Prioriteringer  og  ressurser

Stortinget har vært klare i sine løfter om at innsatsen mot økonomisk kriminalitet skal skjerpes, og i 2011 kom Regjeringen med den femte handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet. Denne inneholdt en rekke tiltak som skulle bidra til å effektivisere kampen mot økonomisk kriminalitet. I tillegg varslet nåværende justisminister, Anders Anundsen, en ny handlingsplan i 2014. Denne ble utsatt til våren 2015, men har nå, høsten 2016, fortsatt ikke blitt publisert. Som et forsøk på å forsterke innsatsen mot økonomisk kriminalitet ble det i 2016 etablert et nytt nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter⁹, som er en del av regjeringens strategi mot arbeidslivs-kriminalitet.

Resultatene av dette tiltaket er det imidlertid for tidlig å si noe om.

Politiet

Av ØKOKRIMS trusselvurdering (2015c) fremkommer det at politidistriktene gjennomgående har for liten kapasitet til å etterforske økonomisk kriminalitet, og at det på enkelte områder er saker som nærmest rutinemessig henlegges. Det er også mange eksempler på at mulige straffbare forhold ikke anmeldes, på grunn av forhåndskontakt mellom kontrolletater og politiet hvor det fremkommer at politiet ikke har kapasitet til å ta saken. Dette resulterer i at risikoen for å bli tatt er lav og politiet og påtalemyndighetens oppfølging gjør at det eksisterer tydelige begrensninger i avdekkingen og reaksjonene mot økonomisk kriminalitet. Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (2009) viste at andelen av henleggelser som ble foretatt på bakgrunn av manglende kapasitet økte fra 14 prosent i 2004 til 30 prosent i 2007.

9 Senteret er lokalisert hos ØKOKRIM med medarbeidere fra politiet, Skatteetaten, NAV, Arbeidstilsynet og Tolletaten. Sammen skal de utarbeide nasjonale trussel- og risikovurderinger for å hjelpe etatene å prioritere innsatsen mot blant annet arbeidslivskriminalitet (Finansdepartementet & Justis- og beredskapsdepartementet, 2016).

Fra politiets innbyggerundersøkelse 2015 fremkommer det at 250 000 nordmenn blir utsatt for økonomisk kriminalitet hvert år, og at andelen anmeldelser av økonomisk kriminalitet falt fra 43 prosent i 2014 til 36 prosent i 2015. Hovedårsaken til at ofre lar være å anmelde forhold er mangel på tillit til at politiet vil etterforske saken (Ipsos, 2016). Kriminalitets- og sikkerhetsundersøkelsen gjennomført av Næringslivets sikkerhetsråd (2015) fant at 70 prosent av de som har vært offer for lovbrudd generelt, men ikke anmeldt det, begrunner dette med at politiet som regel henlegger saken. En undersøkelse av Statistisk Sentralbyrå (2008) som ser på selskaper som ofre for økonomisk kriminalitet, fant at 17 prosent av selskapene i undersøkelsen hadde vært utsatt for økonomisk kriminalitet, og av disse var det bare tre av ti som anmeldte forholdene til politiet. De som hadde unnlatt å anmelde begrunnet dette med nytteorienterte årsaker, som at det kan være vanskelig å bevise, at man ikke har noe å hente ved å anmelde forholdet eller at det ville gitt mye merarbeid. Noen av selskapene som deltok i undersøkelsen svarte også at de lot være å anmelde fordi de regnet med at politiet ikke ville prioritere deres sak på grunn av ressursmangel.

Kontrolletatene kan avdekke, etterforske og sanksjoneres lovbrudd innenfor eget forvaltningsområde, men i den grad det er snakk om en straffesak, må etatene”selge” saken til politiet Av kapasitetshensyn må politiet prioritere hvilke saker som skal videreføres (Juristforbundet, 2013). Ubalanse i myndighetenes kapasitet har resultert i at politiet har blitt en flaskehals i sitt arbeid med å straffe lovovertredelser (Riksadvokaten, 2009). Dette blir bekreftet av Curt A. Lier¹⁰, som i en artikkel fra DN Magasinet (2015) forteller at politiet mottar mange saker som kontrolletatene har brukt store ressurser på å etterforske, men som ikke følges opp på grunn av kapasitetsmangel. Videre forteller Lier at politiet mangler tillit til det arbeidet som blir gjort av kontrolletatene og at den generelle holdningen er at mye av arbeidet må gjøres på nytt. Dette medfører økt motivasjon til å henlegge saker. Skattedirektør Hans Christian Holte påpeker i den samme artikkelen at det også er vanskelig å få politiet til å ta saker, at det tar lang tid, og at sakene kuttes i omfang slik at kun noen av forholdene blir straffeforfulgt. Dette resulterer igjen i at straffereaksjonene blir mildere og den preventive effekten av straff redusert.

Av statsbudsjettet for 2017 fremkommer det at regjeringen ønsker å øke kapasiteten i politiet ved å bevilge om lag 300 millioner kroner mer til politidistriktene for at disse skal være bedre rustet til å forebygge og etterforske kriminelle handlinger (Prop. 1 S, (2016-2017)).

10 Curt A. Lier er leder for Norges Juristforbund og tidligere påtaleansvarlig og sjef for finans- og økonomiseksjonen i Oslo Politidistrikt (Gjernes & Skaalmo, 2015)

Skatteetaten

Skatteetaten ble i statsbudsjettet for 2016 tildelt ca. 6 milliarder kroner, som tilsvarer ca. 0,5 prosent av statsbudsjettet. Av tildelingsbrevet til Skatteetaten for 2016 (2015) kommer det frem at tiltak for økt etterlevelse av skatte- og avgiftsregelverket og bekjempelse av økonomisk kriminalitet skal være blant Skatteetatens viktigste innsatsområder. Av Skatteetatens årsrapport fra 2015 fremkommer det imidlertid at 21 % av norske selskaper har en liten eller svært liten opplevd oppdagelsesrisiko i tilknytning til skattekriminalitet.

Skatteetaten er i stor grad avhengig av politiet for å sikre bevis i sine saker, og ressursene til Skatteetaten må derfor sees i sammenheng med ressursene politiet og påtalemyndigheten har til å etterforske og iretteføre brudd på skatte- og avgiftsloven (Riksadvokaten, 2009). Til tross for at Skatteetaten i 2015 anmeldte færre saker til politiet enn i 2014, klarte ikke politiet å øke antall saker som ble etterforsket. Tvert om har andelen av saker som henlegges økt fra 20-25 prosent i 2011-2013 til ca. 33 prosent de siste to årene (Skatteetaten, 2016). Tabell 4 viser antall uoppklarte skattesviksaker hos politiet i perioden 2012-2014, og de ulike årsakene til at sakene ikke ble oppklart. Av den totale andelen uoppklarte saker i 2013, ble 26 prosent henlagt på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet. I 2014 økte denne andelen til 55 prosent, noe som tydelig viser ressursmangel i politiet.

Tabell 4: Antall uoppklarte skattesviksaker

År 2014 2013 2012

Antall saker henlagt, manglende bevis 34 33 29

Antall saker henlagt, manglende saksbehandlingskapasitet 50 19 21

Antall andre uoppklarte saker 7 20 15

Sum: Antall uoppklarte skattesviksaker 91 72 65

(Statistisk Sentralbyrå, 2014a, 2014b, 2015)

Konkurransetilsynet

Av Konkurransetilsynets årsrapport (2016) kommer det frem at tilsynet ble tildelt ca. 104 millioner kroner i 2015. Tildelingen har de siste årene økt, og i statsbudsjettet for 2017 er foreslått tildeling 108 millioner kroner (Prop. 1 S, (2016-2017)). I Danmark fikk Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen i 2015 tildelt midler tilsvarende ca. 204 millioner norske kroner (Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen, 2016). Dette er nesten det dobbelte av tildelingen til norske

konkurransemyndigheter i 2015, og i den grad Danmark er et sammenlignbart land med Norge, utgjør tildelingen en vesentlig forskjell. Sammenlignet med Svenske Konkurrensverket, som fikk tildelt midler tilsvarende ca. 90 millioner norske kroner, er forskjellene mindre fremtredende. Ved å benytte Sverige som sammenligningsgrunnlag finner vi i tillegg at Konkurransetilsynet avslutter langt færre kartell- og dominanssaker enn Konkurrensverket, gitt omtrentlig samme ressurstildeling.

Tabell 5: Avsluttede konkurransesaker i Norge og Sverige

(Konkurransetilsynet, 2016; Konkurrensverket, 2016)

Konkurransetilsynet presiserer i sin årsrapport at arbeidet med kartell- og dominanssaker er tidkrevende og at resultatene må sees over flere år. Imidlertid viser tabellen at antall avsluttede saker over en treårsperiode fortsatt er langt lavere enn i Sverige. Konkurransetilsynet brukte i 2015 hoveddelen av sine ressurser, ca. 40 prosent av fagstabene, på fusjoner og oppkjøp. Tilsynet trekker frem at fusjonssaker må prioriteres da de er styrt av lovfestede frister, og ressurser må derfor re-allokeres fra pågående kartell- og dominanssaker i tider med mange fusjoner. Dette går blant annet på bekostning av behandlingstiden til §§ 10 og 11 saker (Konkurransetilsynet, 2016).