Den etiopiske styreformen hadde føydale trekk, og var preget av en sterk sentralisering av makten. Haile Selassies styre var intet unntak, men samtidig ble han tidlig kjent for sin reformvillighet.257 Han iverksatte en omfattende utbygging og modernisering av utdanningssystemet, helsesektoren og alminnelig infrastruktur. I denne prosessen knyttet keiseren til seg en rekke utenlandske eksperter for kortere og lengre perioder. Han ønsket å integrere Etiopia i verdensøkonomien, men ambisjonene ble til en viss grad hindret av depresjonen på 1930-tallet. Da Haile Selassie returnerte til Etiopia etter annen verdenskrig, fortsatte han reformprosessene, og hans internasjonale aspirasjoner ble nå i særlig grad rettet mot USA. Keiserens omdømme som reformator var anerkjent i utlandet, noe som blant annet kom til uttrykk i norske medier i forkant av hans besøk i Norge.
Det at studentene demonstrerte og viste sin sympati i forbindelse med kuppforsøket i desember 1960, karakteriseres av Christoffer Clapham som den første alvorlige sprekken i denne fasaden.258 I realiteten gikk nemlig utviklingen og reformeringen av det tradisjonelle etiopiske samfunnet svært sakte. Dette ble, ifølge Randi Rønning Balsvik, spesielt tydelig ettersom enkelte etiopiere fikk muligheten til å studere i utlandet, samtidig som en del utenlandske studenter kom for å studere i Addis Abeba.259 Trass i etiopiske myndigheters forsøk på å fremstille det motsatte, ble det gjennom denne kontakten tydelig for studenter og den intellektuelle eliten i Etiopia at landet deres sakket akterut i den afrikanske moderniseringsprosessen. Etiopia med sin lange historie, sine stolte tradisjoner og som aldri hadde vært kolonisert, ble nå forbigått av de andre afrikanske landene i utvikling.
Det var imidlertid ikke studentene som stod bak kuppforsøket, men en liten gruppe bestående av intellektuelle og offiserer fra politistyrken og den keiserlige livgarde. De fant regimet korrupt og reaksjonært, og ønsket å etablere et nytt styre som skulle sikre Etiopia den nødvendige utvikling og fremgang. Kuppmakerne slo til om morgenen 14. desember, mens keiseren var i Brasil på statsbesøk.260 Forsøket virket imidlertid dårlig planlagt, og ble slått ned etter kun tre dager. Bortsett fra studentene ved universitetet i Addis Abeba, hadde kuppet tilsynelatende liten oppslutning fra folket. Dette skyldtes antakelig at den etiopiske eliten var
257 Marcus 1994: 130, 137 og 156.
258 Clapham 1988: 33.
259 Balsvik 1985: 100.
260 UD 25 4/44: Rapport om kuppet i Addis Abeba, Etiopia, 14. – 17. desember 1960, signert kommandør Lund, Addis Abeba, 21. desember 1960.
svært liten og avhengig av keiseren, mens storparten av befolkningen levde under forhold hvor det ikke var rom for politisk bevissthet eller aktivisme.
Selv om kuppet mislyktes førte det til reformer fra keiserens side. Han unnlot også å straffe de studentene som hadde demonstrert for kuppet i gatene, gitt at de underskrev et brev hvor de ba keiseren om forlatelse. Kuppet var likevel, i henhold til Christopher Clapham, en forløper for mobilisering i årene frem mot revolusjonen i 1974.261 Randi Rønning Balsvik argumenterer for det samme, og beskriver kuppet som et brudd på regjeringens propagandamonopol, og et forsøk på å konfrontere realitetene i det samtidige etiopiske samfunnet. Noen hadde for første gang utfordret det allmektige regimet.262 Kuppet hadde således en stor effekt med hensyn til utviklingen av politisk bevissthet i intellektuelle kretser.
Det etiopiske flyvåpenet var en av de viktigste militære enhetene i forbindelse med å slå ned kuppforsøket, og følgelig var svensk personell involvert.263 De norske offiserene var ikke involvert i kamper de tre dagene, men marinebasen i Massawa var i full beredskap. Selv om offiserene var norske statsborgere, var de like fullt i etiopisk tjeneste. Det var følgelig en forventning om å forsvare keiserens interesser.264 Det hersket imidlertid en viss usikkerhet om lojaliteten til etiopierne som var stasjonert på basen. Den norske ledelsen konfererte med et par av de eldste etiopiske offiserene, og fant at man kunne regne med en 50/50 deling av etiopiernes holdning til kuppet. For å være på den sikre siden ble etiopierne postert på steder der de ikke kunne motta nyheter om situasjonens utvikling frem til faren var avblåst. Man fryktet også muligheten for at det stod utenlandske interesser bak, så fremmede skip i farvannet ble nøye observert.265
Situasjonen tydeliggjorde behovet for offisiell norsk representasjon i Etiopia for å trygge interessene og sikkerheten for det etterhvert relativt store antallet nordmenn som var bosatt i landet. Svenskene hadde en ambassade, men Norge var kun representert gjennom et visekonsulat, noe også etiopiske myndigheter var misfornøyde med. Dette ble tatt opp under forsvarsminister Nils Handals besøk i Etiopia, uten at det førte til noe.266 Kravet om offisiell representasjon av et visst format ble reist flere ganger, både fra etiopiske myndigheters side
261 Clapham 1988: 33.
262 Balsvik 1985: 100.
263 UD 38 11/16: Note om norsk marinepersonell i Etiopia, datert 18. februar 1964, og rapport fra reise til Stockholm, datert 19. februar 1964.
264 UD 11 7/2: Rapport til forsvarsminister Nils Handal fra kommandør Bjarne Christiansen, datert 1. februar 1961.
265 Intervju med Ditlev Vellesen, Oslo 18. juni 2003.
266 UD 11 7/2: Referat fra forvarsminister Nils Handals møte med kommandør Alexander Desta i Addis Abeba, signert Nils Handal, Oslo, 11. februar 1961.
og av nordmenn som residerte eller hadde interesser i Etiopia. Først sommeren 1991, etter mengisturegimets fall, ble det opprettet en fast norsk representasjon i Addis Abeba.267
Også i Norge vakte kuppet reaksjoner. Handals reise til Etiopia var på Alexander Destas invitasjon, kommandør av den etiopiske marine og keiserens dattersønn. Reisen skulle egentlig vært gjennomført et år tidligere, men av personlige årsaker hadde Handal sett seg nødt til å utsette det. Besøket fant dermed sted rett i etterkant av det mislykkede kuppforsøket, noe som medførte sterk kritikk i norske medier. Handal brakte med seg en miniatyrkanon som gave til keiseren, noe som riktignok var blitt bestemt ved en tidligere anledning, men det gjorde ikke pressen mildere stemt. Både besøket og gavens symbolverdi ble ansett som høyst ubetimelig. I avisen Dagbladet kunne man lese følgende:
”Etter opprøret i Etiopia, etter de blodige gjengjeldelsesaksjonene fra keiserens side, etter den brutale og middelalderske justis med å henge døde motstandere i lyktestolpene til offentlig beskuelse, er det ikke noe passende tidspunkt for en norsk statsråd å dra på offisielt besøk til den samme keiser og hylle ham. Aller minst hylle ham med en kanon […]”268
Artikkelen argumenterte videre for at Norge i altfor stor grad tenderte til å godta reaksjonære og korrupte regimer, bare de hadde den ”riktige” utenrikspolitiske orienteringen, en kritikk som ofte har fulgt norsk utenrikspolitikk.
På embetsmannsnivå fremstod holdningen til kuppet som mer nøktern. Det samme gjaldt rapporter fra de nordmenn som oppholdt seg i Addis Abeba under kuppet. Det fremkom en viss forståelse for motivene for opprøret, men lojaliteten lå tydelig hos keiseren. Kuppet ble beskrevet som en overraskelse og en kaotisk opplevelse, samtidig som situasjonen fremstod som mindre truende ved at lokalbefolkningen opptrådte med ro og vennlighet. Det var derimot ingen anerkjennelse av hjemlige mediers beskrivelse av keiserens reaksjoner overfor opprørerne. Som en reaksjon på påstandene om offentlig beskuelse av de henrettede, rapporterte en kvinne at ”[…] det ikke er en lyktestolpe i hele Addis som egner seg til formålet.”269
267 UD 76 8/44 bind 18: Telex til UD fra Addis Abeba datert 5. mai 1992; Ambassaden/representasjonen ut av Kirkens Nødhjelps lokaler.
268 UD 11 7/2: Utklipp fra Dagbladet, datert 1. januar 1961.
269 UD 11 7/2: Fru Flaathens personlige betraktninger fra urolighetene, datert 27. desember 1960. Det ble satt opp galger hvor de henrettede ble fremvist, men disse ble raskt tatt ned da det viste seg å gi et dårlig inntrykk internasjonalt, se UD 25 4/44: Rapport til det svenske utenriksministeriet fra den svenske ambassadøren i Addis Abeba, datert 10. januar 1961. For andre stedlige norske holdninger til kuppet, se blant annet UD 25 4/44:
Rapport om kuppet i Addis Abeba, Ethiopia, 14. – 17. desember 1960, signert kommandør Lund, Addis Abeba, 21. desember 1960.
ETABLERING AV MOTSTANDSBEVEGELSEN I ERITREA
Også i Eritrea var det flere som var misfornøyde med det etiopiske regimet, da særlig måten føderasjonen mellom de to landene ble håndtert fra etiopisk side. Tekeste Negash er en av de som har behandlet den føderative perioden mest detaljert, og ifølge ham fungerte aldri føderasjonen i henhold til intensjonen.270 Dette skyldtes særlig den forordning at føderasjonens øverste myndighet var tillagt den etiopiske keiseren. En slik maktfordeling resulterte i en gradvis erodering av Eritreas status som en autonom del, og opphevelse av sivile rettigheter som politisk organisering og egen presse. De føderative organer og eritreiske nasjonale institusjoner og symboler ble ignorert, og etterhvert oppløst eller erstattet med etiopiske. I 1958 ble det eritreiske flagget fjernet til fordel for det etiopiske, og i 1960 ble den eritreiske regjeringen omdefinert til den eritreiske administrasjonen. 14. november 1962 stemte denne administrasjonen, etter påtrykk fra etiopiske myndigheter, for oppløsning av føderasjonen og dermed også for en avvikling av egen funksjon.
Et av resultatene av den voksende misnøyen med etiopisk overstyring i føderasjonsperioden var etableringen av undergrunnsbevegelsen Eritrean Liberation Movement, ELM, i november 1958.271 Negash antyder at det muligens ikke ville blitt noen motstandskamp, i hvert fall ikke en så omfattende, dersom det ikke hadde vært åpnet for en så vidt langdryg prosess med hensyn til alternative skjebner for Eritrea.272 Den blomstrende politiske aktiviteten og utsiktene til et mulig selvstendig Eritrea i forkant av FNs endelige vedtak, hadde utgjort en bevisstgjøring i enkelte lag av den eritreiske befolkningen. Denne utviklingen ble effektivt kneblet ettersom føderasjonen med Etiopia gikk i oppløsning. Den politiske mobiliseringen på slutten av den britiske perioden kombinert med etiopiske myndigheters undertrykking kan således tolkes som grunnlaget for den eritreiske frigjøringskampen, der retten til selvbestemmelse gjennom en folkeavstemning ble det
bærende prinsippet.
ELM bestod hovedsakelig av tidligere aktivister innen arbeiderbevegelsen og enkelte eritreiske politiske partier, i tillegg til lærere, studenter, intellektuelle og handelsfolk. Dette var grupper som hadde en viss politisk trening, og som av ulike årsaker ønsket et selvstendig Eritrea. Inspirasjonen kom fra intellektuelle eritreere i eksil i Sudan, og de første hemmelige
270 Negash 1997: 124-148.
271 Bereketeab 2000: 183.
272 Negash 1997: 144.
gruppene kom til i det vestre lavlandet. Ifølge Redie Bereketeab var det allerede innen april 1959 etablert hemmelige ELM-celler i de fleste urbane sentra i Eritrea.273
Bevegelsen trakk medlemmer fra både kristen og muslimsk kulturbakgrunn, og et av formålene var å overkomme de interne forskjellene i den eritreiske befolkningen for å kunne stå samlet i kamp for selvstendighet. Dette ønsket kom blant annet til uttrykk gjennom slagordet ”Muslims and Christians are brothers, and their unity makes Eritrea one [nation]”, tatt i bruk under en samling i Asmara 1960.274 Intensjonen var å benytte hovedsakelig fredelige virkemidler. Ideen om væpnet opprør var også aktuell, men det kom aldri så langt.
Bereket Habte Selassie hevder at ELM manglet et klart politisk program, og at den fragmenterte organiseringen, kombinert med et stadig sterkere press fra etiopiske politimyndigheter, svekket bevegelsen.275
Den vanlige oppfatningen er at Eritrean Liberation Front, ELF, var en direkte videreføring av ELM. Selv om det nok var elementer fra ELM med i etableringen av ELF, var startfasen av den eritreiske frigjøringskampen, ifølge Bereketeab, preget av rivalisering mellom forskjellige grupperinger.276 Samtidig som ELM i 1960 planla overgang til væpnet motstand, ble ELF dannet av en gruppe eritreiske eksilstudenter og politiske aktivister i Kairo.
I september 1961 proklamerte en tredje gruppe basert i det vestre lavland væpnet kamp mot etiopiske styresmakter. De fikk støtte fra Kairo-gruppen, og det var denne konstellasjonen som vant kampen om å føre frigjøringskampen, selv om det var først i 1965 at det lyktes ELF å eliminere ELM for godt.
ELM hadde aktive grupper i de fleste urbane sentra i Eritrea, både i høylandet, lavlandet og ved kysten. ELF derimot var i startfasen mest aktiv i det vestre lavland, i nord og ved kysten. Aktiviteten var relativt liten, og det var derfor enkelt for myndigheten å avfeie eventuelle trefninger som shifta. Shifta er den lokale benevnelsen for banditter og landeveisrøvere, og har i utgangspunktet ingen politisk konnotasjon. Likevel argumenterer historikere for at en del av den uro som er blitt beskrevet som shifta av henholdsvis italienske, britiske og etiopiske myndigheter i realiteten var politisk betinget. Shifta-tradisjoner bidro også med et visst erfaringsgrunnlag for en mer utvidet geriljaaktivitet.277
273 Bereketeab 2000: 183.
274 Bereketeab 2000: 183. Klamme som i originalen.
275 Selassie 1989: 46-47.
276 Redie Bereketeab 2000: 184 og Selassie 1989: 47-48. Bereketeab hevder at ELM ble eliminert av det rivaliserende ELF. Bereket Habte Selassie antyder videre en tredje part i rivaliseringen om hvem som skulle drive kampen for selvstendighet.
277 Negash 1997: 61-67 og 149.
Samtaler med de nordmenn som var stasjonert i Eritrea på denne tiden, tyder på at det var liten grad av oppmerksomhet omkring den voksende politiske uroen. Det ble imidlertid lagt merke til at Etiopia i økende grad påla Eritrea en rekke restriksjoner.278 Dette fikk særlig konsekvenser for eritreisk industri og forretningsvirksomhet, og det meste av utenlandske investeringer skiftet over til Addis Abeba. Endringene forringet den kommersielle infrastrukturen, noe som antakelig påvirket hverdagen til nordmennene og deres familier. Det finnes derimot ikke belegg for at nordmennene skal ha opplevd den etiopiske annekteringen av Eritrea i november 1962 som en dramatisk situasjon. Kuppforsøket i Addis Abeba i 1960, og den følgende mobiliseringen av basen i Massawa, fremstår som en langt mer skremmende erfaring.
Den væpnede motstanden mot det etiopiske regimet økte i etterkant av annekteringen.
Landeveisrøveri hadde hele tiden vært et alminnelig fenomen, og nordmennene var advart mot å reise etter mørkets frembrudd. Fra etiopisk side ble denne typen episoder avvist som shifta, men for nordmennene ble det etterhvert tydelig at uroen hadde antatt et politisk format.
Enkelte trefninger fremstod som ren geriljavirksomhet, og ved et tilfelle kom det til alarmtilstand på basen. Gjennom kontakt med lokalbefolkningen, spesielt gjennom en av de norske offiserene som var gift med en eritreisk kvinne, fikk nordmennene og deres familier en viss innsikt i det som rørte seg. De lokale kollegaene og rekruttene på basen var imidlertid ikke spesielt meddelsomme om politiske konflikter, antakelig fordi det dreide seg om et ømtålig tema. Det skal imidlertid påpekes at nordmennenes erindringer om egne oppfatninger på den tiden kan ha blitt farget og formet av den senere utviklingen.
UTFASING AV MARINEPROSJEKTET
I januar 1966 avla Kong Olav V en visitt ved marinebasen i Massawa. Kongen var til stede i anledning de årlige marinedagene for å bivåne feiringen sammen med Keiser Haile Selassie.279 Dagene var imidlertid talte for det norske engasjementet i den etiopiske marine.
Prosjektet ble faset ut i løpet av 1966, og den videre utviklingen av den etiopiske marinen ble
278 Fremstillingene av nordmennenes holdninger og forhold til den gryende uroen i Eritrea er fra
samtaler/intervjuer med: Thomas Rasmussen, Sandefjord 16. mars 2002, Reidar Yvenes, Oslo 26. juni 2002, Inge Thorp, Tromsø 7. desember 2002, Ditlev Vellesen, Oslo 18. juni 2003 og Per Henning Lauritzen, per telefon 1. august 2003.
279 UD 38 11/16: Utklipp fra Aftenposten, datert 17. januar 1966.
overtatt av marinepersonell fra flere nasjoner, hovedsakelig fra Storbritannia. En tidligere norsk offiser, Sigurd Braathen, som også hadde vært øverstkommanderende på basen på et tidligere tidspunkt, ble imidlertid igjen på individuelt engasjement som marinerådgiver frem til 1971.280
Det var flere årsaker til at nordmennene trakk seg fra prosjektet. Kommandør Øyvind Schau, som sammen med forsvarsråd Modalsli forhandlet med etiopierne i denne siste fasen, gav den offentlige forklaring at Etiopia hadde knyttet til seg andre utenlandske offiserer, hvilket hadde gjort det umulig å gjennomføre det program som det norske sjøforsvaret hadde planlangt.281 Trass i gjentatte henstillinger fra sjefen for det norske sjøforsvaret om å holde seg til avtalen om kun å benytte norske offiserer, hadde kommandør Alexander Desta ansatt ytterligere to marinerådgivere ved den etiopiske marines hovedkvarter i Addis Abeba, en fransk og en britisk. Dette kompliserte både ansvars- og kommandolinjene. De norske offiserene ved basen i Massawa opplevde også kommunikasjonsvansker med etiopiske myndigheter. I tillegg var det en voksende misnøye med lønnsforholdene. Betingelsene ved prosjektets oppstart ble beskrevet som til dels meget tilfredsstillende, men hadde ikke holdt tritt med den økonomiske utviklingen verken i Norge eller i Etiopia. Det ble også påpekt at andre utenlandske offiserer i etiopiske tjeneste, deriblant de svenske, mottok betydelig bedre betingelser enn de norske. Det var derfor ikke ønskelig å rekruttere nye offiserer til tjeneste i Etiopia282
Det har vært spekulert i om den tiltakende uroen i regionen også kan ha spilt inn for avgjørelsen om å trekke seg ut. Kuppforsøket i 1960 gjorde det åpenbart at væpnet konflikt var en eventualitet. Den politiske misnøyen i Eritrea, særlig etter annekteringen i 1962, kunne få konsekvenser for norsk personell og deres familier som oppholdt seg i området. Det var imidlertid først med oppblussingen av konflikten mellom Etiopia og Somalia at nordmennenes sikkerhet ble satt på dagsordenen. Det hadde lenge vært stridigheter om kontrollen over området Ogaden. I henhold til Markakis og Ayele, fikk konflikten islag av irredentisme etter at Somalia ble selvstendig i 1960, siden den nomadiske befolkningen i området kjempet for forening med Somalia.283 Utover 1960-tallet kom det til stadige grensetrefninger mellom Etiopia og Somalia. Norske myndigheter vurderte situasjonen som så
280 Henningsen 1978. Braathen hadde på dette tidspunktet forlatt det norske forsvaret, og bodde i England. Han tiltrådte marineprosjektet første gang i august 1960, og var CO på basen i Massawa under kuppet i desember 1960. Johnson 1996: appendix 2 og Intervju med Ditlev Vellesen, Oslo 18. juni 2003.
281 UD 38 11/16: Utklipp fra Nationen, datert 16. juli 1966.
282 For årsaker til utfasing, se UD 38 11/16: Note fra det 2. politiske kontor, datert 3. januar 1966, og Note til forsvarsministeren fra Forsvarets Overkommando, datert 21. mai 1965.
283 Markakis og Ayele 1978: 42.
vidt alvorlig at de søkte en avklaring på de norske offiserenes situasjon i tilfelle krig. Dette resulterte i at kommandør Alexander Desta gav en skriftlig erklæring som tilsa at det ikke var noen forventning om at nordmenn skulle delta i krigshandlinger, verken av intern eller ekstern art. Erklæringen garanterte også for sikkerheten til de norske offiserenes familier ved en slik eventualitet.284
I dokumentene som omhandler utfasingen av det norske engasjementet i den etiopiske marine, nevnes ikke faren for krigshandlinger. Nordmennenes status i så måte var dessuten avklart allerede våren 1964. Det er derfor mest trolig at det var misnøye med samarbeidsforholdene, kombinert med lite tilfredsstillende lønnsbetingelser, som var hovedårsaken til at det norske sjøforsvaret trakk seg fra marineprosjektet i 1966.285
Oppholdet og tjenestetiden i Eritrea utgjorde en spesiell erfaring, både for de ansatte og deres familier.286 For mange ble det naturlig at sympatien falt på den eritreiske frigjøringsbevegelsen da krigen mot Etiopia kom i gang for alvor på 1970-tallet, også for de som trådte sine barnesko i Massawa og Embatkalla. Barna ble i mange tilfeller passet av eritreiske hushjelper, og lærte derfor gjerne det lokale språket i større grad enn sine foreldre.
En slik erfaring i barndommen setter spor, og enkelte navn i medlemslister og møtereferater fra solidaritetsforeningene for Eritrea, tyder på at enkelte valgte å følge opp sin tilknytning til området.
Enkelte offiserer fulgte også opp engasjementet i området. Bernt Johannessen ble siden direktør for leprahospitalet i Addis Abeba, og fungerte også en tid som norsk generalkonsul i Etiopia. I 1984 ble Reidar Yvenes ansatt i Røde Kors, og hadde blant annet Eritrea som en del av sitt ansvarsområde. Yvenes var flere ganger inne i frontkontrollerte områder, og hadde god kontakt med Eritrean Relief Association. På den mer kulturelle fronten har Ditlef Vellesen utgitt en roman hvor handlingen tar utgangspunkt i Massawa, og som klart bærer preg av kjennskap til stedet og perioden. Hovedpersonen gjemmer seg en periode blant fattige nomader, og siden finansierer han de første tilløpene til væpnet motstand mot etiopisk herredømme.
284 UD 38 11/16: Erklæring signert kommandør Alexander Desta, 10. april 1964.
285 Da Eritrea erklærte selvstendighet 24. mai 1993, ble den etiopiske marinen offisielt avviklet. Uten egen kystlinje var det ikke lenger grunnlag for å opprettholde et sjøforsvar, og i 1996 ble marineflåten lagt ut for salg.
Flåten talte da 16 militære fartøy i rimelig god stand, og 250 mann var fremdeles operative for å holde dem ved like. I 1990 hadde den etiopiske marine talt 4000 mann, og var trolig den største kontingenten i forsvarsgrenens
Flåten talte da 16 militære fartøy i rimelig god stand, og 250 mann var fremdeles operative for å holde dem ved like. I 1990 hadde den etiopiske marine talt 4000 mann, og var trolig den største kontingenten i forsvarsgrenens