Selv om utviklingen av ballistiske missiler etter hvert ikke lenger nødvendiggjorde transitt gjennom GIUK-gapet for de strategiske ubåtene i Nordflåten, ville ubåtene fortsatt måtte beskyttes mot
SS-N-4
SS-N-5
SS-N-8
offensive fiendtlige anti-ubåtstyrker for å sikre en troverdig andreslagsevne (Kreitler, 1988, s. 8).
Siden amerikanske ubåter støyet mindre og derav var betydelig vanskeligere å oppdage enn
sovjetiske ubåter (Stefanick, 1987, s. 9, 72-73), utgjorde disse den primære trusselen mot sovjetiske strategiske ubåter (Stefanick, 1987, s. 7). Sovjetiske styrker med evne til anti-ubåtkrigføring,
herunder Nordflåtens overflatefartøy og patruljefly med anti-ubåtvåpen, ble derfor besluttet benyttet til å forsvare Sovjets strategiske ubåter. I tillegg ville forsvaret bestå av angrepsubåter, betydelig mindre i størrelse enn de strategiske ubåtene, med evne til overflate og anti-undervannskrigføring (Kreitler, 1988, s. 21-23). Et slikt lagdelt forsvar, der en betydelig andel av Nordflåtens over- og undervannsfartøyer ble holdt tilbake i Barentshavet for å forsvare de strategiske ubåtene, ble på 1970-tallet kjent som bastionforsvarskonseptet blant vestlige forsvarsanalytikere (Tamnes, 1991, s. 228)40. En slik sovjetisk bastionforsvarstaktikk konsentrert rundt egne baser på Kolahalvøya ville, i tillegg til å utgjøre et kraftsamlende forsvar av egne områder, også sikre kort vei til egne etterforsyningsbaser og derved redusere logistiske operasjonsbegrensninger for sovjetiske maritime styrker (Stefanick, 1987, s. 83). Konseptet ble utviklet på tidlig 1970-tall under Sovjets lengstsittende sjef for marinestyrkene, admiral Sergei Gorshkov41. (Parnemo, 2019, s. 45; Zysk, 2012, s. 117).
Idéen om å utstyre og videreutvikle Nordflåtens overflatefartøy til en slik nærmest udelt defensiv rolle var imidlertid hverken ny eller utelukkende et resultat av utviklingen av strategiske ubåter med ballistiske missiler. Helt siden starten på gjenoppbyggingen av den sovjetiske marine i 192942, hadde spørsmålet om hva sovjetisk sjømakt skulle være vært delt i to leire. På den ene siden hadde man tilhengerne av sjøkontroll – tradisjonalistene – som argumenterte for en balansert flåte med offensiv kraft, skikket til å møte og utfordre vestmaktenes flåtestyrker direkte på verdenshavene. En slik
«verdenshavsflåte» krever normalt store overflatefartøy, med forsyninger, våpen og mannskap nok til å operere langt unna egne hjemmehavner over lengre tid (Åtland, 2007, s. 518).
På den andre siden var tilhengerne av sjønektelse – modernistene - som heller ønsket en defensivt anlagt «geriljamarine» med hovedvekt på ubåter, og mindre fartøy egnet til kystnære operasjoner (Daniel, 1988, s. 43; Parnemo, 2019, s. 44). Sistnevnte gruppe var gjerne landmaktorienterte, og anså sjøstyrker primært som et støtteelement til landmakten, mens førstnevnte gruppe så sjøstyrker som et militært maktmiddel med egenverdi (Parnemo, 2019, s. 44; Zysk, 2012, s. 113-114). Admiral
40 Bastionen refererte til de tungt forsvarte operasjonsområdene til sovjetiske strategiske ubåter, og begrepet ble brukt som en parallell til de krigshistorisk landbaserte bastions- og festningsområdene.
41 Gorshkov var sovjetisk marinesjef i 29 år, fra 1956 – 1985, og tjenestegjorde i denne stillingen under 5 statsledere av Sovjetunionen: Khrusjtsjov, Bresjnev, Andropov, Tsjernenko og Gorbatsjov (Huckabey, 2014).
42 Den russiske revolusjon la den russiske marinen i ruiner, og gjenoppbyggingen startet først med Sovjetunionens første 5-års plan i 1929 (Daniel, 1988, s. 42-43; Tsypkin, 2002, s. 3)
Gorshkov virker selv å ha manøvrert pragmatisk mellom disse synspunktene. Mannen som utpekte ham til sjef for marinen, Nikita Khrusjtsjov43, så liten eller ingen nytteverdi i store overflateskip44 (Daniel, 1988, s. 49-50; Tsypkin, 2002, s. 3), men etter Khrusjtsjovs avgang i 1964 brukte Gorshkov store deler av sin karriere til å argumentere for en mer balansert sovjetisk sjømakt som også kunne operere på verdenshavene (Huckabey, 2014; Parnemo, 2019, s. 44-45; Tsypkin, 2002, s. 3).
Spesielt opptatt var Gorshkov av den psykologiske og ideologiske effekten av å ha en
verdenshavsflåte. I en artikkelserie fra 1974, senere utgitt som bok med den engelske tittelen «Red Star Rising at Sea», argumenterte Gorshkov for at en stor sovjetisk flåte ville kunne tjene som et kommunistisk motsvar til de imperialistiske britiske og amerikanske flåtene. I tillegg til prestisjen en slik flåte ville kommunisere, og den økonomiske og militære makten den ville demonstrere, ville en sovjetisk verdenshavsflåte, ifølge Gorshkov, kunne gi håp til det han anså som undertrykkede nasjoner under imperialistisk kontroll. Gorshkov påpekte i samme artikkelserie at nasjoner med sterke marineflåter historisk sett ble stormakter, mens nasjoner uten en sterk flåte sjeldent forble stormakter over tid (Beaird, 2019, s. 17-18; Huckabey, 2014). Mest oppsiktsvekkende, fra et vestlig perspektiv, var imidlertid at Gorshkov i sin artikkelserie virket å argumentere for en defensiv maritim strategi i krig, der flåtens primærfunksjon var å tjene som forebyggende avskrekking og
fredsforhandlingskort etter krigens slutt. En slik «fleet-in-being» ville således ikke bli risikert i store, avgjørende slag til sjøs, men benyttes tilbakeholdent, for å oppnå Sovjets politisk-strategiske, heller enn militærstrategiske, mål (Dismukes, 2020, s. 6; Swartz & Connell, 2013, s. 12).
Det kan på overflaten virke paradoksalt å argumentere for en verdenshavsflåte dersom intensjonen i krig var å holde flåten nært egen kystlinje for å beskytte egne ubåter. Gorshkov virker imidlertid, gjennom sine artikler, å ha nedtonet flåtens rolle i krig til fordel for flåtens ideologiske og
avskrekkende rolle før og etter krigen (Swartz & Connell, 2013, s. 14-15). Det er vanskelig å vite om dette var en strategi Gorshkov selv trodde på, eller hans pragmatiske måte å argumentere for en stor flåte uten å antagonisere hæren og det kommunistiske partiet, som anså at utfallet av en krig nesten utelukkende ville avhenge av de sovjetiske landstyrkene (Parnemo, 2019, s. 45).
Gorshkovs initiativ og ambisjon om en verdenshavsflåte kan på mange måter sies å ha vært vellykket.
Under hans ledelse bygde Sovjetunionen opp verdens nest største maritime flåte, med evne til global maktprojeksjon og strategiske avstandsangrep (Åtland, 2007, s. 518; Huckabey, 2014; Tsypkin, 2002, s. 1). Imidlertid ble store, havgående fartøy nedprioritert, og Nordflåtens hovedoppdrag forble
43 Leder av Sovjetunionen mellom 1953 og 1964
44 Gorshkovs forgjenger, admiral Nikolai Kuznetsov, ble sparket av Khrusjtsjov i 1956 nettopp for sin stahet i å promotere en marine som kunne operere på verdenshavene. Navnsettingen av Russlands eneste hangarskip – en skipstype som er selve symbolet på en slik verdenshavsmarine – er derfor velvalgt (Tsypkin, 2002, s. 4).
forsvaret av Sovjetunionens strategiske ubåter. I følge Michael MccGwire virket selv de få store havgående fartøyene som ble bygd å være innrettet for en defensiv anti-ubåt rolle i stedet for en mer offensiv angrepsrolle (Kreitler, 1988, s. 21-22). Selv om denne defensive innretningen samsvarte med admiral Gorshkovs prinsipper fra «Red Star Rising at Sea», impliserte hans uttalelser på midten av 1980-tallet at hans ambisjon om en reell verdenshavsflåte ble motarbeidet av den sovjetiske hæren, og deres støttespillere i det kommunistiske partiet. Betegnende for denne obstruksjonen er det at kun ett fullverdig hangarskip – Admiral Kuznetsov – ble bygd under Gorshkovs ledelse, og er fortsatt det eneste hangarskipet i russisk tjeneste i dag (Parnemo, 2019, s. 45; Zysk, 2012, s. 117).
Til tross for at Gorshkovs flåte hverken kunne eller var laget for å konkurrere direkte med USA på verdenshavene, var byggingen av den så kostbar at noen vestlige analytikere har pekt på den som en medvirkende årsak til Sovjetunionens kollaps på slutten av 1980-tallet (Huckabey, 2014; Tsypkin, 2002, s. 4).