Hvor var jeg som besetningsmedlem?

ble jeg tildelt mannskapslugar dagen etter, og ble satt til å arbeide i stersjen. De fikk altså uventet arbeidskraft om bord, siden de først trodde jeg bare skulle gå rundt og ikke jobbe for den daglige drift av båten.

Etter det rederiet hadde uttrykt at det hørtes interessant ut med noen som ville

ta studier på arbeidsmiljø, satt jeg med en naïv forventning om hvordan det ville bli å

komme om bord til feltet mitt. Men siden det ikke var likelydende informasjon ut til

båtene og meg, ble det min oppgave å få ny aksept på båtene når jeg ankom.. Dette

gjorde at jeg følte meg som en inntrenger. På Den Gamle ble jeg møtt med skepsis og

mer negativt enn positiv respons og Den Nye ble det en positiv respons etter at jeg

hadde gjort det klart at jeg gjerne ville arbeide. Det var lettere å komme til på Den

Nye, ettersom jeg også ble presentert på et allmøte som feltarbeider.

arbeidstiden ble jeg en av dem. På grunn av dette har det vært en utfordring i å skape en avstand til feltet og se det med objektive øyne. Siden jeg selv var dypt involvert i arbeidet om bord har det vært problematisk å sette stersjpikeøynene til side.

Underveis i skriveprosessen har det også vært en prosess i å distansere seg fra den subjektive opplevelse av å jobbe om bord. Jeg er klar over problemet og håper derfor at det ikke skal farge avhandlingen betydelig.

Et annet aspekt som jeg merket meg med en gang jeg kom om bord var en slags testing av meg, for å se om jeg dugde i jobben. Jeg stod på hardt for å vise at jeg dugde og håpet det ville gi meg integritet i gruppen av cateringspersonell.

Uansett hvor hardt jeg arbeidet den første turen, snakket ikke mine nærmeste medarbeidere med meg under arbeidet, men spøk og latter dem i mellom var det stadig. I hviletiden i messen var det sesongarbeidere i catering jeg fikk mest kontakt med, i tillegg til at matrosene og et par maskinister. De som jobbet der ”fast” i catering holdt seg for seg selve i frivakten. De pratet bare med meg når det var nødvendig i arbeidet. Etter en tur med fri begynte de så vidt å snakke med meg på neste tur. Av og til slo de til og med av en spøk. Ettersom de forstod at jeg tok i et tak, så snakket de mer med meg og jeg fikk aksept. Nesten. Disse var i større grad til stede i messen når høysesongen var over og den faste arbeidsstaben var tilbake etter at

sesongarbeidende hadde ”mønstret av”.

I opplæringsperioden ble jeg fortalt av en overtjener (på land kalt hovmester), at messepiken var ansvarlig for min opplæring. Hun jobbet på et dekk under meg og hadde ingenting med det jeg gjorde å gjøre. Det var derfor overtjeneren jeg måtte forholde meg til i praksis. Når jeg på slutten av feltarbeid fikk lov til å få

Fartøyshåndboken for Den Gamle, viser organisasjonskartet at det likevel var

overtjener som hadde ansvaret for opplæringen av stersjen.

Det ble lagt merke til at jeg var innlandsjente og relativt voksen for å være førstegangsreisende med sommerjobb. Jeg opplevde å møte fordommer som nevnt både som antropolog og ”søring”. Hvordan i all verden var det jeg hadde kommet om bord? De mente jeg ikke utrustet med den humoren som skulle til for henge med i Nordlands- og trønderhumoren. Det viste seg at innlandhumor har mange felles trekk.

Ettersom jeg har jobbet innenfor rederiets hotelldrift og reist med en av de gamle båtene i rederiet, ga det meg felles referanser og felles kjente. Jeg anså disse fellenevnerne som dette som et nyttig utgangspunkt for bli inkludert i gruppen av besetningsmedlemmer. Etter hvert som jeg ble mer og mer integrert i gruppen og de brukte bare opprinnelsen min som grobunn for spøk.

I situasjoner med redningsøvelse/drill hadde jeg en dobbelt rolle. På den ene siden var jeg stersjpike med tildelt crewcard, og med det en del av

sikkerhetsmannskapet som skal øve seg på å evakuere båten. På den andre siden var også antropolog. Jeg hadde mitt evakueringsområde som besetningsmedlem og det hindret meg, som feltarbeider, i å bevege meg rundt på båten for å se hvordan

kommunikasjon og samhandling ble utført andre steder enn der jeg var. Dessverre var

det ikke anledning til å notere under drill, da vi skulle være parat hele tiden for å ta

imot kommando.

Del 2 - Beskrivelse av feltet

Kapittel 4 - Sted og hierarki - “Det er folka som gjør båten”

Introduksjon

Del 2 vil innholde 3 kapitler – kapitlene 4-6. Jeg ser dette nødvendig for å forstå båtene som helheter så må det strukturelle hierarki, og de aspekter som uttrykker dette ses nærmere på. Disse aspektene vil jeg kalle dimensjoner og for å kunne beskrive hele feltet i en thick description (Geertz 1973) vil jeg legge dimensjonen i lag på lag for så å ende ut med en så komplett forståelse av feltet som mulig – som Geertz beskriver ”(…) webs of significance” (Geertz 1973:5).

Det er en kompleks, emisk semiotikk som må forståes. Dimensjonene vil bli fordelt inn i tema: Båtens fysiske utforming – Sted og hierarki (kapittel 4), hvem gjør hva mot hvem på båten - handlinger og hendelser som konstituerer hierarkiet (kapittel 5), og språk og ytre tegn (kapittel 6).

Aktørenes handlinger og handlingsrom foregår i en fysisk konstruksjon som er bygd med en intensjon. Den fysiske konstruksjonen er bygd over en ferdig definert struktur som man finner innen båtbygging helt tilbake til 1500-tallet. Jeg vil gjerne få beskrevet hvordan de nevnte dimensjonene er i dialektisk forhold til hverandre. Både med tanke på hierarki og sted, hierarki og handling så er omgivelsene med på å forme organisasjonen og aktørene, på samme tid som aktørene faktisk handler innenfor det gitte fysiske og sosiale rom – den totale institusjon.

Jeg tror at beskrivelser av dimensjonene vil komplimentere hverandre for å

kunne forstå hvorfor det er forskjeller på to båter som har tilsynelatende lik struktur og

oppbygging av organisasjonen.