Positive undertoner

Et typisk trekk ved nyheter for barn er å vise til noe som er positivt (Matthews 2009b; Walma van der Molen og de Vries 2003). Slike positive toner kommer også til uttrykk i Sluttet på skolen. Ved å legge resultatet av FN-møtet til slutt i artikkelen gir det hele saken en positiv og optimistisk slutt. Det er krig og mange er fattige, men nå har FN samlet inn masse penger som skal brukes for at de som bor der skal få det bedre. «Pengene skal brukes til mat, rent vann, medisiner, telt, presenninger og skolemateriell». Barna har kanskje ikke mat eller muligheter til å gå på skole akkurat nå, men snart blir det kanskje bedre. En slik positiv retning

presenteres allerede i ingressen. «Søstrene Nyagoa (9) og Nyanthor (12) har sluttet på skolen for å hjelpe familien sin med å finne mat. [Men] Nå prøver verdens ledere å samle inn penger til de som bor i Sør-Sudan, der det er borgerkrig». Bruken av «verdens ledere» peker mot at hele verden er med og hjelper. Nå har FN fått inn «over syv milliarder kroner», slik at sør-sudanerne på flukt skal få det bedre. En slik vinkling kan tyde på at Junior skiller seg fra annen dekning av krig/konflikt, som ofte preges av negative nyheter, elendighetsbeskrivelser og katastrofer (jf. Simonsen og Eide 2008, s. 130). I tillegg peker den positive vinklingen tydelig fremover i tid. Det har ikke vært så bra før, og det er ikke så bra nå, men om ikke lenge blir det trolig bedre.

En positiv vinkling kommer også til uttrykk i bildebruken. Hovedbildet utgjør mer enn halve siden på oppslagets første side, og viser ni år gamle Nyagoa som «plukker blader fra bakken som familien kan spise» (bildetekst). Det ser grønt og frodig ut, ikke slik man

forventer å se i et område fullt av flyktninger. Bakken hun står på er grønn av gress og blader, og i bakgrunnen ser man blå himmel og et stort, grønt tre. Det gjør at fotografiet som helhet får noe håpefullt over seg, og setter en tydelig ramme for artikkelen som helhet. Dermed belyser bildet også tekstens verdier. Det er det håpefulle som skal fremheves. Samtidig er det et artikkelbilde som tydeligere peker på en positiv vinkling enn hovedbildene i andre Junior-artikler om krig/konflikt, nettopp på grunn av fargene. Som hovedbilde, og det første vi ser, fungerer dessuten bildet som en inngang til brødteksten. I tillegg til å plasseres innenfor en ramme som er håpefull, gjøres også Nyagoa til den viktigste visuelle stemmen i artikkelen.

75

Hovedfotografi av Nyagoa som plukker blader som familien kan spise (Aftenposten Junior 27.05.2014).

Krig skaper bilder. Den gjøres visuell gjennom fotografier i mediene, som bruker bilder for å fortolke det som skjer i krigen (Zelizer 2004, s. 116). I tillegg eksisterer det en kollektiv forståelse av at fotografiet skildrer verden «slik den er», samtidig som mediene ofte bruker gjenkjennelige motiver for å illustrere og fortelle hva en krig gjør (Zelizer 2004, s. 121). Krig forstås dermed som død, fattigdom og sult, fordi det er slike bilder mediene viser oss. Ved å trekke på mer optimistiske toner i hovedbildet skaper avisen en motsats til den visuelle krigsdekningen ellers i mediene, samtidig som det er mulig å kategorisere bildebruken

innenfor en beroligende strategi. Med det mener jeg at bildet i mindre grad har potensiale til å vekke bekymring hos barn som leser avisen. Vi får vite at barn i Sør-Sudan mangler mat å spise, men ved å unngå å vise tydelig utsultede barn, et mye brukt ikon i medienes dekning av sult, blir det visuelle mindre skremmende. Vi ser at Nyagoa leter etter mat, men vi ser ikke sulten. Dermed virker fremhevingen av det håpefulle også å være beskyttende.

I journalistikken er bildenes denotasjon, det vi ser, gjerne forstått å være det viktigste (Zelizer 2004, s. 117). Likevel har alle bilder en konnotativ side, noe som utfordrer

journalistikkens forståelse av denotasjonen som mest avgjørende. Et fotografi som særlig utfordrer den rene denotasjonen i Sluttet på skolen, er et bilde av Valerie Amos og Børge Brende fra FN-møtet på oppslagets andre side. Dette bilde har først og fremst en symbolsk betydning. Amos og Brende representerer «verdens ledere», og symboliserer dermed hjelpen

76

som er på vei. En viktig funksjon ved fotografiet er derfor dets dokumentasjon/verifikasjon av FN-møtet som artikkelen forteller om.

Som en motsats til de to første fotografiene, skiller oppslagets tredje bilde seg ut.

Dette fotografiet er i mindre grad av en positiv art, og er et bilde som man i større grad forventer å se i en nyhetsartikkel om sult/fattigdom. Mens de to første bildene tilfører artikkelen håp, viser det siste fotografiet i større grad en realitet. I så måte kan vi forstå bildets funksjon som en del av avisens oppdrag som nyhetsformidler; bildet forteller i større grad om hvordan det er å leve i Sør-Sudan. Bildet er tatt ved stedet der søstrene og familien bor, og viser Nyanthor som sitter under et blikktak med presenninger foran. Til forskjell fra hovedbildet er bildet av Nyanthor tatt fra en større avstand, og skaper med det også avstand til jenta som er avbildet. Avstanden som bildet skaper gir et rom for noe beskyttende hos leseren.

Inntrykket av fattigdommen blir ikke så overveldende. Vi får se hvordan søstrene har det, men vi inviteres ikke inn i hjemmet deres.

Artikkelbilde av Nyanthor fra der familien bor (Aftenposten Junior 27.05.2014).

Til forskjell fra hovedbildet, passer ikke fotografiet av Nyanthor like godt inn i historien som fortelles. Mens hovedbildet er en visualisering av det brødteksten forteller, de må lete etter mat i naturen, er det lille fotografiet av Nyanthor en illustrasjon på det brødteksten ikke forteller så mye om; en visuell utvidelse av det verbale. Mens store deler av artikkelen danner en håpsdiskurs skaper bildet av Nyanthor i større grad en realitetsdiskurs, og forteller at: selv om redaksjonen velger å peke på håp og det som er positivt, så betyr ikke det at det ikke finnes en realitet som kan fremstå som mindre håpefull. Denne kontrasten mellom

fotografiene understrekes også av aktørperspektivet i bildene. Mens Nyagoa i hovedbildet er aktiv/handlende, er Nyanthor passiv. I tillegg er kameravinkelen i hovedbildet slik at vi ser opp på Nyagoa, mens vinkelen i fotografiet av Nyanthor gjør at vi ser ned på henne. Det nære

77 bildet av Nyagoa ber ikke om sympati, mens avstandsbildet av Nyanthor i større grad vekker sympati. Det er med på å gjøre fotografiet av Nyanthor mer stereotypisk med tanke på den mer generelle nyhetsdekningen av sultkatastrofer (jf. Moeller 2002; Ponte 2007).

En strategi som er brukt i formidlingen av traumatiske nyheter til barn, er fraværet av bilder som kan virke skremmende (Walma van der Molen og de Vries 2003). Det forteller at bildebruken i nyheter for barn spiller en viktig rolle i hvordan nyheter som krig/konflikt formidles. Sluttet på skolen befinner seg i balansepunktet mellom det å skulle opplyse og beskytte barn. Ved å fortelle og forklare om borgerkrigen i Sør-Sudan, formidler avisen en holdning om at slike nyheter også er vesentlige for barn. Men gjennom en ramme som tydelig viser til noe positivt og håpefullt, og som også tydelig peker fremover i tid, blir også det som ikke er så positivt pakket litt inn. Det håpefulle og positive både åpner, gjennom hovedbildet, og slutter artikkelen. Dermed blir realiteten som representeres gjennom bildet av Nyanthor også en mer symbolsk realitet, nettopp fordi bildet av Nyanthor er mer symbolsk i seg selv.