Hensikten med denne studien er å bidra til økt kunnskap og forståelse for helheten i
bastionforsvarskonseptet, herunder mulige konsekvenser og mulighetsrom for Norge i fred, krise og krig. Dette gjøres ved å analysere både iboende og empiriske styrker og svakheter ved konseptet, med spesiell vekt på interaksjonen med en eller flere aktive motstandere. Studien er gjennomført med bakgrunn i følgende problemstilling:
7 Her må imidlertid nevnes Kvam (2020), som kritisk behandler konseptet med utgangspunkt i nåværende og antatt fremtidig tilgjengelige russiske ressurser. Hennes artikkel vurderer imidlertid kun den russiske siden, uten å vurdere interaksjonen med en aktiv motstander.
8 Den vanligste forenklingen av «Kein Operationsplan reicht mit einiger Sicherheit über das erste
Zusammentreffen mit der feindlichen Hauptmacht hinaus» (Kriegsgeschichtliche Einzelschriften, H.13 (1890))
• Hvilke implikasjoner medfører det russiske bastionforsvarskonseptet for Norges mulighets- og handlingsrom i en eventuell konflikt med Russland?
Begrepet «konflikt» omfatter i denne sammenheng hele konfliktspekteret, som spenner fra fred via krise til væpnet konflikt (Forsvaret, 2019b, s. 38). Skillelinjene mellom fred, krise og væpnet konflikt har i stadig økende grad blitt uklare, og Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske formål er å kunne håndtere utfordringer i hele konfliktspekteret (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 11, 17). Dette gjenspeiler seg i forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) fra 2019, der «…Russlands samlede kapasitet til å ramme Norge og alliertes interesser gjennom episoder og hendelser i det daglige, ved
sikkerhetspolitiske kriser og i væpnet konflikt» (egen understreking) er definert som den
dimensjonerende sikkerhetsutfordringen for Norge og NATO (Forsvaret, 2019a, s. 15). Analysen i kapittel 4 vil ta for seg i hvilken grad den russiske Nordflåten, med sitt bastionforsvarskonsept, vil kunne spille en effektiv rolle i disse tre fasene av konfliktspekteret.
Forsvarsdepartementet(FD) og Utenriksdepartementet (UD) har, i kraft av sitt sektoransvar, ansvaret for å håndtere forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitiske forhold under sikkerhetspolitiske kriser og væpnet konflikt (Forsvarsdepartementet et al., 2018, s. 17). Selv om en alvorlig hendelse med Russland med stor sannsynlighet vil være sektorovergripende, og håndteres tverrsektorielt i rammen av Totalforsvaret (Forsvarsdepartementet et al., 2018, s. 15), vil studien vektlegge den militære dimensjonen av en slik krisehåndtering og legge til grunn at planleggingen for en slik håndtering vil følge sentrale prinsipper innen militær planlegging. Ett av disse sentrale prinsippene er at man skal søke å utvide sitt eget handlingsrom samtidig som man begrenser motstanderens (RisCassi, 1993, s.
24; Vego, 2015, s. 66). Tilgjengelig handlingsrom vil kunne diktere mulighetene for å kunne utnytte viktige militære operasjonsprinsipper9, herunder spesielt fleksibilitet, initiativ og overraskelse (Forsvaret, 2019b, s. 89; Vego, 2015, s. 62). Dette gjenspeiler seg også i regjeringens operative ambisjon for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, der eneste likelydende oppdrag for alle tre er å
«bidra til å sikre handlefrihet for egne land-, sjø- og luftstyrker samtidig som en motstander skal nektes det samme» (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 86, 88, 90).
Å danne seg et klart bilde av hvordan en motstanders plan påvirker egen og alliertes handlefrihet vil derfor kunne være et mål på planens potensielle effektivitet, og belyse områder der tiltak kan settes inn for å gjenopprette eller øke egen handlefrihet. For å realistisk kunne vurdere bastionforsvarets effekt på eget handlingsrom, og derav utlede praktisk anvendbare konklusjoner og tilhørende tiltak,
9 I Norge legges følgende militære operasjonsprinsipper til grunn: Enhetlig kommando, enhetlig innsats, utholdenhet, kraftsamling, styrkeøkonomisering, fleksibilitet, initiativ og offensiv opptreden, overraskelse, operasjonssikkerhet og enkelhet. NATO har i tillegg «Definition of objectives» og «Maintenance of morale»
som egne prinsipper (Forsvaret, 2019b, s. 86-90; NATO, 2019, s. 1-9 - 1-12).
må startpunktet imidlertid være en realistisk og nøktern vurdering av bastionforsvarets styrker og svakheter. En slik vurdering vil kunne nærme seg det som i faglitteraturen kalles «Net Assessment»
(nettovurdering). En nettovurdering er i denne sammenhengen
«…like the net profit of a business. Costs are subtracted from gross revenues to get net earnings. In the same way, net assessment takes into consideration both Red and Blue10 actions. It produces an overall “net” assessment of a competitive situation.» (Bracken, 2006, s.
93)
«Net Assessment»-teori er ingen vitenskapelig metode, men et analytisk rammeverk og teoretisk verktøy for militær planlegging (Selvaag, 2020, s. 4). En mer utdypende beskrivelse av nettovurdering vil derfor følge i kapittel 2 om teori.
Av bastionforsvarets konseptskisse (figur 1) fremgår det at den russiske «indre forsvarssonen» vil dekke to landområder innenfor norsk territorium: Finnmark og Svalbard. Ulikheter i tolkningen av Svalbardtraktaten, øygruppens strategiske plassering vest og nord av russisk territorium, mangelen på militær tilstedeværelse og kun delvis internasjonal anerkjennelse av den norske fiskevernsonen har medført at Svalbard trekkes frem som særlig utsatt i en eventuell konflikt mellom Russland og Norge og/eller NATO (Åtland, 2003, s. 34; Beadle et al., 2019, s. 177; Ravndal, 2016, s. 10; Tamnes et al., 2015, s. 21-22). På samme måte har begrenset norsk militær tilstedeværelse, nærheten til
russiske baseområder og dagens anspente forhold mellom Russland og Vesten medført at et scenario der Finnmark besettes for å beskytte russiske styrker anses som en aktuell sikkerhetsutfordring (Beadle et al., 2019, s. 110; Bruøygard, 2019; Tamnes et al., 2015, s. 52-53).
Begge disse geografiske områdene har vært utsatt for urovekkende russisk oppmerksomhet de seneste årene; for Svalbards del gjennom hard diplomatisk retorikk (Taraldsen, 2020), og for
Finnmark gjennom simulerte angrep og GPS-jamming (Beadle et al., 2019, s. 228). Både Svalbard- og Finnmarksproblematikken har imidlertid allerede vært gjenstand for betydelig offentlig
oppmerksomhet, og de militære problemstillingene har tidligere vært behandlet gjennom to masteroppgaver ved Forsvarets Høgskole av hhv. Christian Keyser-Amundsen (2015) og Øyvin Ravndal (2016). Bastionforsvarets primæroppgave er å beskytte Russlands strategiske ubåter i de sjøområdene hvor disse opererer (kontrollsonen), og, i følge figur 1, oppnå nektelse i havområdene vest av Norge (nektelsessonen). Landområdene i Finnmark og på Svalbard er derfor i denne studiens kontekst kun av interesse i den grad operasjoner der utfordrer denne evnen. Studien vil av disse årsakene primært fokusere på bastionforsvarets dekning av sjø- og luftområder.
10 Med «red» menes her motstanderens styrker, mens «blue» er egne og allierte styrker.
Gjennom å besvare problemstillingen er en sentral målsetting med studien å komme nærmere en vurdering av bastionforsvarskonseptets effektivitet. I den sammenheng er det nødvendig å skille mellom to typer militær effektivitet. Luftmaktteoretikeren Robert Pape skiller mellom strategisk effektivitet og kampeffektivitet, der kampeffektivitet er en beskrivelse på hvor effektivt en gitt militær styrke kan nøytralisere sine mål, mens strategisk effektivitet fokuserer på hvorvidt en slik nøytralisering av målene gir ønsket politisk effekt (Pape, 1996, s. 56-57). Studien vil ta utgangspunkt i Papes definisjoner, med noen justeringer: Siden denne studien vil vurdere bastionforsvarskonseptet i hele konfliktspekteret, vil Papes «kampeffektivitet» være noe snevert; studien vil derfor bruke begrepet taktisk effektivitet, som i denne sammenheng vil være et mål på hvor effektivt militære styrker kan løse sine tildelte oppgaver. Strategisk effektivitet, i denne studiens kontekst, vil derav defineres som hvorvidt disse oppgavene er egnet til å nå politiske målsettinger. Studien vil vurdere både bastionforsvarets strategiske effektivitet og taktiske effektivitet i kapittel 4.