Skam og løgn

Skam kan være knyttet til selvhat og selvforakt. Skammen kan dreie seg om å føle skyld for noe, eller skamme seg for noe. Frykten til den skamfulle er å bli avslørt som den man er (Skårderud, 2013: 39). Emma forteller oss om følelsen av skam her:

”også den ekstreme skammen, det der at du ja etterhvert da når folk veit eller har skjønt at du er sjuk”.

Skam hindrer positive følelser, og kan være til stede i psykiske lidelser (Berg &

Pallesen, 2004). Skam oppleves når man har gjentagende skamfølelse, negative selvoppfatninger og dårlige erfaringer over tid. Skam kan uttrykkes på forskjellige måter og graden av skam kan variere. Skammen kan oppstå når en ikke klare å forholde seg normalt til mat, eller skammen en føler når en ikke opplever mestring (Berg &

Pallesen, 2004). Skammen er noe man ikke viser og det er vanskelig å snakke om skammen man føler. Skammen skaper også ofte en ambivalens for den som lider av spiseforstyrrelser. Dette kan handle om frykten for å bli avslørt, samtidig som hun ikke ønsker å fremstå så velfungerende som hun gir uttrykk for (Skårderud, 1994).

Det å ta vare på helsa si, og spise sunt vil i starten være noe man er veldig stolt av for en som har ortoreksi (Bratman & Knight, 2000, s. 2), men når kontrollen går ut av kontroll som Giddens peker på (Aakvaag, 2008, s. 278), ser vi at også her kan det dukke opp en skamfølelse.

Vår informant Emma (helsepersonell) forteller om hva hun tenker bør jobbes med forebyggende. I dette tilfelle relaterer vi det til skamfølelsen:

“Og jeg tror det er mye mer å hente på å tenke forebygging på psykisk helse generelt.

Og det å få barn og unge til å ta kontakt, til å tørre å be om hjelp. Til å ufarliggjøre psykisk sykdom, det å slite psykisk, istedenfor å fokusere på hvor påvirka vi blir på vekt”.

Det Emma (helsepersonell) i sitatet ovenfor sier, handler om at det forebyggende bør jobbes med mer åpenhet om psykisk helse, og at man ikke trenger å føle skam for å streve med en psykisk lidelse. Det samme savner en annen av våre informanter, Mia:

“Åpenhet om psykisk helse, og hvordan man kan søke hjelp”.

Videre ser vi på løgnens rolle i livet til en med en spiseforstyrrelse.

For de som strever med andre spiseforstyrrelser i kombinasjon med ortoreksi, eller veksler mellom ulike spiseproblematikker, ser vi at det med løgn er fremtredende.

Erving Goffman utviklet tenkningen om stigmatisering i boka ”Stigma” fra 1963 (Norvoll, 2013, s. 120). Goffman ønsket med sin utvikling av begrepene stigmatisering og stigma å forstå sosiale reaksjoner på sykdommer, og hvordan samhandlingen mellom den syke og andre mennesker foregikk (Norvoll, 2013, s. 120-123). Emma forteller oss:

”du blir jo en løgnhals av rang. Du blir jo ekstremt god på å juge”. ”…mange fler enn det jeg tror man er klar over, fordi folk ikke tør å si det, ender jo opp med å stjele fordi man ikke har penger til mat. Eller til mat- misbruket sitt”.

Line snakket også med oss om hvordan man dekket over med løgn:

“Så det var liksom sånn om folk hadde spurt om jeg hadde spist middag, så ljugde jeg om det. Man lager sånne løgner. Det er jo bare for å liksom ha den kontrollen selv da”.

Guro sier dette:

”Jeg står jo alltid aleine, selv om jeg er kjempe fortvila. Det er veldig sjelden folk får vite hvor mye jeg sliter, om de ikke spør da. Om de spør så svarer jeg. Men jeg er veldig flink til å ta på meg maska og så er det fryd og gammen, men så kommer jeg hjem også er jeg helt rådvill”.

I forhold til Goffman sin forklaring om stigma, vil psykiske lidelser bryte med det normale og forutsigbare, og bli oppfattes som sosialt avvik eller annerledeshet (Norvoll, 2013, s. 121). Personen som oppfattes som annerledes, merker seg ofte at omgivelsene reagerer (Norvoll, 2013, s. 121). Goffman beskriver at man inntrer ulike roller i livet som på en scene, hvor man opptrer ”frontstage” eller ”backstage”. ”Frontstage”

beskriver det man viser utad med “maska” på, mens ved ”backstage” kommer den virkelige personen bak “maska” frem når sceneteppe er dratt igjen (Rysstad, 2016). For

at på utsiden ønsker man å vise at alt er bra med personen, mens på innsiden og i det innerste jeget kan personen ha flere utfordringer når kontrollen går ut av kontroll.

For Anna er det viktig å skjule spiseforstyrrelsen, så “frontstage” kommer dette frem:

“Jeg legger bestandig bort spiseforstyrrelsen når jeg drar på jobb. Da er jeg ‘’ikke’’

spiseforstyrra, selv om jeg er det. Jeg elsker barn og jobben min så da er den ikke med meg”.

Vår informant Guro forteller oss at det ligger ett paradoks i ønsket om å bli frisk. Det er vanskelig å leve opp til samfunnets forventninger, så ”frontstage” kan være trygt å opprettholde for å slippe å ta tak i egne utfordringer:

”Det er jo skummelt da å bli frisk så... Det er jo kanskje litt feil å si det og, men det er jo litt ett skalkeskjul også.. Når du er sjuk så slipper du å tenke at du må jobbe, du må utdanne deg mer, du må ha familie, du må ha barn, du må ha sånn og sånn kontakt med venner og sånn. Du kan på en måte kunne ha gjemt deg litt bak det da. Jo mer du nærmer deg å bli frisk, jo mer kjenner du på det presset med å skulle burde ha familie, burde ha kjæreste, burde få barn, jeg er snart 40! Om jeg skal få det, så burde jeg tenke på å få det nå. Så det begynner jo å bli veldig, veldig skummelt! Det der og. Det å leke normal. Det å gjøre normale tinga. Det å dra til middag til hverandre, eh… og alt det derre greiene der. Som man, på en måte ønsker ja, men som på andre ikke”.

Vi forstår det sånn at for Guro kan det handle om at det er vanskelig å ta tak i egne følelser, det er lettere å la spiseforstyrrelsen ha kontrollen over livet hennes. Det stilles ikke så høye forventninger i samfunnet til noen som er psykisk syk (Unneland, 2012).

Lavt selvbilde vil muligens gjøre at hun ikke har tro på at hun klarer å bli frisk.

Samtidig vil hun miste en del av seg selv som hun anser som trygt, i jakten etter en ny identitet uten spiseforstyrrelsen.

For vår informant Frida (helsepersonell) handler forebyggingsarbeidet om å fremme det normale, for å styrke selvbildet:

“Jeg snakker jo, jeg har veldig mye fokus på å være normal og være bra nok. Det tenker jeg det er noe av det viktigste vi helsesøstre kan formidle så er det liksom å på en måte fylle på med at de er gode nok”.

Vi oppfatter det slik at Frida (helsepersonell) trekker paralleller mellom det å være normal og være bra nok. Ved å være normal er man god nok, og man er ikke syk. I sammenheng med det Guro fortalte om viser det til kontrasten til hennes liv; hun føler seg ikke anerkjent nok for det normale livet. Løgnen og jenta bak masken viser til en sterk usikkerhet om å skulle takle livets utfordringer. Anerkjennelsens betydning vil vi se nærmere på i vår neste analysedel.

5.4 Avsluttende kommentarer

I denne analysedelen har vi ønsket å belyse tematikken ambivalens. Ambivalens og motstridende følelser er sentrale trekk hos en person med spiseforstyrrelser.

Ambivalensen opptrer som en dobbelthet av tanker og følelser. Ambivalensen handler om å ha kontroll på situasjonen, på maten og treningen. Men så går det for langt og ut av kontroll. En person med spiseforstyrrelser kan da miste kontrollen over det som skulle hjelpe han eller henne å oppleve mer kontroll. Før de opplever å miste kontrollen, er det sannsynlig at en person med ortoreksi opplever seg som vellykket i sitt sunne matprosjekt. Man kan føle at endelig er det noe man får til og mestrer (Skårderud, 2016 s. 397). Kontrollen, atferden og overopptattheten rundt mat og kropp er en desperat kamp om full kontroll over kropp, prestasjoner og over egne følelser.

Vi har valgt å dele denne analysen i to deler, vennen og fienden. “Vennen” viser til siden hvordan ortoreksi kan betegnes som noe positivt i informantenes liv. “Fienden”

siden reflekterer over konsekvensen av å ha en spiseproblematikk, og hvordan ortoreksi kan betraktes som fienden i livet. På “fiende” siden av analysen har vi belyst noen forebyggende tiltak knyttet til tematikken. Sitatene fra informantene er knyttet opp til relevant teori og forskning på områdene.

6. “For meg er det viktig å bli godtatt” (Sandra)

“Yes. To put it another way, “eating healthy” can be a form of competition, like buying a fancy car, or joining an elite club. People who would never be so materialistic

become exactly as materialistic with food while not recognizing it”.

Dette direkte sitatet har blitt utvekslet mellom oss og Bratman på spørsmålet om

hvilken betydning det har for mennesker med ortoreksi å få anerkjennelse for den sunne livsstilen sin. Bratman sammenligner det å “spise sunt” med en slags konkurranse og søk om bekreftelse for å bli godtatt. Det strebes etter et ønske om å være vellykket, oppnå status og passe inn i sunnhetsidealet i dagens oppvekst.

I et samfunn preget av mangfold og individualisme er det et behov for å forstå

fenomenet anerkjennelse (Skoglund og Åmot, 2012). Begrepet individualisme viser til kulturell og psykologisk forståelse av mennesket, der alle individer blir forstått som unike (Frønes 2011 s. 36).

Anerkjennelse er et overordnet begrep som rommer sider av bekreftelse, respekt og likeverd. I den dagligdagse talen snakker vi om å prestere og få ros, bli hyllet og sett opp til (Schibbye og Løvlie, 2015). Mennesker er avhengige av anerkjennelse, og dermed sårbart for krenkelser og overgrep ved fravær av anerkjennelse (Skoglund &

Åmot, 2012). Kampen om anerkjennelse oppstår overalt rundt oss (Honneth, 2008).

Anerkjennelse kan betegnes som et psykisk behov; et behov for å bli sett og forstått som menneske. Men innenfor her foregår det en kamp om hva som er verdifullt (Unneland, 2012). I dagens samfunn har det skjedd en endring til en stadig mer individualisert kamp for prestisje og status (Unneland, 2012). Flere og flere mennesker opplever psykisk sykdom, tross bedret levekår og levestandard. Det kan være sammensatte årsaker, økt individualisme kan være en forklaring (Honneth i Unneland, 2012).

Individualiseringen bidrar til å legge opp livet etter egne premisser og økt frihet. Men dette kan føre en svakhet på det sosiale kollektivet som er et gode for samfunnet og individene (Frønes 2011, s. 49-52).

Unneland (2012) skriver om dagens samfunn hvor de sterke opphøyes, og de svakere personene elimineres og isoleres som omsorgs objekter. Anerkjennelse har som

grunnide at mennesker har verdi og er elskverdige. Men ideologier som legger forakt på det som er annerledes og det svake, finnes fortsatt i dagens samfunn. Anerkjennelse betraktes ut fra menneskers verdier, og preges av samfunnet vi lever i (Unneland, 2012).

I utviklingen av selvet lærer barnet å betrakte seg selv som et selvstendig individ, som følge av relasjoner til andre mennesker (Honneth, 2008). I denne forbindelsen ser vi nærmere på hvilken betydning sosialisering har for opplevelsen av å bli et

anerkjennende individ.