Pensumundersøkelsen

Pensumundersøkelsen jeg har gjennomført ved førsteåret av det økonomisk-administrative bachelorstudiet ved Handelshøyskolen BI, Norges Handelshøyskole og Høgskolen i Telemark, og første studieåret på statsvitenskapsstudiet ved universitetene i Nordland, Agder og Oslo, viser ganske tydelig at det norske språket fortsatt opprettholder sin posisjon i forhold til fordelingen av pensumlitteraturen mellom norsk og engelsk. Gjennomsnittsfordelingen mellom de seks utdanningsinstitusjonene viser at omtrent 74 prosent av litteraturen er på norsk, mens rundt 26 prosent er engelskspråklig. Dette er tilnærmet det samme resultatet som kom frem ved NIFU sin nyeste rapport om språk i pensumlitteraturen, noe som kan tyde på at mine funn synes å være reliable. Sett i forhold til disse tallene kan man, i alle fall til en viss grad, slå fast at fordelingen av pensumlitteraturen samsvarer med hva både Universitets- og

93

høgskolerådet og Mål og meining anbefaler i sine rapporter, selv om det ifølge dem helt sikker kunne vært en enda høyere andel norsk litteratur på dette grunnivået. Selv om fordelingen av engelsk- og norskspråklig pensumlitteratur på mange måter er tilfredsstillende som en gjennomsnittsbetraktning, har vi sett at fordelingen varierer i overraskende høy grad mellom studiestedene, og da spesielt for økonomi- og administrasjonsstudiet. Den engelskspråklige andelen pensumlitteratur varierer her fra 1,8 prosent ved HiT til 37,3/52,6 prosent ved NHH, mens BI inntar en mellomposisjon med sine 18,9 prosent. Med tanke på at førsteåret av denne utdanningen er relativt standardisert, og forskjellene er så store, kommer det ganske tydelig frem at de ulike institusjonene har et nokså ulikt syn, bevisst eller ubevisst, på hvordan denne fordelingen bør være. En av årsakene til disse svært forskjellige resultatene, slik jeg ser det, er knyttet til institusjonenes profil, og da spesielt knyttet til ønsket om å være internasjonalt konkurransedyktig og ha en internasjonal profil. Dette ser man i tydeligere grad ved NHH enn ved HiT, og kan være med på å forklare denne til dels store variasjonen i fordelingen av pensumspråk. Når det gjelder de tre undersøkte statsvitenskapsstudiene, var ikke variasjonen på langt nær like stor, men det er likevel verdt å merke seg at gjennomsnittet av bruk av engelskspråklig pensumlitteratur faktisk er høyere her enn ved den mer internasjonalt rettet økonomi- og administrasjonsutdanningen. Dette har nok sammenheng blant annet med at universiteter tradisjonelt bruker mer engelsk litteratur enn det som er tilfellet ved høyskoler.

Det som kanskje fremstår som det mest interessante resultatet fra denne undersøkelsen, er det faktum at de to institusjonene som har utarbeidet en egen språkpolitikk, NHH og UiO, og som man dermed skulle tro har et mer bevisst forhold til bruk av norsk og engelsk språk, også er de som anvender mest engelskspråklig pensumlitteratur. Selv om dette tilsynelatende kan virke overraskende, er det sannsynlig å tro at en av hovedgrunnene til at nettopp disse institusjonene allerede har utarbeidet en intern språkpolitikk, er at utviklingen i retning av mer engelsk har gått lengst her og at man derfor har tatt den utviklingen på alvor. Samtidig er NHH og UiO blant landets mest internasjonale utdanningsinstitusjoner, med et høyt gjennomsnitt av både internasjonale studenter og ansatte. I tillegg er disse retningslinjene relativt nye, noe som kan bety at eventuelle endringer ennå er for tidlig å se resultatene av.

94 12.4 Spørreundersøkelsene

Spørreundersøkelsen jeg har gjennomført blant de kursansvarlige ved de seks aktuelle utdanningsinstitusjonene, har resultert i flere interessante svar som belyser fordelingen av pensumlitteraturen på en annen måte enn pensumundersøkelsen. Samtidig får vi et bedre innblikk i hvordan de ulike institusjonene forholder seg til disse spørsmålene. Undersøkelsen viser at 15 av de 22 kursansvarlige ene og alene står ansvarlige for å velge pensumlitteraturen på sine kurs, 3 av dem gjør det delvis, mens bare 4 svarer at dette bestemmes i samråd med instituttstyre eller lignende. Dette forteller oss at svært få av utdanningsinstitusjonene har klare regler knyttet til hvem som velger hva slags pensumlitteratur som skal leses, og at dette som oftest resulterer i at det er den enkelte kursansvarlig som får denne oppgaven. Med utgangspunkt i svarene de kursansvarlige gir på spørsmål 2, er det mye som tyder på at få av institusjonene har utarbeidet retningslinjer for valg av pensumlitteratur. Det er imidlertid flere av dem som trekker frem regler med tanke på omfang, egenprodusert litteratur osv., men ingen av dem nevner retningslinjer med tanke på språkbruk. Heller ikke informantene fra NHH eller UiO, som har en egen språkpolitikk, nevner disse retningslinjene i det hele tatt.

Dette er for meg ganske overraskende og kan med andre ord tyde på at de aktuelle kursansvarlige ikke er kjent med disse retningslinjene. Det gjør jo at man kan stille seg spørsmålet om disse interne språkpolitikkene har noen hensikt i det hele tatt. Likevel viser svarene på spørsmålene knyttet til holdninger og tanker rundt språkvalg, at majoriteten av de kursansvarlige har et bevisst forhold til valgene de gjør, selv om premissene for disse valgene varierer stort mellom kursansvarlige og til dels også mellom de ulike utdanningsinstitusjonene. Oppsummert er det mye som tyder på at det er få klare retningslinjer på hvem som har ansvaret for pensumvalget ved institusjonene, og hva som skal velges, og der slike retningslinjer finnes, er de ikke gjort godt nok kjent blant de kursansvarlige. Men på tross av manglende retningslinjer, er det heldigvis mange kursansvarlige som har et bevisst forhold til valg av språk på pensumlitteraturen.

95

Resultatene fra spørreundersøkelsen til studentene viser, naturlig nok, store individuelle forskjeller, men man ser også tendenser til ulikheter på tvers av institusjonene. Spesielt ved NHH, men også ved UiO, hvor andelen engelskspråklig litteratur er høyest, er også der hvor flest studenter mener det er for mye engelsk pensum. Ved HiT og UiN derimot, hvor den norskspråklige litteraturen dominerer i større grad, er det en del av studentene som ønsker seg mer engelskspråklig pensum. Det ser med andre ord ut til å være en tendens til at der man leser mye engelsk pensum, vil studentene i større grad ha et høyere innslag av norskspråklig pensum, og motsatt. Undersøkelsen viser også, ikke spesielt overraskende, at flertallet av studentene (27) foretrekker å lese norsk pensumlitteratur. Det som i større grad er overraskende, er at det for hele 19 studenter ikke spiller noen rolle hva slags språk de leser på, og at 2 av studentene faktisk foretrekker å lese på engelsk. Når det gjelder hva slags språk de aktuelle studentene ønsker å skrive sin fremtidige masteroppgave på, fordeler det seg relativt likt, med en liten overvekt av dem som ønsker å skrive den på norsk. Her er det interessant å se at mange av dem som vil skrive på engelsk, først og fremst begrunner dette med den økte globaliseringen, og muligheten for å få en internasjonal jobb, og mindre på det rent språklige, mens de som vil skrive den på norsk, i større grad har fokus på det språklige og hva de føler seg mest komfortable med. Et annet interessant aspekt her, er at det er en høyere andel studenter fra NHH og UiO som ønsker å skrive masteroppgaven på engelsk, enn ved de andre institusjonene. Det kan dermed se ut til å være en sammenheng mellom andelen norsk/engelsk pensumlitteratur, og valg av språk på masteroppgaven.