4.5.1 Strategisk effektivitet i krise
Gitt Russlands teknologiske og økonomiske underlegenhet sammenlignet med NATO-landene, herunder spesielt USA, anses en åpen konflikt mellom NATO og Russland lite sannsynlig. Flere forskere og offiserer har derfor pekt på at en bilateral konflikt mellom Norge og Russland, som blir
«for liten for NATO, men for stor for Norge», utgjør den største trusselen for norske sikkerhetspolitiske interesser81.
Med bakgrunn i Russlands strategiske målsettinger (se kapittel 4.2) må det tas utgangspunkt i at Russland i et slikt scenario vil søke å unngå å havne i en situasjon der deres strategiske ressurser risikerer å bli truet. Siden Norge alene har begrenset evne til å true disse ressursene, er det rimelig å anta at Russland vil søke å unngå å eskalere situasjonen, nettopp for å holde konflikten bilateral.
Bruk av ikke-militære og hybride virkemidler som ikke kan spores direkte tilbake til Russland82 anses som et relevant virkemiddel for Russland i en slik krisesituasjon (Efjestad & Tamnes, 2019, s. 18).
Dersom det skulle oppstå en bilateral krise mellom Norge og Russland kan det imidlertid vanskelig ses, på bakgrunn av Russlands strategiske målsettinger, at bastionforsvaret vil spille en sentral rolle, av flere årsaker.
Tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen anser det urealistisk at Norge overhodet vil havne i en bilateral konflikt med Russland der det brukes militær makt, nettopp fordi «et angrep på Norge er et angrep på NATO, som er et angrep på USA», og har «ingen tro på» en konflikt som er for liten for NATO og for stor for Norge (Bruun-Hanssen, 2020). Han påpeker at Russland i en slik situasjon på forhånd måtte ha vært sikre på både at NATO-traktaten ikke vil bli respektert og at garantiene vi har fra USA ikke vil bli fulgt opp av USA. Han påpeker videre at hele Norges strategiske forsvarsarbeid bygger på å unngå at en konfliktsituasjon med Russland kan bilateraliseres (Bruun-Hanssen, 2020).
Gitt Russlands strategiske målsetting om å opprettholde regimets overlevelse fremstår det også kontraproduktivt å risikere en direkte konflikt mellom NATO og Russland på bakgrunn av en bilateral konflikt med Norge. Dette vil bryte med mønsteret president Putin har demonstrert så langt, der han nøye har unngått risikoen for en direkte konfrontasjon med NATO (Beehner & Collins, 2020, s. 8).
Lionel Beehner og Liam Collins ved Modern War Institute setter Putins omfavning av hybride virkemidler i sammenheng med denne aktsomheten, og finner at «… Putin harasses and
provocatively challenges countries he perceives as enemies of Moscow. Yet he is cautious, always stepping back from the brink before hostilities escalate. » (Beehner & Collins, 2020, s. 21).
I en konflikt med Norge der Russland ønsker å holde konflikten bilateral, er det naturlig å anta at Russland i minst mulig grad ønsker å påvirke andre nasjoners sjø- og lufttrafikk. Ved en full aktivering av bastionforsvaret langs norsk territorium er det imidlertid stor sannsynlighet for at kommersiell trafikk vil bli påvirket (Bruun-Hanssen, 2020; Tamnes, 2020). Selv om Norskehavet foreløpig primært trafikkeres av norsk skipstrafikk (Bruun-Hanssen, 2020), vil opprettelsen av militære forbudsområder
81 se f. eks. Heier (2018, s. 119) Stoa (2021) og Friis (2016)
82 Såkalt «ikke-attribuerbare» virkemidler
i internasjonalt farvann kunne oppfattes provoserende (Efjestad, 2020). Ved å aktivere et fremskutt bastionforsvar, og spesielt en nektelsessone langs norsk territorium eller i Norskehavet, vil Russland ikke bare risikere en militær eskalering, men også økonomiske sanksjoner som vil kunne ramme den kritiske olje- og gasseksporten til vesten (Efjestad, 2020).
I tillegg vil risikoen for militær eskalering være til stede. Selv under den historiske lave spenningen mellom NATO og Russland på 1990-tallet, ble det gjennomført kontinuerlige patruljer av
amerikanske, britiske og franske ubåter i Barents- og Atlanterhavet (Åtland, 2007, s. 510-511, 522). I løpet av de første seks månedene av 2021 har det også blant annet vært tilstedeværelse av
amerikanske ubåter (Forsvaret, 2021a), amerikanske bombefly (Forsvaret, 2021b), og franske maritime patruljefly (Forsvaret, 2021c) på norske baser. I en periode med relativt høyere spenning mellom Russland og et NATO-land som Norge, kan det derfor ikke utelukkes at allierte ressurser vil være til stede i en tidlig fase, og vil måtte være en faktor i russisk risikovurdering. En aggressiv fremtoning av Nordflåten vil således kunne øke risikoen for utilsiktet eskalering, eller involvering av en tredjepart.
4.5.2 Taktisk effektivitet i krise
Gitt at det strategiske målet for Russland i en bilateral krise vil være å unngå eskalering, og med utgangspunkt i at taktiske handlinger skal understøtte strategiske mål, vil den taktiske målsettingen til bastionforsvaret i en slik kontekst nødvendigvis måtte være svært annerledes enn i krig.
Selv om Sam J. Tangredis fem definerende elementer ved A2/AD har noen svakheter (se kapittel 2.2), er det relevant å peke på konseptets defensive natur, og forventning om en militært overlegen motstander. Det er bred enighet om at Norge alene ikke vil være i stand til å utgjøre noen eksistensiell trussel for Russland (Bruun-Hanssen, 2020; Efjestad, 2020; Sandnes, 2020; Tamnes, 2020). Behovet for å etablere en kontrollsone i Barentshavet for å beskytte basekompleksene på Kola og Russlands strategiske ubåter i en ren bilateral krise mellom Norge og Russland synes derfor ikke å være til stede.
Mer sannsynlig fremstår det at Russlands overordnede taktiske mål og middel i en bilateral krise vil ligge nærmere det Alexander George kalte «Coercive Diplomacy», tilskrekkende83 diplomati, som kombinerer trusler om maktbruk og, om nødvendig, begrenset og kontrollert bruk av makt.
83 Tilskrekking» er i dette tilfellet evnen til å få en motpart til å utføre en handling hen ellers ikke ville gjort (engelsk: Compellence/coercion). Dette i motsetning til «avskrekking» som er evnen til å få en motpart til å avstå fra en handling han ellers ville gjort.
Målsettingen er å få en motstander til å gjøre innrømmelser, eller forhandle frem et gunstig
kompromiss, samtidig som man unngår unødvendig militær eskalasjon (Levy, 2008, s. 539). Robert J.
Art fremhever militærmaktens evne til å true frem innrømmelser uten nødvendigvis å forårsake fysisk skade som en av militærmaktens fire hovedfunksjoner84 (Art, 2015, s. 166). Å benytte Nordflåtens ressurser til å true Norge i en slik situasjon kan derfor isolert sett fremstå som taktisk klokt, men vil, som nevnt i forrige kapittel, kunne kompromittere Russlands strategiske målsettinger.
Dersom målet er å gjennomføre påvirkningsoperasjoner uten at disse skal kunne attribueres til Russland, vil enhver aggressiv handling fra Russlands konvensjonelle styrker, som Nordflåten, kunne settes i sammenheng med påvirkningsoperasjonene og medføre risiko for attribusjon. Å aktivere bastionforsvaret vil i tillegg, som vist, kunne medføre internasjonal interesse og øke risikoen for en eskalering. Det er derfor vanskelig å se noen umiddelbar gevinst med å øke aktivitetsnivået til Nordflåten, eller å aktivere et bastionforsvar i en slik kontekst. Mer logisk fremstår det å redusere aktivitetsnivået, nettopp for å redusere sannsynligheten for attribusjon og risikoen for eskalering gjennom å involvere eller påvirke en tredjepart.
Risikoen for å eskalere krisen og derved havne i en konflikt som kan true Russlands strategiske ressurser og målsettinger vil derfor måtte veies opp mot den mulige gevinsten av å bruke militære midler i en tilskrekkende rolle. En bilateral krise vil således kunne sette russiske beslutningstakere i et dilemma, der ønsket om implisitte trusler og signalisering tilsier at bastionforsvaret bør ha en aggressiv fremtoning, samtidig som en slik fremtoning vil kunne medføre eskalering og involvering av NATO.