4.5 Gjennomgående problemstillinger
4.5.1 Fornærmet og mistenkt/siktet/tiltalt under 18 år
I Grunnloven § 104 første punktum heter det at «barn har krav på respekt for sitt menneskeverd». Bestemmelsen må sees i sammenheng med Grunnloven § 98 og barnekonvensjonen art. 2. Det følger av disse bestemmelsene at barn ikke har mindre verdi enn voksne, og at prinsippet om likebehandling også omfatter barn.
Grunnloven § 104 første ledd annet punktum fastslår at barn «har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i
overensstemmelse med deres alder og utvikling». Bestemmelsen innebærer en rett til medvirkning og medbestemmelse og er en prosessregel idet den stiller krav til saksbehandlingen i saker som gjelder barn. Rettigheten fremgår også av
barnekonvensjonen art. 12 og en rekke nasjonale lovbestemmelser. Det er bl.a.
presisert i barneloven § 31 annet ledd at barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkt, skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det tas avgjørelse om personlige forhold for barnet. Videre er det
presisert at det skal legges stor vekt på hva barnet mener når det har fylt 12 år.
Grunnlovens bestemmelse om rett til medvirkning og medbestemmelse omfatter spørsmål som gjelder barnet selv. Barnekonvensjonen omfatter også spørsmål hvor barnet på andre måter er berørt.
4.5.1.1 Fornærmet mindreåriges rett til medvirkning og medbestemmelse
Barns rett til medvirkning gjør seg gjeldende i forbindelse med etterforsking av saker om vold og overgrep mot barn hvor barnet er fornærmet. Straffeprosessloven § 93g annet ledd fastslår at «en mindreårig som har fylt 15 år, kan på ethvert tidspunkt i
75 saken selv utøve rettighetene som fornærmet eller etterlatt, med mindre den
mindreårige er i en tilstand som beskrevet i vergemålsloven § 20.»
Det kan oppstå utfordrende problemstillinger bl.a. om hvilke beslutninger som kan treffes av den mindreårige selv, og hvilken vekt det skal legges på den mindreåriges egen mening i spørsmål som avgjøres av vergen.
I vergemålsloven (vgml.) § 17 fjerde ledd er det bestemt at vergen skal høre hva den mindreårige mener før det treffes avgjørelser dersom den mindreårige er over 12 år, og det er vist til barneloven § 31 om den mindreåriges medbestemmelsesrett.
Bestemmelsen gjelder både for midlertidige verger oppnevnt av Fylkesmannen og for foreldre som verger for den mindreårige.
Mindreårige som har fylt 15 år, kan på ethvert tidspunkt i saken selv utøve rettighetene som fornærmet eller etterlatt, med mindre den mindreårige er i en tilstand som beskrevet i vgml. § 20.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus har i et brev til Advokatforum 20. juni 2016 besvart spørsmål vedrørende fritak fra taushetsplikt og underskrift på søknad om
voldsoffererstatning for mindreårige. Når det gjelder mindreårige over 15 år, heter det følgende i Fylkesmannens brev:
«Fylkesmannen har tidligere vært i kontakt med politiet for å vite mer om hvordan denne bestemmelsen praktiseres. Tilbakemeldingen har vært at dersom en
mindreårig, som ikke er i en tilstand som beskrevet i vgml. § 20, ønsker å utøve de straffeprosessuelle rettighetene sine selv, så involveres ikke verge/midlertidig verge. Dette er i samsvar med Fylkesmannens standpunkt - der en mindreårig velger å utøve de straffeprosessuelle rettighetene selv, vil dette utelukke at vergen utøver de samme rettighetene på den mindreåriges vegne. Fylkesmannens
oppfatning er imidlertid at dette praktiseres noe ulikt i politiet, og at dette med fordel kunne vært mer avklart.(uthevet)
Når det gjelder reguleringen av hvem som skal samtykke til opphevelse av
taushetsplikt på vegne av den mindreårige, beror dette på hvilke opplysninger det er tale om å frigi. Etter Fylkesmannens oppfatning er det særlovgivningen på det aktuelle området som det her må ses til.
Når det gjelder fritak fra taushetsplikten for helseopplysninger, reguleres dette av helsepersonelloven § 22 annet ledd, som viser til reglene i pasient- og
brukerrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd. I pasient- og brukerrettighetsloven
§ 4-4 første ledd, gis foreldrene eller andre med foreldreansvaret rett til å
samtykke for pasienter under 16 år. I bestemmelsens fjerde ledd, gis barnevernet rett til å samtykke, dersom omsorgen er overtatt av dem.
Det følger av det overnevnte at der den mindreårige er under 16 år, er
kompetansen til å frita helsepersonell fra taushetsplikten ikke gitt vergen, men den som har foreldreansvaret, evt. barnevernet. Fylkesmannen er imidlertid av den oppfatning, at vgml. § 17 annet ledd gir vergen kompetansen til å frita
helsepersonell fra deres taushetsplikt i saker der foreldrene er vurdert som
inhabile i anledning saken. Nevnte bestemmelse i vgml gir vergen kompetanse til å treffe avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret, når denne ikke selv kan ivareta den mindreåriges interesser. Fylkesmannen viser i denne
forbindelse til forarbeidene til vergemålsloven, Ot. prp. nr. 110 pkt. 3.5.4, hvor det står følgende om forståelsen av § 17 annet ledd:
Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag om at vergen også skal treffe avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, når ingen har
76 foreldreansvaret, eller når den eller de som innehar foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser, for eksempel der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) §§ 4-18 og 4-20.
Departementet går etter dette inn for at det skal være vergen, og ikke
barnevernet, som skal treffe avgjørelser som hører under foreldreansvaret, når barnet er under barnevernets omsorg og foreldrene ikke kan treffe slike
avgjørelser, jf. høringsuttalelsen fra Barne- og familiedepartementet. Etter
departementets syn er de fleste av de beføyelsene det i praksis dreier seg om, av en annen karakter enn de beføyelsene som ved omsorgsovertakelsen er overført til barnevernet.
Når det gjelder opphevelse av taushetsplikten for helseopplysninger, kan altså ikke en mindreårig under 16 år underskrive erklæringen alene, da det er den midlertidige vergen som skal treffe avgjørelsen. Er vedkommende over 16 år, må en nektelse til frigivelse av opplysningene respekteres.
For opplysninger i barnevernssaker, reguleres taushetsplikten i barnevernloven
§ 6-3, som gir forvaltningslovens (fvl.) taushetspliktsbestemmelser tilsvarende anvendelse, jf. fvl. § 13 til § 13e. Hvem som har kompetanse til å samtykke til opphevelse av taushetsplikten på vegne av mindreårige, sier ikke
forvaltningsloven eksplisitt noe om, men det er naturlig at avgjørelsen ligger under foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. Som det fremgår av det overnevnte, fanger vgml. § 17 annet ledd opp situasjonene der den mindreårige har foreldre med foreldreansvar, men der det er oppnevnt en midlertidig verge fordi foreldrene faktisk ikke er i stand til å ivareta den mindreåriges interesser. Kompetansen til å oppheve barnevernets taushetsplikt i forbindelse med straffesaken, vil således tilfalle den oppnevnte vergen.
For opplysninger barnevernet har, kan mye tale for at det her gjelder en grense på 15 år, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd. Dersom den mindreårige er over 15 år og ikke ønsker å frita barnevernsansatte fra sin taushetsplikt, skal dette
dermed respekteres, uavhengig av hvilken mening verge/midlertidig verge måtte ha.
Vår vurdering er at de overnevnte aldersgrensene for å kunne ta stilling til
opphevelse av taushetsplikt, også gjelder i saker der foreldre er tiltalt for vold eller overgrep mot den mindreårige. Fylkesmannen kan ikke se at det er rettslig
grunnlag for at disse situasjonene kan vurderes annerledes. Det vises i denne sammenheng til bestemmelsen i strprl. § 239 a annet ledd, som fritar vitner over 15 år som avhøres etter strprl. § 239 første ledd for vitne- og forklaringsplikt.
Bakgrunnen for denne bestemmelsen er nettopp å hindre at den mindreårige ikke settes i en situasjon der de presses til å bidra til at en nærstående blir straffet.
Når det gjelder å underskrive på søknad om voldsoffererstatning, er det et krav om at vedkommende er myndig. Dersom søker ikke er fylt 18 år, er kompetansen lagt til vergen. Det fremgår uttrykkelig av Fylkesmannens mandat i disse
straffesakene, at vergens kompetanse også omfatter eventuelle oppgaver knyttet til søknad om erstatning. Barnevernet har altså ingen kompetanse til å
underskrive på slike søknader.»
Arbeidsgruppen har ikke undersøkt om praksisen er tilsvarende hos øvrige Fylkesmenn.
77 Det har blitt stilt spørsmål om hvordan politiet skal forholde seg til mindreårige
fornærmede over 15 år som har vært utsatt for vold og/eller overgrep, men som ikke ønsker at foreldrene skal få vite om hendelsen. Riksadvokaten klargjorde sitt syn på dette under på statsadvokatmøtet 30.-31. mai 2018. I oppsummerende brev til statsadvokatene 6. juli 2018 heter det:
«En mindreårig fornærmet over 15 år må i første avhør, jf. informasjonsplikten i straffeprosessloven § 93 e, informeres om retten til selv å utøve sine
prosessuelle rettigheter. Det er ikke grunnlag for å tolke § 93 annet ledd slik at den pålegger politiet noen taushetsplikt overfor foreldrene og således griper inn i foreldrenes faktiske mulighet for å ivareta sitt foreldreansvar. Følgelig bør foreldre som utgangspunkt informeres om handlinger som mindreårige har vært utsatt for, i hvert fall så fremt dette vurderes som nødvendig for ivaretakelse av
foreldreansvaret og selv om det er i strid med barnets ønske. Men med i vurderingen hører hva slags forhold det er snakk om. Har for eksempel en 17-åring vært utsatt for blotting eller er det snakk om et nakenbilde formidlet via internett, er det nødvendigvis ikke slik at foreldrene må informeres.»
Dersom en mindreårig over 15 år beslutter å ivareta egne vergerettigheter, utelukker det i så fall at vergen utøver rettighetene samtidig, jf. HR-2016-00696-U.
Lovgivningen er som det her fremkommer ikke samordnet når det gjelder aldersgrenser. Rettslig uklarhet bidrar til å redusere effektiviteten i
straffesaksbehandlingen i alle ledd i straffesakskjeden når reglene ikke er samstemte og klare. Det skaper usikkerhet hos politiet, påtalemyndighet, forsvarer,
bistandsadvokat, ved de ulike etater som er omfattet av lovgivningen som barneverntjeneste og helsevesen, og ved sakenes behandling i domstolen.
4.5.1.2 Midlertidig verge for fornærmet mindreårig
Det følger av strpl. § 93 g første ledd, at rettigheter som tilkommer fornærmede og etterlatte etter loven, utøves av vergen når den fornærmede eller etterlatte er under 18 år, med mindre noe annet følger av lov. Videre følger det av bestemmelsen at det skal oppnevnes en midlertidig verge dersom vergene er uenige om utøvelsen av rettighetene.
Utgangspunktet er at foreldrene har foreldreansvaret for den mindreårige. Foreldre med foreldreansvar er normalt også den mindreåriges verger, jf. vgml § 16. Det følger av habilitetsbestemmelsen i vgml § 34, som gjelder alle verger, at den mindreårige anses å være uten verge dersom det foreligger inhabilitet hos dennes foreldre. Fylkesmannen skal da oppnevne midlertidig verge.
Ved en omsorgsovertakelse etter barnevernloven beholder foreldrene normalt foreldreansvaret for barnet. Foreldrene vil i utgangspunktet være verger, og
barneverntjenesten har ingen kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne.
Det må vurderes om foreldrene er habile, og Fylkesmannen må eventuelt oppnevne en midlertidig verge dersom det ikke er tilfelle.
Vergens oppgave er å ta stilling til eller gi veiledning om den mindreåriges
straffeprosessuelle rettigheter under hele prosessen (presisert nærmere ovenfor i avsnitt 4.5.1). Ifølge forarbeidene skal vergen også gi «generell støtte» til den mindreårige. Vergen har likevel ingen omsorgsrolle for den mindreårige. Dette er barnehusets rolle, jf. forskriften § 5.
Det vises til avsnitt (om mindreåriges medvirkning) om mindreåriges rett til
medvirkning og medbestemmelse hvor det er redegjort nærmere for spørsmål om hvilke avgjørelser som skal treffes av vergen, og hva den mindreårige selv kan bestemme.
78 Arbeidsgruppen oppfatter at det eksisterer en uklarhet og en ulik praksis med hensyn til vergens tilstedeværelse under tilrettelagte avhør. Fylkesmannen i Oslo og
Akershus har i brev til Justis- og beredskapsdepartementet 3. juli 2017 bedt om departementets vurdering av midlertidig verges adgang til å følge tilrettelagt avhør. I brevet heter det bl.a.:
«Hvem som skal og kan følge tilrettelagt avhør angis i strprl. § 239 d. Vitnes verge er oppstilt som en av aktørene som kan følge avhøret, jf. bestemmelsens andre ledd bokstav c. Vergen skal likevel ikke følge avhøret dersom avhørsleder kommer til at hensynet til vitnet eller etterforskningen taler mot det, jf. bestemmelsens tredje ledd. Avhørsleders myndighet å beslutte hvem som skal følge avhøret følger av forskrift om tilrettelagt avhør § 3 andre ledd bokstav d).
Det eksisterer i dag en uenighet mellom aktørene knyttet til praktiseringen av disse reglene, og vi opplever at dette skaper usikkerhet og uforutsigbarhet - noe som blant annet vanskeliggjør ønsket samhandling mellom aktørene. Etter det
Fylkesmannen får opplyst av POD, er denne uenigheten gjeldende på landsbasis.
POD opplyser om at flere avhørsledere opplever regelverket som uklart, noe som gir utfordringer når de skal beslutte om midlertidig verge skal kunne følge avhøret eller ikke.
Fylkesmannen vurderer det som viktig at det skapes en enhetlig og forutsigbar praksis på dette området. Vi ber derfor om departementets vurdering av hvordan reglene om vergens adgang til å følge tilrettelagt avhør skal praktiseres.»
Departementet har ikke besvart henvendelsen fra Fylkesmannen.
4.5.2 Mistenkt/siktet/tiltalt under 18 år og verger og/eller forsvarer