4.6.1 Strategisk effektivitet i fredstid
Tar man utgangspunkt i CSBAs utvidede definisjon av Anti-Access/nektelse (se kapittel 2.2), kan man argumentere for at fredstidsbruken av bastionforsvaret er en reell og pågående nektelsesoperasjon, som har som mål å redusere risikoen for amerikansk og alliert tilstedeværelse i Nordområdene. Dette oppnås ikke ved bruk av skarpe våpen eller fiendtlige handlinger, men ved å skape et inntrykk av et velfungerende konsept som vil medføre høy risiko for tap dersom man skulle entre
84 Arts «four functions of force» er: Forsvar, Avskrekking, Tilskrekking og «Swaggering» (demonstrasjon av militærmakt for nasjonalromantiske eller, for landets ledere, personlige årsaker) (Art, 2015, s. 164-169).
operasjonsområdet i et krise- eller krigsscenario. Som Keir Giles og Mathieu Boulegue fra Chatham House i London formulerte det: “[But] Russian A2/AD systems will not prevent NATO forces from getting to frontline states. They could, however, prevent NATO from trying at all.”(Giles & Boulegue, 2019)
Evnen til å hindre en motstander i å forsøke i det hele tatt, havner inn under to av de fire
kjernefunksjonene til militærmakten som beskrevet av Robert J. Art: «Defense» - forsvar, presenterer for motstanderen en militærmakt som ikke kan overvinnes, mens «Deterrence» - avskrekking, er hos Art løftet om et gjengjeldelsesangrep mot en motstanders befolkning eller territorium (Art, 2015, s.
165-166). Russlands evne til å gjengjelde et angrep, andreslagsevnen, går i kjernen av
bastionforsvarskonseptet, som dekket i kapittel 3, mens dets evne til å presentere en militærmakt som ikke kan overvinnes er behandlet i kapittel 4.4. Arts tredje kjernefunksjon, «Compellence» er dekket i forrige kapittel om en bilateral krise, mens Arts beskrivelse av den siste funksjonen,
«Swaggering» er relevant i en fredstidsdiskusjon. I følge Art kommer «Swaggering» ; bruken av militærmakt for nasjonalromantiske eller personlige målsettinger; til uttrykk gjennom å demonstrere militærmakt på øvelser eller militærparader, samt å kjøpe eller bygge prestisjefylte militære enheter.
Viktig i denne sammenhengen er at slik bruk avgrenser seg til fredstidsbruk, og vil nesten aldri involvere fysisk utøvelse av makt (Art, 2015, s. 168, 171). Målsettingen for en slik bruk av
militærmakt er, i følge Art, å bli tatt alvorlig i internasjonale fora, samt øke nasjonens status, respekt, og prestisje (Art, 2015, s. 168-169). Sammenligner man dette med Russlands strategiske målsettinger (kapittel 4.2), fremstår slik bruk av militær makt å kunne bidra til effektiv måloppnåelse.
Utnyttelsen av Nordflåten for å skape et narrativ om Russland som en stormakt og en betydningsfull aktør i Nordområdene har, som tidligere beskrevet, røtter tilbake til Gorshkov (se kapittel 3.1.5).
Overbevisningen om at demonstrasjon og persepsjon av militær makt kan være like betydningsfull som faktisk maktbruk, står, i følge Katarzyna Zysk, fortsatt sterkt blant russiske ledere og deres forståelse av marinens rolle i dag (Zysk, 2012, s. 126). Liv Karin Parnemo skriver at Putins popularitet avhenger av en allmenn oppfatning av at han urokkelig vil forsvare Russlands interesser, spesielt med henseende til USA. Narrativet om at Russland utgjør en mektig aktør på sjøen muliggjør denne oppfatningen, og er, i følge Parnemo, ment like mye for det russiske publikum som det internasjonale (Parnemo, 2019, s. 51-52).
En slik «swaggering» bruk av militærmakt, der man kan demonstrere makt uten å måtte forholde seg til en aktiv motstander, kan i seg selv også bidra til avskrekking dersom en potensiell motstander ukritisk aksepterer budskapet som ønskes fremmet (Art, 2015, s. 169). Ved å skape tvil, i fredstid, om
Russlands militære beskaffenhet og NATOs evne til å overvinne den kan dette få konsekvenser for den politiske risikoviljen i tilfelle konflikt (Dalsjö et al., 2019, s. 20; Giles & Boulegue, 2019, s. 25).
Dette prinsippet er blant de eldste i militær tankegang, gjengitt i Sun Tzus kanskje mest kjente grunnsetning: «For to win one hundred victories in one hundred battles is not the acme of skill. To subdue the enemy without fighting is the acme of skill.» (Sun Tzu, 1963/1971, s. 77).
Imidlertid kan det stilles spørsmål ved hvor effektiv den russiske handlemåten har vært i et avskrekkingsøyemed. Invasjonen av Ukraina, utviklingen av langtrekkende presisjonsvåpen og gjennomføringen av store maritime øvelser har sammenfalt med en økt, ikke redusert, alliert tilstedeværelse i Nordområdene (Efjestad, 2020; Sandnes, 2020). Både USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland har nå prioritert å bygge opp en anti-ubåtkapasitet, og NATO opprettet i årsskiftet 2017-2018 et fellesoperativt hovedkvarter i Norfolk, Virginia, tett integrert med den amerikanske 2nd Fleet, med et særlig ansvar for Nord-Atlanteren (Bruun-Hanssen, 2020; NATO, 2021a). Selv om russisk handlemåte ikke virker å ha hatt en avskrekkende effekt, kan den allikevel ha bidratt til å oppnå andre russiske strategiske målsettinger, noe som vil drøftes i kapittel 4.7.3.
4.6.2 Taktisk effektivitet i fredstid
I fredstid, dersom man tar utgangspunkt i et ønske om å demonstrere militærmakt, og øke russisk prestisje både for et nasjonalt og internasjonalt publikum, vil Nordflåtens enheter kunne spille en betydelig rolle, ved tilstedeværelse, deployeringer og gjennomføring av øvelser. Slik aktivitet har økt i hyppighet de seneste årene (Etterretningstjenesten, 2019, s. 25; Forsvarsdepartementet, 2020, s.
32).
Av spesiell interesse er øvelse Ocean Shield 2019, som virket å øve på og demonstrere vilje og evne til å deployere store fartøystyrker inn i Norskehavet i en konflikt for å vanskeliggjøre amerikanske forsterkninger (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 32). Daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen uttalte på tidspunktet at øvelsen hadde som hensikt «…å deployere svært kapable fartøyer,
undervannsbåter og fly i den hensikt å hindre Nato å operere inne i disse områdene. Ethvert forsøk på å forsterke Norge fra alliert hold blir særdeles vanskelig.» (Bruun-Hanssen i Vissgren & Strand, 2019).
Sett over tid kan et øvingsmønster, i følge Katarzyna Zysk, gi verdifull informasjon om hvilke muligheter det russiske militær-politiske lederskapet har tilgjengelig, og vurderer, i tillegg til den reelle eller sannsynlige evnen de militære styrkene har til å utføre visse operasjoner (Zysk, 2020, s.
3). Peter M. Swartz og Michael Connell ved CNA advarer imidlertid mot å legge for stor vekt på observert øvingsvirksomhet: Mens slike øvelser kan fortelle noe om hva de operative militære
styrker ønsker og anser verdifullt å øve på, sier de ikke nødvendigvis noe om de strategiske og operasjonelle vurderingene en motstanders politiske og byråkratiske lederskap ville gjøre i en reell krigssituasjon (Swartz & Connell, 2013, s. 47). I tillegg påpeker de at øvelser ofte er basert på gjeldende doktrine, og ikke eksperimentering med nye konsepter og idéer. Observasjon av
øvingsaktivitet er derfor av begrenset nytteverdi for å forutse hvordan en motstanders strategiske eller operasjonelle vurderinger vil utvikle seg (Swartz & Connell, 2013, s. 46)
Erfaringen fra øvelsene OKEAN 1970 og 1975 viser muligheten for å feiltolke russisk intensjon til å passe inn i et allerede etablert etterretningsnarrativ (se kapittel 3.1). Bruun-Hanssen påpeker i intervju at anledningen for å øve i Norskehavet var «glimrende», siden store deler av Nordflåtens styrker hadde vært i Østersjøen i forbindelse med Marinens Dag i slutten av juli (Bruun-Hanssen, 2020). Det kan derfor ikke utelukkes at valget av Norskehavet som øvingsarena ikke var av utelukkende militæroperative hensyn, men også fordi det var kosteffektivt. Brigadér Hans Ole Sandnes påpeker i intervju også at luftaktiviteten under øvelse Ocean Shield var beskjeden sammenholdt med sjøaktiviteten (Sandnes, 2020). Ut fra risikoen de russiske sjøstyrkene ville løpt ved å operere i Norskehavet uten tilstrekkelig luftkontroll, som diskutert i kapittel 4.4, indikerer dette enten en betydelig risikoaksept på russisk side, eller at øvelsen ikke reflekterte et reelt
handlingsmønster i en situasjon der styrkene kunne risikert å bli angrepet. Gitt den lave
risikoaksepten demonstrert av den russiske ledelsen i møte med NATO så langt (se kapittel 4.5.1), fremstår det plausibelt at øvelsen i større grad var en utslag av politisk signalisering mer enn en demonstrasjon av reelle intensjoner i krig, noe som også ble trukket frem som en mulighet i samtlige intervju gjennomført i forbindelse med denne studien (Bruun-Hanssen, 2020; Efjestad, 2020;
Sandnes, 2020; Tamnes, 2020), og også påpekt av Bruun-Hanssen i 2019: «Min vurdering er at denne øvelsen først og fremst er en signalisering til USA og Nato. Dette er et bilde på stormaktsrivalisering vi har sett tidligere.» (Bruun-Hanssen i Vissgren & Strand, 2019)
Øvelsen viser allikevel Nordflåtens evne til å fremme narrativet om russisk kapasitet til
maktprojeksjon, narrativet om evnen til å vanskeliggjøre NATO-operasjoner, og evnen til å sette agendaen i vestlige medier. Nordflåten viser med andre ord fremdeles evnen til å spille en avskrekkende, psykologisk og politisk-strategisk rolle i fredstid, helt i Gorshkovs ånd.