Pliktig innhenting av PUM for tiltalte under 18 år

Straffesaker med tiltalte under 18 år, som bringes inn for domstolene, er ofte av alvorlig karakter, herunder volds- og seksuallovbrudd. Over halvparten av de domfelte som er dømt for seksuell omgang med barn under 14 år, er mellom 15 og 24 år. Unge lovbrytere er derfor også representert i sakstypen utvalget har sett på.

Det vises for øvrig til pkt. 3.3.5 om barn som overgripere.

60 Bakgrunnen for at personundersøkelser for mindreårige (PUM) ble innført var bl.a.

iverksettelsen av ungdomsstraff. Ved de mest alvorlige lovbruddene, har Høyesterett gitt føringer om at ungdomsstraff ikke skal idømmes. PUM skal likevel innhentes. Her er det etter arbeidsgruppens oppfatning rom for å innskrenke bruken av PUM.

Tidligere gjennomførte Kriminalomsorgen bare personundersøkelser der siktede og verge samtykket. Samtykke og frivillighet er ikke lenger et vilkår for

personundersøkelser når tiltalte er under 18 år. Nå skal slik undersøkelse foreligge før det avsies dom i saken, jf. strpl. § 161a annet ledd. Det innebærer at

Kriminalomsorgen må gjennomføre langt flere undersøkelser enn tidligere, og særlig krevende er det å gjennomføre undersøkelser der siktede er under 18 år, bl.a. fordi samtaler med ungdommene helst bør gjøres på ettermiddag og kveld siden

ungdommen bør være på skolen på dagtid. Dette har blitt en flaskehals i straffesaker der tiltalte er under 18 år.

Bakgrunnen for lovendringen var bl.a. at retten skal ha et tilstrekkelig bredt

avgjørelsesgrunnlag for å bestemme straffereaksjon. Da ordningen skulle innføres, påpekte flere høringsinstanser at det var viktig at den utvidede ordningen «ikke fører til lengre saksbehandlingstid og at det settes av tilstrekkelige ressurser i de ulike ledd». Dette har ikke skjedd.

Nordlandsforskning har av Justis- og beredskapsdepartementet fått i oppdrag å evaluere straffereaksjonen i ungdomssakene. Deres mandat omfattet ikke nærmere undersøkelser av ordningen med tvungen personundersøkelse for ungdom. Denne arbeidsgruppen har derfor funnet det nødvendig å behandle enkelte sider av

straffesaksbehandlingen for tiltalte under 18 år i denne rapport.

Arbeidsgruppen går ikke inn på andre forhold som gjør at ungdomssakene tar lang tid, men viser til at Nordlandsforskning har utgitt en underveisrapport i 2016, og det er ventet at sluttrapport 1. april 2019.

I forarbeidene til lovendringen la departementet til grunn at siktede og verge ville samtykke til PUM. Det synes som om forutsetningen ikke har slått til. Etter det arbeidsgruppen erfarer bruker Kriminalomsorgen tid på gjentatte innkallinger til samtaler for å få motvillig ungdom/verge til å møte opp hos dem, dersom de i det hele tatt møter opp.

Hvis det ikke foreligger samtykke, blir personundersøkelsens innhold så lite

utfyllende at retten kunne fått den samme informasjonen gjennom direkte vitneførsel, f.eks. fra en av deltakerne i Konfliktrådets koordineringsgruppe/en

ungdomsetterforsker.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte 2. januar 2019⁴² på høring forslag til ny forskrift om utførelse av personundersøkelser i straffesaker. Høringsfristen utløper etter avgivelse av nærværende arbeidsgrupperapport.

Arbeidsgruppen foreslår at PUM må være frivillig, slik ordningen var tidligere også for de under 18 år. For øvrig støttes forslaget om at dersom siktede og verge ikke møter etter to innkallinger hos Kriminalomsorgen, skal personundersøkelser som

hovedregel legge til grunn at det ikke samtykkes til PUM (forskriftsutkastet § 8).

Det er videre krevende og ofte umulig å innhente opplysninger fra komparenter når ungdommen og verge ikke gir fritak for taushetsplikt. Bare i de mest alvorlige sakene gir f.eks. barnevernet ut opplysninger dersom det ikke foreligger fritak for

taushetsplikt fra siktede/verge. Sakene blir svært tid-/ressurskrevende. Dersom det ikke foreligger samtykke, blir personundersøkelsens innhold så lite utfyllende at

42 Høringsbrev 2. januar 2019 – Høring – forslag til ny forskrift om utførelse av personundersøkelser i straffesaker (JD sak 15/8372)

61 retten kunne fått den samme informasjonen gjennom direkte vitneførsel. Selv om siktede og verge frivillig medvirker til selve undersøkelsen, går det med ekstra tid på at siktede og verge må underskrive selve undersøkelsen før den sendes til

påtalemyndigheten. Dette er foreslått myket opp i forskriftsendringen i ny § 7, men arbeidsgruppen fremhever at det bør gjelde korte frister.

Påtalemyndigheten skal som hovedregel ha innhentet PUM før saken sendes til beramming til domstolen. Det er adgang til å sende saken til beramming samtidig med at PUM begjæres, men en risikerer da at undersøkelsen ikke er ferdig før

hovedforhandlingen slik at saken må utsettes. Pliktig innhenting av PUM i saker med tiltalte under 18 år fører til unødvendig lang saksbehandlingstid

4.2.4 Særlig om seksuell utnyttelse av barn over internett

Utgangspunktet for alle straffesaker er at etterforskingen skal foretas av det politidistrikt hvor den straffbare handling har skjedd. Dette har bl.a. sammenheng med nærhet til åsted, fornærmede, vitner mv. Saker om seksuell utnyttelse av barn over internett reiser særlige problemstillinger som følge av at mange saker er uvanlig omfattende med mange fornærmede i forskjellige deler av Norge og/eller i ett eller flere andre land. Gjerningspersonene i disse sakene er ofte personer med stor kunnskap om data, og mange bruker kryptering for bevisst å skjule spor. Samtidig er kompetansen i politidistriktene varierende hva angår etterforsking av slike saker, herunder håndtering av større databeslag.

Tradisjonelt har mange nettsaker tidligere ofte startet ved at Kripos har sendt saker ut til politidistriktene på bakgrunn av fildeling. Dette har vært saker Kripos har initiert selv eller har blitt varslet om av utenlandske myndigheter. Kripos har også sendt saker ut til distriktene når samarbeidende utenlandske myndigheter har hatt saker som har hatt forgreininger til Norge. Det kan ha vært saker der man mistenker at fornærmede og gjerningsperson befinner seg i Norge, at det har blitt bestilt overgrep mot barn fra Norge eller at det er personer i Norge som laster ned og deler bilder og film av overgrepsmateriale med personer bosatt i utlandet.

Sakene kan komme inn som utspringssaker fra andre saker som etterforskes i andre politidistrikter, politiet kommer over materiale i forbindelse med gjennomgang av beslag i andre sakstyper, aksjoner initiert av politiet nasjonalt/internasjonalt og fra anmeldelse inngitt av fornærmede, omsorgspersoner eller hjelpeapparat.

Politidistriktene har de siste årene initiert flere saker selv. Mye av den kompetansen og programvaren som tidligere var forbeholdt Kripos, befinner seg nå også ute i distriktene, men her er det store variasjoner fra distrikt til distrikt. Det kan også synes som at saker begått via internett prioriteres ned. Det er tidkrevende og ofte

omfattende arbeid å gjennomgå materiale i beslagene.

For å få tilstrekkelig god kvalitet på etterforskingen av saker som gjelder

overgrepsmateriale, er det nødvendig med et nært samarbeid mellom personell med ulik fagkompetanse.

Beslagene i disse sakene er ofte omfattende, og det kan være utfordrende å få oversikt over innholdet. Politiet har store utfordringer med å håndtere de store mengdene med beslag av bilder og filmer som viser overgrep mot barn. Antall saker med beslag av overgrepsmateriale har hatt en stor vekst, og mengden beslag har økt betydelig. Evalueringer av saker viser at det i politidistriktene er manglende kapasitet, tilgjengelige ressurser samt verktøy som gjør at sikring og gjennomgang av

beslagene tar lang tid. I tillegg er det varierende kompetanse, og det brukes ulik metodikk. Det har vært opp til hvert enkelt politidistrikt med forskjellige lokale løsninger, også internt i politidistriktene, om hvordan dette håndteres slik at disse sakene har fått ulik behandling og prioritet.

62 Ut fra et databeslag kan det fort bli mange nye fornærmede og nye gjerningsmenn.

Aktuelle gjerningsmenn/fornærmede kan potensielt bo i hvilken som helst kommune i Norge eller i utlandet. Dersom databeslag ikke analyseres, mister man f.eks.

informasjon om offer og gjerningspersoner. Det vil i tilfelle ikke bli fanget opp om de samme gjerningspersonene dukker opp i nye saker. Det har vist seg at

gjerningspersoner ofte er deltakere i ulike nettverk. Fornærmede som bl.a. ville kunne ha rett på oppreisningserstatning, vil forbli uidentifisert.

Det ble nedsatt en arbeidsgruppe i 2016/2017 ledet av Kripos med deltagere fra Oslo politidistrikt, Trøndelag politidistrikt og Det nasjonale statsadvokatembetet for å se nærmere på utfordringene i politidistriktene. Arbeidsgruppen kom frem til og ga flere anbefalinger for hvordan norsk politi bør arbeide med saker som inneholder

dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn, og anbefaler nasjonale retningslinjer for hvordan saker med overgrepsmateriale bør håndteres med lik standard og

metodikk – «Beste praksis».