Denne rapporten presenterer resultatene fra et kvalitativt forskningsprosjekt om rådgiverrollen.
Prosjektet ble gjennomført på oppdrag fra Utdanningsforbundet, av forskere ved SINTEF, NTNU og IRIS. Prosjektet ble gjennomført i 2014, og i tråd med oppdragsgivers ønske konsentrerer rapporten seg om rådgivernes egne oppfatninger rundt rolle og arbeidshverdag i skolen. Rapporten tar for seg rådgiverrollen både i ungdomsskolen og i videregående skole. Studien har utelukkende vært basert på kvalitative data fra intervjuer gjennomført vinter 2013 og gjennom 2014.
Rapporten søker å gi innsikt i hva rådgiverne synes er viktig for den videre utviklingen av rådgiverfunksjonen i skolen, både i forhold til kompetanseheving, arbeidsoppgaver, arbeidsdeling og samarbeid.
Funnene viser at rådgivers rolle er kompleks og sammensatt, og at mange ulike interessenter har klare forventinger til hvordan rådgivere utfører sine oppgaver. Rådgiveren og skolens rådgiving eksisterer ikke i et vakuum. Rådgivingspraksis blir til i et komplekst samspill mellom det vi har kalt global teori og lokale teorier. Den globale teorien kan defineres som rådgivingsteori, lov og forskrift, anbefalte kompetansekriter, samt andre sentrale styringssignaler, og lokale teorier kan defineres som kontekstuelle forhold som f.eks. skolens organisering, kultur og elevgrunnlag, eller lokalt næringslivs behov og engasjement.
Forståelsen av hva som er «god rådgiving» blir i stor grad til lokalt, gjennom formelle og uformelle forhandlinger, i samspill mellom mikro og makro-nivå. Global teori, sentrale føringer, blir oversatt til ”lokal teori”, som bestemmer hvordan lokal praksis blir. Dette samspillet, disse kontinuerlige forhandlingene og formingen av lokal praksis og «god rådgiving» slik det framstår gjennom rådgivernes fortellinger om egen rolle og praksis, blir belyst i denne rapporten.
Rådgiverne vi møter i dette prosjektet forteller om en stadig mer krevende elevgruppe, med større og mer sammensatte psykososiale utfordringer. Dessuten oppleves også valg av utdanning og yrke som vanskelig av mange elever. Rådgivere opplever derfor at oppgaven deres blir stadig mer krevende. Det vi har kalt den nye rådgiverrollen stiller nye krav om arbeid både på system- og individnivå. Noen opplever det til tider som om det forventes at rådgiver skal løse alle skolens og mange av samfunnets problemer, fra høyt frafall i videregående opplæring, psykososiale problemer og dårlig læringsmiljø, til næringslivets behov for bestemte typer arbeidskraft.
Våre informanter er enige om at det er arbeidet med elevene som er viktig i deres arbeidshverdag, og kunne gjerne tenkt seg mer tid til dette. Det å ha tid og anledning til å arbeide strategisk og forebyggende oppleves som et savn. Flere rådgivere mener at prioriteringer av denne typen arbeid kunne gjort behovet for individuelt arbeid mindre, noe som ville vært et positivt.
Vi ser også at rådgiverne gjerne kunne tenkt seg en tydeligere ledelse når det gjelder rådgivingsarbeidet. Særlig ser vi det i ungdomsskolen. Dette gjelder både skoleleders og skoleeiers involvering i arbeidet.
Rådgiverne opplever ofte at de ikke har nok ressurser til å gjøre det arbeidet de burde gjøre. Mange trekker frem at de ikke opplever at noen har snakket deres sak, at de føler seg forbigått og nesten som en "svarteper" som får skylden for utfordringer de ikke kan gjøre mye med innenfor eksisterende rådgiverressurs. Ressursen er en viktig barriere i arbeidet. Samtidig opplever mange at det er en økende utfordring å få tid og rom for rådgiving i en skolehverdag preget av press og timetelling. Noen gir uttrykk for at de opplever å bli sett på som tidstyver som tar tid og ressurser fra skolens sentrale arbeidsområder.
Dette handler også om rådgivingens plass i skolen. Så lenge rådgiving defineres som noe som ligger utenfor skolens primæroppgaver, vil det også være vanskelig å argumentere for å bruke tid på dette.
Løsningen mange av våre informanter peker på er at arbeidet må timeplanfestes, og at forståelsen av hva god rådgiving er og skal bidra til, bør justeres. Rådgiving må omdefineres fra å handle om kortsiktig problemløsning til å bli en læringsaktivitet, der målet er å gi elevene grunnleggende kompetanse og ferdigheter i det å gjøre valg, sett i et livslangt perspektiv. Faget Utdanningsvalg i ungdomskolen oppleves som et framskritt, men det fungerer i svært varierende grad, og man trenger en bevisst satsing på og oppvurdering av faget. Flere etterlyser også et tilsvarende fag i videregående skole.
Kjønn og utdanningsvalg er lite synlig i lokal rådgivingspraksis. Mange opplever åpenbart dette som et tungt tema å arbeide med, og etterlyser flere virkemidler og gode grep. Integrering av ulike elevgrupper, som minoriteter eller elever med lærevansker oppleves som viktig i rådgiveres arbeid, og ser ut til å være både bedre strukturert og bedre organisert enn likestillingsarbeidet.
De fleste av rådgiverne i denne studien fyller de anbefalte kompetansekriteriene. Likevel ser vi at rådgiverne ved de videregående skolene gjerne har mer formell kompetanse enn rådgiverne i ungdomsskolen. Våre informanter har delte erfaringer med allerede gjennomførte kompetansehevingstiltak. Når det gjelder den sosialpsykologiske rådgivingen savnes det skreddersydde kompetansehevingstiltak, og mange informanter opplever at de universitetskursene man kan ta ikke nødvendigvis passer godt til rådgivers behov.
Om skolen har valgt delt eller ikke delt rådgivingstjeneste som modell påvirker rådgiveres forståelse av egen rolle. Der man ikke har delt, tenderer rådgiverrollen til å bli tungt preget av det sosialpedagogiske feltet. Der man deler, ser vi en mer spesialisert rolleforståelse, man blir henholdsvis «karriereveileder» og sosialpedagogisk rådgiver. Der man har etablert samordnende elevtjenester, bidrar dette også i rådgivers rolleutforming. Her blir man i sterkere grad en del av det
kollektivet som arbeider sammen med å støtte og hjelpe eleven. Her ser man ofte at de samlede elevtjenestene fungerer som et praksis- og læringsfelleskap for alle de involverte.
En viktig del av den nye rådgiverrollen handler om å bygge, vedlikeholde og delta i ulike nettverk.
Dette gjelder internt i skolen, mot andre skoler, mot offentlige aktører og mot nærings- og arbeidslivets aktører. Vi ser at rådgivere er enige om at slike nettverk er viktig for utøvelse av rollen. Gode rådgiver-nettverk reduserer antallet som føler seg ensomme i sin utøvelse av rollen, gjennom å skape faglige felleskap som oppleves som nyttige i det daglige arbeid. Nettverk gir erfaringsutveksling og gjensidig støtte i arbeidet. Mange opplever at mye av deres kompetanseutvikling skjer gjennom slike nettverk. Nettverk kan være viktige tolknings-fellesskap, der rådgivere sammen kan nærme seg en omforent forståelse av hva god rådgiving er.
Samtidig ser vi at noen etterlyser mer fokus på den sosialpedagogiske rådgivingen i regi av slike nettverk. Nettverk med offentlig aktører er nødvendig for å kunne skape de nødvendige støttenettverk rundt elever som sliter med ulike utfordringer. Gode bedriftsnettverk gir både kompetanse og et bredere utvalg av virkemidler i arbeidet med utdannings- og yrkesrådgiving.
Samtidig ser vi at nettverksarbeid oppleves som utfordrende. Det krever tid og ressurser som ellers kunne vært brukt direkte i møtet mellom rådgiver og elev. Videre ser vi at det til tider kan være krevende å få gode nettverk på plass. Formelle avtaler, som for eksempel partnerskap for karriereveiledning, oppleves ofte som en fordel.
Karrieresenterene fungerer noen steder som medspiller for skolenes rådgiving, blant annet som partnere i rådgivers kompetanseutvikling. Særlig gjelder nok dette i ungdomsskolene, der rådgiveren noen steder opplever at sentrene bidrar med å tilføre praktisk kunnskap og teknikker/redskaper som er til hjelp i arbeidet. Noen rådgivere er fornøyd med sentrenes rolle og funksjon, andre er mindre fornøyd. Sentrene fungerer overfor skolens rådgiving som andrelinjetjeneste, men ikke alle rådgiverne i vår studie opplever at sentrene er til stor nytte i deres arbeid i skolen.
Selv om nettverk og samarbeid både internt og eksternt har blitt mer utviklet, opplever noen rådgivere seg fortsatt som ensomme i utførelsen av sin oppgave. Det er ennå et stykke å gå før alle kan snakke om at rådgiving er hele skolens oppgave, og enda lenger å gå før man opplever at rådgiving defineres og forstås som en av skolens kjerneoppgaver.