De tre tekstanalysene viser at en forklarings- og opplysningsdiskurs er sentralt både i nyhetsartiklene og i reportasjen. Tydeligst er denne diskursen i utenriksdekningen, gjennom faktabokser og bruk av flagg og kart, mens den er mindre visuelt fremtredende i
94
innenrikssaken og reportasjen. Likevel er forklarings- og opplysningsdiskursen overgripende også i de sakene hvor den er mindre visuell, og lager en forklarende ramme rundt sakene som helhet. Den overgripende diskursen kommer også til syne i hvordan sakene formidles.
Fremfor å legge vekt på hvorfor det er borgerkrig, eller hva Tourettes syndrom er, fortelles det om krigens konsekvenser for barn som bor der, og om hvordan det oppleves å leve med en kronisk sykdom som Tourettes. Avisen bruker også aktørene i sakene til å konkretisere og eksemplifisere, og gjør dermed det litt uforståelige eller abstrakte mer håndgripelig. Den forklarende rammen kommer også tydelig til uttrykk ved at det gis en forklarende kontekst før den aktuelle saken beskrives. Vi får vite hvordan Nyagoa og Nyanthor har det, deretter at FN forsøker å hjelpe. Og vi får vite hva som gjør Tone til en drømmelærer, deretter at Høyre vil ha flere drømmelærere.
Et typisk og gjennomgående trekk ved alle tre tekstene er at barn er helt sentrale aktører. Barn inkluderes på den måten i samfunnsoppdraget som vi vanligvis forstår nyhetsmediene innenfor. Avisen kan derfor generelt, men også gjennom enkeltartikler spesielt, plasseres innenfor en borgerdiskurs. Grammatisk fremheves barns meninger og erfaringer, og de gjøres således til viktige kilder og som aktører i samfunnet. Barn blir på den måten ekspertkildene i tekstene. De kommer først til orde, og gjøres dermed til de viktigste stemmene i tekstene, til forskjell fra portretteringen av barn i andre nyhetsmedier (jf. blant annet Tørnby 2009; Moeller 2002; Carter og Davies 2005). Samtidig, som vist i reportasjen, er barn også medvirkende i hvordan historiene fortelles, og fremstilles som aktive fortellere. I tillegg fremheves barns rolle visuelt. Enten ved at barn tildeles en viktig visuell stemme i fotografiene, eller ved at bildene som brukes viser barnas domener. De voksne er hos barna.
De voksnes rolle i tekstene er i større grad å verifisere det barn sier. Først forteller Nyanthor hvordan det er å leve i Sør-Sudan. Deretter bekrefter Unicef-leder Apeland det Nyanthor sier, og forklarer nærmere hvordan forholdene i landet der er. På lignende vis er det barn som forklarer hvorfor Tone er en drømmelærer, før Torbjørn Røe Isaksen intervjues om hva en drømmelærer er og gjentar og utdyper det barna allerede har sagt. Ved at voksne aktører kommer til etter barna, tildeles de både en annen nyhetsverdi og en annen funksjon.
Deres funksjon er å gi støtte og forklaringer til barnas utsagn. Denne struktureringen av sakene bidrar dessuten med, som vist i Sånn skal en drømmelærer være, å vise barns
perspektiver som likestilte med voksnes perspektiver og meninger. Heller ikke visuelt gjøres de voksne til særskilte eksperter. Derimot er de som er avbildet vist i funksjoner som
«kunnskapsminister», «drømmelærer» og «hjelper».
95 Et kjennetegn ved avisen er positive vinklinger, et kjennetegn avisen deler med andre formidlere av barnenyheter (Matthews 2009b; Walma van der Molen og de Vries 2003). Det positive kommer til uttrykk både visuelt og grammatisk, og etableres allerede i tittel, ingress og hovedbilde. Det er ikke så bra å være barn i Sør-Sudan, men nå har FN samlet inn penger som skal brukes for å hjelpe. Og Håkon opplever verden litt annerledes enn andre, men har gode venner som gjør at hverdagen blir bra. Den positive vinklingen peker derfor fremover.
Fra det som er eller ikke har vært så bra, til en løsning på problemet. På den måten realiseres det en «happy ending» i sakene. Visuelt kommer en positiv vinkling til uttrykk både gjennom bildenes denotasjoner og konnotasjoner. Vi leser om sult og fattigdom, men vi ser ikke sulten.
Og vi leser at Håkon har en sykdom som gjør ham litt annerledes, men vi ser en vanlig gutt støttet av lærere og venner. Det positive og noen ganger håpefulle er dessuten synlig
grammatisk og/eller visuelt både i starten og slutten av tekstene, og rammer på den måten inn det som er mindre positivt. I tillegg er det også mulig å finne beroligende strategier. Det ene bildet i Sluttet på skolen som viser den reelle fattigdommen er tatt på avstand, og inviterer ikke leseren inn i bildet. Det er heller ikke gjort til hovedbildet i artikkelen. På den måten blir dokumentasjonen som bildet gir mer symbolsk. Dermed er den virkeligheten som fotografiet viser i mindre grad med å skape bekymring hos leseren, samtidig som det håpefulle i
artikkelens hovedbilde er med å fremheve det håpefulle ved situasjonen.
96
6 Konklusjon
Når barn får sine egne nyhetsmedier blir de også eksplisitt en del av nyhetsmedienes samfunnsoppdrag. Både når det gjelder å bli sett og hørt, og når det gjelder kravet om å bli informert om det som skjer i samfunnet på en tilpasset måte. Siden oppstarten av avisen har Junior blitt satt i sammenheng med barns deltagelse i samfunnet og demokratiet av både mediekommentatorer og av barneombudet. Det gjør det interessant og vesentlig å studere hva avisen faktisk bidrar med. Ikke bare i forbindelse med hva den forteller barn at er viktig, men også hvilken rolle barn tildeles i avisen.
Målet med denne undersøkelsen har vært å finne ut hva som kjennetegner Aftenposten Junior som en formidler av nyheter til barn. Gjennom en innholdsanalyse av tema og sted og diskursanalyser av tre utvalgte tekster, har jeg funnet flere trekk ved avisen som jeg her skal diskutere nærmere. Avslutningsvis vil jeg peke på oppgavens bidrag til forskningen.