Spørsmålet om prioritet har ingen betydning mellom de opprinnelige parter. Prioritetsspørsmål kommer på spissen når en gjenstand er påheftet rettigheter som ikke kan eksistere ved siden av hverandre, eller som ikke kan dekkes fullt ut gjennom tvangsrealisasjon av gjenstanden. 73 Tra-disjonelt er det tidspunktet for rettsvern som bestemmer hvilken prioritet en sikkerhetsrett skal ha, jf. rt. 1995 s. 990.74 Dette kommer til uttrykk gjennom prinsippet om "først i tid, best i rett", som er kodifisert i pantl. §1-3 og tingl. §20. Retensjonsretten får prioritet fra det tidspunkt re-tensjonsretten oppnår rettsvern. Det vil si fra det tidspunkt vilkårene for retten er oppfylt. Unn-tak fra dette utgangspunktet krever begrunnelse.
Berikelseshensynet begrunner, i likhet med for salgspant, hvorfor retensjonsretten kan avvike fra de tradisjonelle prioritetsreglene. Dette kan illustreres med et eksempel. En bilselger tar gyldig salgspant ved salget av en bil til næringsdrivende debitor. Bilen kostet kr. 300 000 og pantet har første prioritet. Debitor betalte bare 20 000 ved overtagelsen og har ikke betalt noen avdrag på bilen etter det. Bilen blir skadet og levert inn til reparasjon. Bilen har tapt seg ca. 20 000 siden salget og skaden førte til et ytterligere verditap på 20 000. Reparasjonsregningen er på 10 000 men i reparert tilstand har ikke skaden ført til noe verditap. Debitor går konkurs mens bilen er på verkstedet. På dette tidspunktet har bilselgeren en førsteprioritetspant på kr. 280 000 i bilen. Verkstedet har tilbakeholdsrett i bilen for kr. 10 000. Bilen er verdt 280 000. Spørsmålet er hvordan denne rettighetskonflikten løses? Her er panteobjektet pantsatt for mer enn verdi av bilen og konkursboet ville abandonert den. Løses denne rettighetskonflikten basert på "først i tid, best i rett" vil salgspantet stå seg mot retensjonsretten. Bilselgeren kunne krevet å få utlevert bilen fra verkstedet, og verkstedet ville hatt et dividendekrav mot konkursboet. Dette ville gjort at bilselgeren ville fått en berikelse gjennom reparasjonen på kr. 20 000. Løsningen er i strid med grunnleggende rettferdighetsbetraktninger. Der vilkårene for den alminnelige sedvane-rettslige retensjonsretten er oppfylt vil denne som regel få første prioritet. På denne måten vil ikke andre kreditorer få en ufortjent berikelse av retinentens arbeid.
73 Skoghøy s. 197
74 Side 996
xxiv
Dette gjelder for den konnekse delen av speditørens krav. Speditørens koblede retensjonsrett kan ikke oppnå rettsvern,75 og vil derfor ikke kunne oppnå prioritet i kollisjon med andre tred-jemannsrettigheter i godset.
4 Gjennomgang av rettspraksis
Jeg vil i det følgende gjennomgå de fire høyesterettsdommene som ligger til grunn for speditø-renes sedvanerettslige retensjonsrett.
4.1 Rt. 1973 s. 967 4.1.1 Sakens kjerne:
Industrimaskin AS gikk konkurs. På konkurstidspunktet hadde speditøren, G. Mathisen Spedi-sjon A/S 24 campingvogner på lager. Spørsmålet i saken var om speditøren kunne gjøre tilba-keholdsretten gjeldende ikke bare for krav tilknyttet de 24 vognene, men også for tidligere krav.
4.1.2 Fremgangsmåte
HR konstaterte innledningsvis at rettsgrunnlaget ikke var avtale, og at retensjonsretten ikke kunne omstøtes av denne grunn jf. konkursloven av 1863 §45. HR viste til at det har blitt antatt at man kunne lempe noe på konneksitetskravet ved sammenhengende og varige kontraktsfor-hold, jf. Arnholm, men retten uttalte at det ville bero på en konkret vurdering i hvilken grad man kunne lempe på konneksitetskravet. Deretter gjennomgikk førstevoterende ordningen mel-lom partene i saken.
Med henvisning til avtalevilkårets historie og at det i en noe utvidet form kunne føres tilbake til 1919, slik at speditører hadde praktisert en koblet sikkerhetsrett i over 50 år.
HR utfylte avtalen mellom partene med NSAB §16 basert på dette resonnementet "Jeg mener at når det - som her - foreligger innarbeidede bransjeregler, og disse verken kan anses uvanlige eller urimelige - hvilket jeg mener at speditørforbundets regler ikke kan sies å være - må kon-trakten i mangel av annen avtale anses inngått på bransjens vanlige vilkår". 76
Konklusjonen var at i mangel av annen avtale må retensjonsretten også gjelde krav som ikke direkte var knyttet til de 24 gjenværende vognene jf. NASB §16. Retten viste til at partenes ordning var et sammenhengende og varig kontraktsforhold og at kravet til konneksitet derfor
75 Rt.2008 s. 920
76 Side 971
xxv
kunne lempes mellom disse parter. Det spesielle i avtalen var at det var i Industrimaskins inter-esse å kunne ta ut vognene når de ville og at de slapp å gjøre opp krav knyttet til vognene umiddelbart.
Avslutningsvis knyttet førstevoterende noen kommentarer til andre anførsler fra partene. HR støttet seg på kommisjonsloven og viste til likheten mellom kommisjonsforhold og speditør som mellommann. HR avfeide at tolloven §55 var relevant ettersom den loven regulerer det offentliges krav mot lageholderen, men ikke forholdet mellom lagerholder-vareeier.
4.1.3 Vurdering av dommen
Jeg er ikke enig i resultatet i denne dommen. Jeg mener det ble lagt for stor vekt på konkrete forhold i avtalen mellom partene. En koblet retensjonsrett i konkurs har virkninger mot boets øvrige kreditorer, dette taler for at man ikke bør legge for stor vekt på forholdet mellom partene.
Kun hvis ordningen har vært en fordel også for boets øvrige kreditorer, er dette et hensyn man bør legge vekt på. Det er klart at det er en fordel for partene at retensjonsretten er koblet. Indu-strimaskin fikk utvidet sin kreditt og løsningen med å ha vognene på speditørens lager var flek-sibel. Risikoen for speditøren var lav fordi han har sikkerhet i varene for sine krav. Disse hen-synene taler for at den koblede retensjonsretten burde kunne gjøres gjeldende mot solvent de-bitor, men ikke for at retensjonsretten skulle ha rettsvern mot konkursboet. Den koblede reten-sjonsretten påvirker hovedsakelig de usikrede kreditorene, som ved en eventuell konkurs vil få mindre dividende. Jeg mener det er en svakhet at forholdet til de andre kreditorene ikke er trukket frem i begrunnelsen for resultatet. Jeg mener resultatet gir speditøren en særfordel som strider mot hensynet til likedeling, som konkursinstituttet er bygget på.77
Det fremkommer ikke klart av dommen hvilket rettsgrunnlag som faktum subsumeres under.
Skoghøy har tolket dommen slik at retensjonsretten ble godtatt på avtalegrunnlag.78 Brækhus har i stedet sett dommen som et unntak i den alminnelige sedvanerettslige retensjonsretten.79 Det samme gjør Øyen.80 Rettsvirkningene er forskjellige avhengig av hvordan man tolker dom-men. Om den ses som et utslag av konkrete rimelighetsbetraktninger i den konkrete saken, er prejudikatvirkningene små. Ved en slik tolkning vil ikke speditørene som gruppe ha noen koblet retensjonsrett og man må gjøre en konkret drøftelse i hvert enkelt tilfelle. Jeg mener det er mest nærliggende å tolke sedvanerett som det rettsgrunnlag HR anvender, da det blir gjort klart at rettsgrunnlaget ikke er avtale i drøftelsen av konkursloven §45.81 Hvis man tolker dommen slik
77 Andenæs s. 11
78 Skoghøy s.290
79 Brækhus s.593
80 Øyen «Kravet til konneksitet ved utøvelse av detensjonsrett, retensjonsrett og utvidet motregningsrett» Tidsskrift for rettsvitenskap 1998 s. 757
81 Rt. 1973 s. 967 s. 971
xxvi
at det anførte rettsgrunnlaget er sedvanerettslig vil prejudikatsvirkningene tilsi at speditører som gruppe har en koblet retensjonsrett. Man trenger ikke gjøre en konkret vurdering av saksforhol-det, hvis man først finner at retinenten faller inn under definisjonen speditør. Speditørenes kob-lede retensjonsrett vil være et spesielt rettsgrunnlag i tillegg til den alminnelige sedvanerettslige tilbakeholdsretten. Rettsvirkningene av dette vil være at den koblede retensjonsretten vil utfylle alle avtaler som speditører inngår og at retensjonsretten ikke kan omstøtes.
Sett sammen med rt. 2013 s. 967 og basert på drøftelsen av konkursloven § 4582 er det mest nærliggende å tolke 1973-dommen slik at den etablerer en koblet retensjonsrett for speditører.
Kildene som er anført for kutymen er NSAB som kan føres tilbake til 1919, samt teori om speditørens retensjonsrett.83 HR mener på denne bakgrunn at det er tilstrekkelig for å bevise at det har vært praksis i speditørforhold i over 50 år.84 Jeg mener det er påfallende at HR valgte å ikke drøfte de to HR dommene fra 1860-tallet85 fordi de ikke hadde ført til noen fast praksis og at tilfellene ikke er analoge. HR argumenterte for en langvarig fast praksis, men kommenterte ikke at det i norsk og nordisk rettspraksis fram til 1919 ikke eksisterte noen retensjonsrett der man gjorde unntak fra konneksitetskravet. Dette fremkommer av litteratur de anfører i begrun-nelsen.86 Det vil si at det har skjedd en endring i rettstilstanden.
Jeg mener det er problematisk å godta at den som hadde utarbeidet standardkontrakten fikk gjennomslag for å ha endret praksis, på et område som i hovedsak påvirker tredjemanns retts-stilling. Jeg mener HR har lagt for stor vekt på NSAB og nordisk teori og for lite vekt på norsk og nordisk rettspraksis. Man kan også stille spørsmål ved hvor innarbeidet praksisen var, spe-sielt for speditører som ikke var medlem av Nordisk Speditørforbund og ikke brukte NSAB.
Kutyme ble ikke anført som rettsgrunnlag før i Høyesterett og saken ble i lagmannsretten og skifteretten avgjort med utgangspunkt i den alminnelige sedvanerettslige retensjonsretten. Jeg mener at hensynet til forutberegnelighet burde være det bærende hensynet når man skal vurdere om praksis har ført til sedvanerett. Basert på argumentasjonen ovenfor mener jeg at hensynet til forutberegnelighet ikke var godt nok ivaretatt da HR etablerte sedvaneretten.
HR støttet seg på kommisjonsloven. Som drøftet i punkt 2.3 mener jeg det bare vil være hen-siktsmessig å analogisere fra kml. §32 jf. 31 i spesielle tilfeller. Som allerede nevnt var en speditør definert på samme måte som en kommisjonær i den versjonen av NSAB som gjaldt i
82 Konkursloven av 6. juni 1863
83 Vinding kruse s.433-443
84 Side 971
85 Rt.1867 s.738 og rt. 1869 s.413
86 Vinding Kruse «om speditørens tilbageholdsret» s. 440
xxvii
1973. HR burde allikevel vurdert om det var typisk mellommannstjenester speditøren hadde utført, før retten brukte kommisjonsloven som støtteargument.
Jeg mener den beste måten å løse problemstillingen i dommen på ville vært å ta utgangspunkt i den alminnelige sedvanerettslige retensjonsretten. Hvis man hadde anvendt dette rettsgrunn-laget og sett bort ifra det teoretiske unntaket ved varig og sammenhengende kontraktsforhold,87 ville resultatet blitt at speditøren kunne utøvet retensjonsrett for den konnekse delen av kravet og måtte blitt tvunget til å melde det resterende i boet som et dividendekrav. Denne løsningen ville ivaretatt hensynet til likedeling i konkurs, hensynet til personalkreditten og hensynet til forutberegnelighet på en bedre måte.
4.2 Rt. 1985 s. 298