Plassering av lugar i forhold til støy og rang

matrosene ønsker å uthviske ”klasseskillet” der det er mulig på båten, nemlig i form av fasiliteter på lugaren i tråd med slik det kunne være på land i fritiden (Barnes1990).

Stereoanlegget blir et symbol på likhet for matrosene, det gjelder deres frivakt. For kapteinen og de offiserene, som allerede har stereoanlegg, kan bruke tilgjengelighet av en slik fasilitet til å grensesette sin rang ved å inkludere matrosenes frivakt inn i beslutninger om som for eksempel stereoanlegg. Offiserene kan med det befeste sin rang også i mannskapets private sfærer – lugaren. Skille mellom privat og jobb blir diffust i en total institusjon, og for meg samsvarer dette med Barnes teorier, men her er jobb og fritid på samme sted. Problemet her blir da fra hvilket ståsted jobb- og

privat/fritidssfære blir definert. Fra matrosenes ståsted som ser på frivakt som fritid og forventer da likhet i sin private sfære på båten. Fra kapteinens ståsted er båten en jobbarena i sin helhet og forventer da en aksept av ulikheter også på lugarene. Hvis det hadde vært konsensus om hvorvidt lugaren er fritid, slik hjemmet er fritid på land, ville det kanskje vært enighet om hvorvidt kapteinen skulle ha flere fasiliteter på sin lugar i forhold til matrosene. I Barnes (Barnes 1990) studier er jobbarenaen atskilt fra fritidsarenaen, og fasiliteter i den private sfære er derfor ikke et arbeidsgivers

anliggende.

godt. Belsen-området hvor de lavere rangs besetningsmedlemmer bor, er rett i

området der ankeret bråker som verst. Når det gjelder lasteluker som også er laget av jern og løftes opp leddvis, så er det mye jern-mot-jern skrapelyd og en del smeller.

Igjen er laver rangs lugarer lokalisert rundt denne. På den andre båten er det trustere som lager spetakkel. Rett under vannlinjen på båten ligger det på hver side to sett med propeller som hjelper båten å legge i land på en fin og nøyaktig måte. Disse trusterne er heller ikke lydløse, og det bråker ganske heftig. Både lastelukestøy, ankerkjetting og trustere er mulig å venne seg til og er ikke plagsomt så fort man blir vandt med det, men for begge båtene var det cateringpersonell som bodde nærmest disse

støykildene. På Den Nye var det i større grad en konsekvent faktor at de som hadde høyere rang, hadde lugarene sine lengst vekk fra støykilder, men på Den Gamle var det en inkonsekvens. Kapteinene var riktignok vernet for støy, men maskinsjefen og sjefskokken på Den Gamle båten måtte tåle støy på grunn av umiddelbar nærhet til maskinen på tross av sin høye rang i hierarkiet.

Individuell posisjonering ved bruk av materielle symbol i norsk perpektiv.

Det er et par tilfeller hvor man kan blande inn smak som en sosial makt i Bourdieus (Bourdieu 1991) forstand. Det er kun to eksempler jeg kjenner til og det er på Den Nye båten. Alle lugarene enten det var passasjerlugar, suite, kapteinens eller en servitørs lugar, så hadde alle helt like bad. Modulbad laget på Kværner Masa Yards med Oras blandebatteri fra Sverige. Bortsett fra kapteinens bad; han hadde gullbelagt dusjhode. Det er ikke noe rederiet har bestemt. Når dette ble konfrontert med

kapteinene var ingen som vedgikk å ha byttet det ut, men det var ”greit at det var slik”.

Uansett hvem, så er det noen som har ønsket å posisjonere seg ulikt i forhold til de

andre, og uttrykke sin rang i forhold til resten. Hvem ser så kapteinens gullfargede

dusjhode? Jo, alle som jobber på lugarene må også før eller siden ta kapteinens, overstyrmannens, stuerten og maskinsjefens lugarer for daglig rengjøring. Det gjelder begge båtene. Og for kapteinens del, kan det være møte på lugaren og da er det anledning til å vise dette frem når møtedeltakere må låne toalettet.

Et annet tilfelle var en av de kvinnelige bartenderne som var meget distansert til de andre om bord bortsett fra sine nærmeste, og hun hadde med sine egne silkelaken.

Dette er annenhåndsinformasjon fra det mannlige besetningsmedlemmet som jobber omvendt av henne. Han var veldig glad for å ikke være på samme skift som henne for

”Hun trodde hun var noe”, i følge han. Innad i besetningsgruppen posisjonerte hun seg som den erfarne, utilnærmelige og utlærte som fortjente noe bedre enn alle de andre slubbertene som jobbet i catering. ”De kan jo ikke mixe en drink en gang…” er utsagn fra henne. Hennes posisjonering blant besetningen samsvarte ikke med hennes rang, derfor ble hun også utsatt for en del kritikk som vist. Disse to, fortelleren og hun det fortelles om, har identiske stillinger og deler lugar i den forstand at de har den på skift.

Hennes egen posisjonering i hierarkiet stemmer ikke med idealet om likhet i Norge.

Hun, la meg kalle henne Gro, blir omtalt slik Hanna i Båtsfjord (Lien i Lien, Lidén og Vike (red.)2001) forteller ”(…) nån som prøve å vær finar enn dæm e’. Sjøl om dæm ikke e’ det. Dæm bare trur dæm e’ det.” og referer da til antall fiskemiddager i uken som en målestokk for ”fin eller ikke ”fin”. På Hurtigruten var det silkelaken som

målestokk for å være ”fin” og da denne oppfatningen av at man ”tror” man er ”fin” eller

”er noe”. Hun uttaler seg i intervju om at hun ikke har noe å gjøre med nye folk om bord og har hun teknikker for å distansere seg. Det hadde også Arne i Båtsfjord som uttrykker at det er en ”enorm” forskjell mellom folk i Båtsfjord. Han selv er høyt

utdannet og drikker vin i vinklubb for å lære smaksforskjeller, i stedet for å drikke billig

hjemmebrent for å drikke seg full slik som ”fiskere på land”. Gro snakker ikke uten

videre med ”alle” i messen, men holder seg til sin omgangskrets på båten som synes å bestå av 3-4 personer. Ulikt Arne kan ikke Gro holde sin holding helt skjult overfor de andre om bord fordi denne samhandlingen foregår i en total institusjon, men hun bryter med oppfattelsen om likhet og likeverd i Norge (Lien i Lien, Lidén og Vike(red.)

2001:102ff).

I Bourdieus (Bourdieu 1991) perspektiv er dusjhodet og silkelaken symboler som ikke er styrt av den definerte sosiale orden (det strukturerte hierarkiet), men kan heller tolkes som subjektets eget ønske om å posisjonere seg overfor andre i

organisasjonen. Dette er materielle symbol som ikke knyttes til hierarkiets struktur,

som at kapteinen har størst lugar, men heller til individets ønske om å vise hvem man

er.