og fleksible arbeidsmåte. Begrepet sivilsamfunn kom ikke inn i bistandsdiskursen før på 1990-tallet, og frivillige organisasjoners fortrinn som demokratiserende og utviklende kraft ut fra et sivilsamfunnsperspektiv, overtok først når grasrotversjonen kom på vikende front. Paradoksalt nok kom sivilsamfunnsparadigmet i samme periode som de frivillige organisasjonene for alvor smeltet sammen med det statlige bistandsapparatet.
Det er fristende å tolke slike versjoner som ulike verbaliseringer av det samme fenomenet. Selv om sivilsamfunnsbegrepet ikke var en del av diskursen, har overlappingen mellom statlig og ikke-statlig bistandsvirksomhet lange tradisjoner. En mulig forklaringsmodell på dette fenomenet i Norge, og for så vidt Skandinavia for øvrig, er det tradisjonelt nære forholdet mellom stat og kirke. I forbindelse med bistand har en slik teori en viss gyldighet siden utviklingshjelp var noe som i utgangspunktet ble drevet av misjonsorganisasjoner, og andre foreninger med kristen formålsparagraf, lenge før staten opprettet egne prosjekter. Da Norsk utviklingshjelp skulle dannes var det derfor naturlig å trekke inn disse organisasjonene som rådgivere og samarbeidspartnere. Statens forhold til kirken forklarer derimot ikke at det samme nære samarbeidet har utviklet seg til helt andre typer organisasjoner hvor helse, miljø eller idrett har vært formålet, eller hvor organisasjonens politiske standpunkt har avveket til dels sterkt fra den til enhver tid rådende regjering.
Myndighetenes samarbeid med et slikt bredt spekter av sivilsamfunnet kan muligens forklares med behovet for støtte i den allmenne opinionen for bruken av statens ressurser til bistand.
Dette behovet ble tydelig formulert allerede i stortingsmeldingen om opprettelsen av Norsk
437 Liland og Kjerland 2003: 251 og Ruud og Kjerland 2003: 202.
438 Borchgrevink 2004 a: 167-168.
utviklingshjelp i 1962: ”Det er overmåte viktig at man i denne saken har en våken og interessert opinion bak seg.”439
Motivet for samarbeid mellom stat og sivilt samfunn i bistandssammenheng, kan således sies å ligge i felles interesser heller enn felles utgangspunkt eller plattform. Målet er utviklingshjelp, staten har midlene og de frivillige organisasjonene har kunnskapen og nettverket. Personlig engasjement og nettverksbygging har hele tiden vært en viktig faktor, både som organisasjonenes arbeidsform og mellom organisasjonene og statsapparatet. Terje Tvedt viser i den sammenheng til det han kaller innsidehjelp og elitesirkulasjon, og sikter til det relativt lille antallet mennesker som sirkulerer mellom ledende posisjoner i statsapparat og organisasjoner, og de konsekvenser det har for allokering av ressurser. Tvedt presiserer imidlertid at det ikke er snakk om korrupsjon, men ervervelse av ulike typer sosial kapital som makt, status og legitimitet.440
Selv om Tvedt daterer elitesirkulasjon som fenomen til nyere tid, er det er liten tvil om at frivillige organisasjoner har hatt et gjennomgående stort maktpotensial innenfor bistandspolitikken. Helt fra starten har organisasjonene fungert som en av hovedkanalene for informasjon om de lokale forholdene i aktuelle bistandsområder, og har dermed hatt stor påvirkningskraft med hensyn til de beslutninger som ble tatt på statlig nivå vedrørende både politisk posisjonering og eventuelle tiltak. Jan A. Erichsen, tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, bifaller Terje Tvedts påstand om at KN for en stor del har formet norsk utenrikspolitikk på Afrikas Horn gjennom organisasjonens mangeårige tilstedeværelse, virksomhet og nettverk i Sudan, Eritrea og Etiopia.441 Frivillige organisasjoner har på mange måter, og ofte i større grad enn statlige myndigheter, utøvet det Tvedt kaller stedfortredermakt. Med det mener han makten til å representere Norge i verden og verden i Norge.442 Et slikt inntrykk bekreftes av flere tilfeller der stedlige myndigheter har hatt vanskelig for å skille mellom norske representanter fra henholdsvis frivillige organisasjoner og statlige myndigheter.443 Samtidig påpeker Tvedt at disse såkalt frie aktørenes innflytelse på norsk utenrikspolitikk har minsket i takt med organisasjonenes stadig større inkorporering i statsapparatet og dets retningslinjer.444
Forholdet mellom statlig og frivillig bistand har vært spesielt tett i norsk sammenheng.
Lignende samarbeid har imidlertid vært praktisert og etterhvert blitt mer vanlig også
439 St.meld. nr.23 (1961 – 62), sitert i Simensen 2003: 215.
440 Tvedt 2003: 43-45, 181-187 og 305.
441 Intervju med Jan A. Erichsen, Oslo 20. juni 2002 og Tvedt 1998: 114-120.
442 Tvedt 2003: 36.
443 Intervju med Stein Villumstad, Oslo 6. juni 2001.
444 Borchgrevink 2004 a: 177-178 og Tvedt 2003.
internasjonalt, særlig i forbindelse med politisk sensitive situasjoner. Frivillige organisasjoner kan bevege seg friere enn statsapparatet. Der staten må ta nødvendige diplomatiske hensyn, har ofte organisasjonene mulighet til å arbeide direkte med lokale grupper og foreninger, uten samtidig å krenke mottakerstatens suverenitet. Det er særlig dette siste momentet som var av betydning i forbindelse med bistand til det frontkontrollerte Eritrea.
Norsk statlig bistand har også bidratt til å opprette og støtte lokale frivillige organisasjoner i mottakerland. Støtten har vært både direkte til organisasjonene og indirekte gjennom norske organisasjoner. Denne typen bistand blir ofte forklart med vestlig politisk tradisjon og tro på sivilsamfunnet som en viktig og positiv maktfaktor for utviklingen av et stabilt demokrati. Det har imidlertid vært hevdet at slike forsøk på å bygge opp sivile institusjoner utenfra kun resulterer i bistandsavhengighet, fremmedgjøring og utvikling av en NGO-elite uten støtte i det lokale samfunnet. Samtidig er det, som Atle Sommerfelt påpeker, både overfladisk og eurosentrisk å hevde at det er et enestående vestlig fenomen å mobilisere mennesker utenom statsapparatet til samfunnsengasjement.445 Det har vært en like eventyrlig vekst av såkalte NGOer i mottakerland som i giverland, og mange lokale NGOer har vist seg både effektive og bærekraftige. En slik positiv erfaring var nettopp mye av grunnlaget for det etterhvert tette forholdet norske frivillige organisasjoner fikk til eritreiske og tigreanske hjelpeorganisasjoner.
Økende engasjement i Eritrea og Tigray
Utover 1980-tallet var det en klar økning i både internasjonalt og norsk engasjement på Afrikas Horn. Økningen skyldtes flere forhold, hvorav den voksende nøden ofte tillegges mest vekt. Tørke og sult var imidlertid ikke et nytt fenomen i dette området, selv ikke i det omfanget som utspant seg på midten av 1980-tallet. Det nye var den internasjonale oppmerksomheten forholdene fikk i denne omgangen. Medias fokusering på katastrofen nådde en opinion som var klar til å yte et bidrag for en bedre verden. På det politiske nivå var humanitær intervensjon til en viss grad blitt en akseptert form for inngripen i andre lands indre anliggender.
Interessen for hungersnøden førte også til økt oppmerksomhet omkring den politiske kampen som utspant seg mellom etiopiske myndigheter og de ulike frigjøringsfrontene.
Samlet sett ble situasjonen på Afrikas Horn gjenstand for et overveiende vestlig fenomen i
445 Landet 2004: 17.
tiden; forventningene om et personlig engasjement. Politisk engasjement og aktivitet er noe som gjerne tilskrives generasjonen som kom med 1960-tallets intellektuelle opprør. 1980-tallet var imidlertid tiåret der denne typen engasjement i større grad ble alminneliggjort. Neste kapittel omhandler hvordan norsk solidaritet med de eritreiske frigjøringsbevegelsene gikk fra å være et typisk venstrefenomen til å bli mer tverrpolitisk. Ved inngangen til 1980-tallet var Kirkens Nødhjelp den eneste norske frivillige organisasjonen som var aktivt involvert i hjelpearbeid i Eritrea. Snart fulgte imidlertid Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Norges Røde Kors, i tillegg til flere mindre solidaritetsorganisasjoner.
En av de viktigste forutsetningene for det internasjonale engasjementet var økningen i antall lokale NGOer og deres stadige arbeid for å tiltrekke oppmerksomhet og donorer. I tillegg til Eritrean Relief Association, ERA, og Eritrean Red Cross and Crescent Society, ERCCS, kom det mot slutten av 1970-tallet flere humanitære organisasjoner i tilknytning til motstandsbevegelsene i det konfliktfylte nordlige Etiopia. Blant Etiopias mange etniske grupper var det flere som ønsket å løsrive seg fra det amharadominerte etiopiske styret. I kjølvannet av den etiopiske revolusjonen fikk mange av disse separatistbevegelsene ny giv.
De to gruppene som skulle få størst betydning oppstod blant oromere og tigreanere. Oromo er tallmessig den største folkegruppen i Etiopia, hvilket utgjør et stort potensielt rekrutteringsgrunnlag for motstandsbevegelsen Oromo Liberation Front. I 1979 dannet denne gruppen Oromo Relief Association, ORA.446 Den andre gruppen, som er den mest relevante i denne sammenhengen, oppstod blant tigreanerne i provinsen Tigray, Eritreas naboprovins i sør. Tigray People’sLiberation Front, heretter TPLF, ble dannet av en gruppe studenter i 1975, og kort tid etter startet de væpnet motstand mot mengisturegimet.447
Tigreanerne er den dominerende folkegruppen både i Tigray og på høylandsplatået i Eritrea. Flere i EPLF-ledelsen var tigreanere, og de to frontene kom til å samarbeide i flere omganger, til tross for ulike ideologier og målsettinger. TPLF kjempet ikke primært for løsrivelse slik som de eritreiske frontene, men for å styrte den etiopiske Dergue’en for så å etablere en ny og demokratisk regjering.448 I 1978 dannet TPLF den humanitære organisasjonen REST, Relief Society of Tigray, etter mønster av ERA. REST hadde i perioder mulighet til å kjøpe korn innenfor Tigrayprovinsen, men var også avhengig av forsyninger utenfra via Sudan. REST og ERA søkte seg mot de samme donorene, og med omtrent de samme tilnærmingsmetodene. ERA lyktes best, blant annet på grunn av de grunnleggende
446 Duffield og Prendergast 1994: 54.
447 Young 1998: 36.
448 KN Styremøte 14.desember 1982 sak 138/82: Rapport fra besøk i Sudan 11. – 24. november 1982 av Per Voksø og Jan A. Erichsen. Se også Negash og Tronvoll 2000.
forbindelsene til Sverige og Norge, men også gjennom det etterhvert svært velfungerende nettverket av eritreere i eksil.
27 – 29. april 1983, arrangerte ERA en større donorkonferanse i Belgia. Fra Norge var Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Medisinernes Eritreaaksjon, Solidaritet Norge-Eritrea og ERA-Norge representert. Det ble her informert om den stadig mer prekære situasjonen på bakgrunn av krig og seks års tørke.449 Det vat åpenbart at store deler av Afrika stod ovenfor en større tørke- og sultkatastrofe. I løpet av januar 1984 kom FNs generalsekretær, Javier Perez de Cuellar, med to uttalelser hvor han estimerte at fem millioner barn ville sulte i hjel i Afrika i løpet av 1984, og at ytterligere fem millioner ville få varige helseskader som følge av
27 – 29. april 1983, arrangerte ERA en større donorkonferanse i Belgia. Fra Norge var Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Medisinernes Eritreaaksjon, Solidaritet Norge-Eritrea og ERA-Norge representert. Det ble her informert om den stadig mer prekære situasjonen på bakgrunn av krig og seks års tørke.449 Det vat åpenbart at store deler av Afrika stod ovenfor en større tørke- og sultkatastrofe. I løpet av januar 1984 kom FNs generalsekretær, Javier Perez de Cuellar, med to uttalelser hvor han estimerte at fem millioner barn ville sulte i hjel i Afrika i løpet av 1984, og at ytterligere fem millioner ville få varige helseskader som følge av