F OREBYGGENDE  TILTAK  OG  KONTROLL

Selskaper kan begrense forekomsten av kriminalitet ved å påvirke oppfatningen av fordelen, f, og sannsynligheten for å bli oppdaget, P. En god bedriftskultur, interne retningslinjer og struktureringen av selskapet kan være viktige forebyggende tiltak mot kriminalitet.

Kontrollmekanismer som overvåking, etterforskning og samarbeid er effektivt for å sikre at kriminalitet avdekkes og sanksjoneres, og selskaper kan iverksette slike mekanismer i form av compliance-programmer for å sikre avskrekking av kriminalitet.

4.3.1 Bedriftskultur og etikk

Kultur, verdier og etiske retningslinjer bidrar til den moralske utviklingen i et selskap, og skal hjelpe ansatte å bedømme hva som er akseptert adferd i selskapet (Trevino, 1986). Dette innebærer at beslutningsprosessene i et selskap kan bli påvirket, begrenset, formet og i noen tilfeller mer eller mindre bestemt av disse faktorene. I den utvidede modellen trekker Arlen (2012) frem at selskaper kan påvirke kostnaden av å begå kriminelle handlinger gjennom å utvikle en kultur hvor kriminell adferd ikke er akseptert, slik at det å begå lovbrudd medfører store psykologiske kostnader for individer.

I følge Shadnam og Lawrence (2011) har bedriftskultur som motiverer, tilrettelegger, aksepterer eller lar være å agere på kriminelle handlinger en form for moralsk forfall. Moralsk forfall kan beskrives som et sammenbrudd i de sosiale mekanismer som skal støtte moralsk adferd, og som bidrar til fremveksten av en bedriftskultur som både aksepterer og oppmuntrer til kriminelle handlinger. Mangel på grunnleggende moralske verdier og tilretteleggelse av uetisk adferd skaper muligheter for mislighold og kan føre selskaper inn i en ”ond sirkel” hvor økonomisk kriminalitet blir sett på som akseptert adferd dersom handlingene er til fordel for selskapet. Gjennom organisering, systemer og prosesser gir selskapet uttrykk for i hvilken grad etikk, forebygging og håndtering av økonomisk kriminalitet er sentralt i selskapet (Olsen, 2007).

En studie av Tyler og Blader (2005) tar utgangpunkt i at selskapers suksess er avhengig av hvorvidt de klarer å få sine ansatte til å følge gjeldende lover og regler. De sammenligner to strategier for å oppnå dette og finner at en modell som bygger på selvregulering er den mest effektive. En slik modell innebærer at ansatte motiveres av sosiale verdier og normer, fremfor eksterne faktorer som trusler om sanksjoner. Studien viser at en sterk bedriftskultur som fremmer etisk adferd og lovlydighet er et effektivt forebyggende tiltak mot kriminell adferd. En kultur preget av lovlydighet kjennetegnes ved at ansatte ikke motiveres av frykten for å bli tatt og straffet, men heller av et ønske om å opptre i overensstemmelse med etiske normer og regler (Tyler &

Darley, 1999).

Tradisjonelt sett har studier fokusert på hvordan individer tar beslutninger uavhengig av andre, men nyere empiriske undersøkelser har fremhevet hvordan individer tar beslutninger som medlemmer av grupper. Individer blir tilsynelatende motivert av sosial aksept og kan derfor ledes til å ta beslutninger som er til fordel for gruppen, selv om dette skulle medføre en ulempe for individet selv (Søreide, 2016). En studie av Tirole (1996) finner at nye medlemmer av en gruppe

tilpasser seg etablerte medlemmers holdninger og arbeidsmoral. Dette forklarer hvorfor grupper og kulturer som har vært preget av uetisk adferd kan bli stående fast i en slags ”steady state”, hvor det kan være vanskelig å endre adferdsmønsteret.

4.3.2 Eierstyring og selskapsledelse

I følge Shleifer og Vishny (1997) dreier eierstyring og selskapsledelse seg om hvordan investorer forsikrer seg om at de vil få avkastning på sine investeringer. I utgangspunktet er det ingen selvfølge at investorer skal oppnå avkastning, ettersom de ”gir fra seg” kapital og ikke deltar i avgjørende beslutninger i selskapet. De fleste markeder har løst eierstyring og selskapsledelse på en god måte ved å utvikle prinsipper og retningslinjer som skal sikre flyt av store mengder kapital til selskapene, samt avkastning til investorene. I Norge har det de siste 10 årene blitt utviklet prinsipper for eierstyring og selskapsledelse, som har blitt kodifisert i NUES (Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse) og lovfestet gjennom selskaps- og regnskapslovgivning (Klepp &

Brun, 2014). De senere årene har det vokst frem klarere forventninger til hvordan styrer og toppledere skal sikre etisk forsvarlig virksomhetsutøvelse, god formuesforvaltning, styring og kontroll. En konsekvens av dette er at samfunnet nå i større grad forventer at toppledere skal sørge for at selskaper har ledelsessystemer, kultur og rutiner som aktivt forebygger, avdekker og håndterer tilfeller av økonomisk kriminalitet (Olsen, 2007).

Av den utvidede økonomiske modellen fremgår det at selskaper kan bli direkte påvirket av kriminalitet ved å oppnå fordeler. Dersom lovbruddet blir begått av ledere med eierandeler vil den direkte fordelen, f, for individet være knyttet til økt aksjeverdi, ∝f. Individet vil samtidig tape fullt ut på kostnader knyttet til straffeansvar, proporsjonalt med andelen av fordelen. Arlen (2012) påpeker imidlertid at dette ikke er tilfellet i situasjoner hvor kriminelle handlinger blir begått av ansatte i selskaper som ikke er eierstyrte. I slike situasjoner oppnår ikke ansatte direkte fordeler av kriminelle handlinger som følge av at selskapet oppnår fordeler, da de ikke eier en betydelig andel av selskapet. Kriminelle handlinger begås i denne sammenheng for privat oppnåelse av fordeler som ikke nødvendigvis er proporsjonale med fordelene til selskapet, og som i enkelte tilfeller kan gå på bekostning av selskapet på lang sikt. Ansatte forventer da å oppnå mer indirekte fordeler gjennom bonuser eller forfremmelser, som en følge av at selskapet oppnår gode resultater på kort sikt. Disse indirekte fordelene kan kontrolleres og reduseres av selskapet gjennom hvordan de strukturerer og fordeler bonusordninger og forfremmelser. De direkte fordelene som oppstår i eierstyrte selskaper kan også påvirkes gjennom hvordan selskapene kontrollerer rammene rundt myndighet og ansvarsfordeling til sine ansatte (Arlen, 2012).

En studie av Alexander og Cohen (1999) som analyserer forholdet mellom eierskapsstruktur og selskapskriminalitet, fant at det eksisterer en observerbar sammenheng mellom eierskapsstruktur og forekomsten av selskapskriminalitet. Studien trekker frem at eierskapsstrukturen spiller en viktig rolle i samhandlingen mellom de uobserverbare handlingene til toppledelsen og aksjonærenes interesser. Deres resultater viste at kriminalitet oppstår sjeldnere i selskaper hvor toppledelsen har en større eierandel fordi straff av selskaper rammer aksjonærene. Sanksjoner mot selskaper har derfor en avskrekkende effekt på kriminalitet i eierstyrte selskaper. Dette gir ledelsen insentiver til å strukturere utformingen av bonusordninger og forfremmelser på en slik måte at de ansatte velger å avstå fra handlinger som resulterer i at selskapet blir holdt strafferettslig ansvarlig.

4.3.3 Varsling, klaging og selvrapportering

Hvor effektivt varsling fungerer som avdekkingsmekanisme, avhenger av at arbeidstakerne opplever at varslet blir tatt på alvor og at deres egen rettssikkerhet ivaretas, både av arbeidsgiver, offentlige myndigheter og rettssystemet. Et levedyktig samfunns- og arbeidsliv er avhengig av at arbeidstakere bringer frem kritisk informasjon som det ellers er vanskelig for aksjonærer, myndighetene, politikere og journalister å få tilgang til. Følgelig er varsling som mekanisme avgjørende for effektiv forebygging av økonomisk kriminalitet (Eriksen, 2014). Som Arlen (2012) trekker frem i modellen, kan kostnadene knyttet til å være kriminell økes dersom selskaper legger til rette for at ansatte varsler om uetisk adferd i selskapet, slik at selskapet preges av et godt ytringsklima.

En studie gjennomført av Dyck, Morse og Zingales (2010) tok for seg et stort utvalg av saker innenfor selskapskriminalitet i USA, hvor de identifiserte hvem som var involvert i avdekkingen av sakene. De fant at avdekking av selskapskriminalitet var avhengig av et stort spekter av aktører, hvor ingen av gruppene sto for mer enn 20 prosent av sakene som ble avdekket. Dette vil si at håndhevingsinstansene i seg selv ikke er tilstrekkelig for å effektivt avdekke økonomisk kriminalitet, men at man er avhengig av en rekke ulike aktører, deriblant varslere, som komplementerer hverandre.

Selskaper som har blitt utsatt for, eller vært vitne til, økonomisk kriminalitet, har også mulighet til å klage på sine konkurrenter. I hvilken grad selskaper velger å klage vil avhenge av de forventede kostnadene og fordelene ved å la være. Selskaper reagerer på konkurrenter som foretar ulovlige handlinger blant annet på grunn av et ønske om hevn, muligheter for erstatning, å opprettholde eget omdømme, eller av rene prinsipielle årsaker. Den mest åpenbare fordelen ved å klage er

imidlertid muligheten for å eliminere konkurrenter ved hjelp av store bøter eller utestengelse.

Kostnaden ved å klage på ulovlig virksomhet er hovedsakelig knyttet til tap av potensiell profitt som kan oppstå gjennom samarbeid med de aktuelle aktørene i fremtiden (Søreide, 2008).

Et viktig skille er hvorvidt selskapet selv har vært involvert i de kriminelle handlingene, og på denne måten ikke kan sees på som et offer. Dersom dette er tilfellet er det snakk om selvrapportering, som vil kunne svekke insentivene for å melde i fra. Mange former for økonomisk kriminalitet, som korrupsjon eller kartellvirksomhet, krever deltakelse av flere parter og at partene har tillit til hverandre (Søreide, 2016). Ved å anvende asymmetriske straffer, hvor den ene parten straffes mildere enn den andre, kan myndighetene skape ex post insentiver for partene til å selvrapportere og dermed avslutte samarbeidet (Basu, Basu, & Cordella, 2014). For at dette skal fungere i praksis er det nødvendig at parten som selvrapporterer og angir den andre parten i saken oppnår en forutsigbar fordel (Søreide, 2016)

I tilfeller av kartellvirksomhet er det blitt utarbeidet lempningsprogrammer som skal bidra til å motivere selskaper til å selvrapportere (Søreide, 2008). Selskaper som selvrapporterer til konkurransemyndighetene om egen deltakelse i ulovlig kartellvirksomhet kan oppnå full eller delvis lempning i bytte mot informasjon og samarbeid i forbindelse med etterforskningen. En slik avtale kan redusere den forebyggende effekten av at sanksjoner skal påføres alle lovbrytere, men den kan likevel forsvares fordi det fører til at flere tilfeller av ulovlig atferd avdekkes (Eriksen &

Søreide, 2012).

4.3.4 Kontroll og compliance

Kontrollmekanismer anvendes i hovedsak for å øke sannsynligheten for at kriminalitet oppdages og sanksjoneres. Selskaper kan implementere ex ante programmer for overvåkning som designes slik at kriminalitet oppdages og bevis samles inn for å oppnå en domfellelse (Arlen, 1994, 2012;

Arlen & Kraakman, 1997). De kan også gripe inn ex post ved å etterforske mistenksom aktivitet, rapportere kriminalitet som oppdages og samarbeide med myndighetene for å identifisere og straffe de skyldige (Arlen, 2012; Arlen & Kraakman, 1997). Ex post inngripen er også mulig for å etterforske lovbrudd mer kostnadseffektivt enn hva myndighetene klarer. Selskaper har god kjennskap til sine ansatte, virksomheten og hvor det er hensiktsmessig å lete etter informasjon.

Følgelig har selskaper en bedre forutsetning for å kartlegge hvem det er aktuelt for myndighetene å avhøre, hvilke aktiviteter som virker mistenkelige og hvilken informasjon som er relevant for å sikre nok mengder bevis (Arlen, 2012).

Det eksisterer i dag en generell forventning om at selskaper sikrer en samfunnsmessig forsvarlig drift ved å innføre compliance-programmer som skal forebygge, kontrollere og avdekke ulovlig adferd. Disse programmene skal sikre at all aktivitet selskaper foretar seg er i overensstemmelse med gjeldende lover og forskrifter (Goldsmith & King, 1997). Hvordan selskaper arbeider med etikk og compliance har en stor innvirkning på ansattes holdninger og adferd. En studie av Weaver og Gibson (1999) fant at compliance-programmer er mest effektive i selskaper hvor det er stor grad av samsvar mellom regler og handling, samt hvor det er fokus på etisk lederskap, rettferdig behandling av ansatte og en åpen diskusjon om etikk. På den annen side fant de at compliance-programmer som tilsynelatende bare eksisterer for å beskytte toppledelsen fra å stå ansvarlig for ulovligheter og en kultur som fremhever personlige interesser og ukritisk lydighet til ledelsen, er skadelig for selskapet. Tyler og Blader (2005) fremhever at dersom den øverste ledelsen ikke støtter de etiske retningslinjene og compliance-programmene som eksisterer i selskapet, er det lite sannsynlig at motivasjonen er til stede blant ledere på lavere nivå. Videre gjør dette at ansatte ikke er motivert til å følge selskapets retningslinjer og regler, og sannsynligheten for uetisk adferd vil dermed øke.

Den utvidede økonomiske modellen viser at myndighetene er avhengige av at selskaper arbeider med forebygging og kontroll av egen virksomhet, for å kostnadseffektivt avskrekke kriminalitet.

Effektive compliance-programmer vil øke sannsynligheten for å bli tatt, P, som igjen vil øke forebyggingen av kriminalitet. Strafferettslig ansvar ilagt selskaper skal igjen øke effektiviteten til compliance-programmene og sikre at selskaper faktisk utarbeider og benytter programmer som er ment til å fungere.

4.3.5 Oppsummering av interne forhold

I tabellen under presenteres viktige momenter knyttet til selskapsspesifikke faktorer, som har betydning for forekomsten av økonomiske ulovligheter, Y.

Tabell 10: Oppsummering interne forhold i selskaper Selskapsspesifikke

• Mennesker tilpasser seg lett i grupper slik at uetiske holdninger og fravær av moral kan spre seg i selskaper

• Et godt ytringsklima og varsling er avgjørende for effektiv forebygging

• Varslere vil ikke stå frem dersom de frykter sanksjoner fra arbeidsgiver og at egen rettssikkerhet ikke ivaretas

• Det er ikke tilstrekkelig at kun håndhevingsinstanser avdekker saker

• Når den øverste ledelsen ikke støtter compliance-programmet, vil heller ikke ansatte på lavere nivå gjøre det

Litteraturgjennomgangen tilsier at selskapsspesifikke faktorer, Q, er av stor betydning for tilbøyeligheten til å begå kriminelle handlinger. Spesielt er en sterk bedriftskultur og gode compliance-programmer som etterleves i praksis viktig for å forebygge økonomisk kriminalitet i selskaper.