Har norsk fagterminologi en fremtid?

Det er liten tvil om at det i et lite land som Norge, med relativt små forskningsmiljø, er behov for å bruke en internasjonal fagterminologi for å kunne delta og bidra også utenfor nasjonale sammenhenger. Bruk av engelsk har dermed blitt mer vanlig i takt med det økende samarbeidet på tvers av landegrensene. Et spørsmål som i denne sammenhengen blir nærliggende å stille, er om det i fremtiden vil være behov for en egen norsk fagterminologi?

En som har tatt til ordet for å uttrykke viktigheten av fortsatt å utvikle norsk fagspråk, er Birgit Brock-Utne. I Dagbladet-kronikken Norsk truet som faglitterært språk? (25/3-99) argumenterer hun for bruk av norsk fagspråk. For at et språk skal kunne overleve, mener Brock-Utne det er helt avgjørende at det aktuelle språket blir brukt på alle nivåer. Hun sier blant annet at «Utvikles ikke norsk språk som fagspråk på de aller høyeste nivå, vil dette bety en utarming av språket». Brock-Utne hevder med andre ord at mangel på norsk fagspråk og terminologi i ytterste konsekvens kan true hele det norske språks eksistens. Et eksempel hun trekker frem, hvor denne utviklingen har godt ganske langt, er Tanzania. Her må ofte tanzanianerne benytte seg av engelske ord og uttrykk når de skal forklare kompliserte faglige fenomener, fordi de ikke har utviklet egne begreper på disse fenomenene.

11

Også i Norge kan vi se tendenser til en slik utvikling. I Norges Handelshøyskole (NHH) sitt språkpolitiske dokument er det f. eks. gitt en del eksempler på språkbruk som blir benyttet i auditoriene ved NHH: «Det er consumer co-operation, det er intervjuer, det er whatever»,

«Du må nærmest ha performance kontrakter med alle, også gjøre recessment underveis» og

«Måtte aligne de og stakeholderne» (NHH 2010: 5). Dette er eksempler på en slags kodeveksling mellom norsk og engelsk hvor faguttrykkene er engelske, mens resten er norsk.

Om personene som har uttalt disse sitatene ikke kan de norske betegnelsene der de uttrykker seg på engelsk, er det vanskelig å si noe om. Men uansett om det er fordi de ikke kan, eller at det bare er fordi det føles mest naturlig, er denne utviklingen bekymringsvekkende med tanke på å bevare en fremtidig norsk fagterminologi. Hvis engelske faguttrykk blir benyttet og valgt til fordel for den norske fagtermen, er der grunn til å tro at den norske fagterminologien etter hvert kan forsvinne. Fagterminologien er som mye annet avhengig av å bli benyttet regelmessig for å kunne videreutvikle seg, eller i det hele tatt kunne overleve.

I debatten om det norske fagspråkets fremtidsutsikter, er det lett å få følelsen av at man står overfor valget mellom på den ene siden kvalitet, som da vil si bruk av engelsk fagspråk, eller på den andre siden bruk av norsk fagspråk. Men er det egentlig tilfellet at man står overfor et slikt valg, og er det i så fall det engelske fagspråket som står for kvaliteten? I en debatt i Aftenposten for noen år tilbake, som tar for seg akkurat denne tematikken, skrev blant annet Gjert Kristoffersen følgende:

Enten vi liker det eller ikke, foreligger svært mye av kunnskapen knyttet til de fleste fagfelt på andre språk enn norsk. Det overordnede målet er at studentene, når de er uteksaminert, behersker faget best mulig. For oss innebærer dette at de behersker faget på morsmålet. Det vil være det best mulige redskapet for tanken så vel som yrkesutøvelsen. Men det er ingen motsetning mellom dette og det å beherske det engelske fagspråket best mulig i tillegg (Kristoffersen 2005).

Det er med andre ord ifølge Kristoffersen ikke noe «enten eller» med tanke på norsk versus engelsk fagspråk. Det beste er å kunne kombinere disse to språkenes fagterminologi. Bruk og videreutvikling av norsk fagspråk er positivt med tanke på at man tenker både bedre og mer presist på sitt eget morsmål, og dermed har større forutsetninger for å utvikle faget sitt.

Engelsk fagterminologi derimot er en nødvendighet for å kunne dra nytte av og selv bidra i den internasjonale forskningen. Et av de viktigste argumentene for å opprettholde den norske fagterminologien ved norske utdanningsinstitusjoner, er knyttet til yrket studentene skal ut i etter endt utdanning. Som blant andre dokumentet Både i pose og sekk (2007) påpeker, Universitetet i Bergen sin språkpolitikk, er det et fåtall av studentene som går videre inn i en

12

forskerstilling eller i en jobb utenlands etter studiene. Majoriteten skal ut og praktisere et yrke i Norge, og derfor er det også et stort behov for å kunne formidle sitt fag på norsk. For eksempel en lærer, lege eller konsulent, som ikke har vært opplært i å bruke norsk fagspråk, har heller ikke de samme forutsetningene for å utøve yrket sitt på en optimal måte (UiB 2007).

Terminologiarbeid er ikke noe nytt i Norge, det har røtter helt tilbake til førkrigstiden. Det som er den store forskjellen på dette arbeidet fra den tiden og til i dag, er at terminologien utvikler seg i mye raskere tempo enn det som var tilfellet den gangen. Dette kan nok også være en av grunnene til at det i dag er et stort etterslep på å lage ny, samle inn og videreutvikle norsk terminologi, samt å gjøre den tilgjengelig (Språkrådet 2010). En annen viktig faktor ved terminologiarbeidet er knyttet til kostnader. Det å samle inn og tilrettelegge språkressurser til bruk er svært kostbart. Denne kostnaden blir heller ikke mindre av den grunn at Norge har to offisielle målformer, bokmål og nynorsk. Resultatet av disse utfordringene har som regel blitt at internasjonale og engelskspråklige termer blir tatt i bruk, ofte bare omgjort til norsk standard (Språkrådet 2011). Det faktum at det er svært få utdanningsinstitusjoner som utdanner studenter innenfor terminologi og fagspråk, er også en bekymringsvekkende tendens. I Norge, som er et relativt lite språksamfunn, som på flere arenaer er under press fra det engelske språket, er det på mange måter ganske oppsiktsvekkende at det bare er Universitetet i Agder som tilbyr en utdanning i terminologi og fagspråk, og heller ikke her er det mulig å ta en mastergrad i oversettelse (Språkrådet 2010).

Ønsker man i Norge å opprettholde og styrke den norske terminologien, må i alle fall mulighetene til å ta en solid utdanning innenfor fagfeltet være til stede.

En skal likevel ikke svartmale situasjonen helt. De siste årene er det også blitt satt i gang en rekke gode tiltak for å ruste opp det norske terminologi- og fagspråkarbeidet. Som et resultat av Stortingsmelding 35 (2007-2008), Mål og meining, ble det i 2009 opprettet en egen terminologitjeneste i Språkrådet. Men enda viktigere i arbeidet for den norske fagterminologien er at det i forbindelse med omleggingen fra Norsk språkråd til Språkrådet i perioden 2004-2006, ble opprettet et eget fagråd med fokus på nettopp dette: Fagråd for terminologi og fagspråk. Dette har vært en sårt tiltrengt styrking av terminologiarbeidet i

13

Norge, siden det etter 2001, da Rådet for teknisk terminologi (RTT) ble nedlagt, ikke har vært ett organ som har hatt ansvaret for terminologiutviklingen, bare noen sporadiske prosjekter (Språkrådet 2011). Et annet tiltak, som også var et direkte resultat av Mål og meining, er etableringen av en ny norsk språkbank. Mål og meining sier følgende om hvorfor etableringen av en norsk språkbank er viktig: «Ein norsk språkbank er eit viktig språkpolitisk tiltak for å styrkja norsk språk i ei global språkutvikling der små språksamfunn er utsette for aukande press. Språk er dessutan den fremste beraren av kulturell identitet, og satsing på ein norsk språkbank er difor eit vesentleg og vidfemnande kulturtiltak i vår tid» (Kultur- og kirkedepartementet 2007-2008: 135). Behovet for en slik språkbank har blitt pekt på siden 1990-tallet, men først i 2010 ble Norsk språkbank realisert av Nasjonalbiblioteket. Denne språkbanken er en digital samling språklige data og verktøy som skal være et hjelpemiddel og en ressurs for å kunne lage norske språkteknologiske produkter og tjenester. Tiltakene jeg her har nevnt, er uten tvil positive og ett skritt i riktig retning for den norske fagterminologien.

Samtidig er det fremdeles en lang vei å gå for å kunne «friskmelde» den norske fagterminologien. Dette vil være et langvarig arbeid som ikke har noen eksakt sluttdato, men vil være en kontinuerlig prosess som er viktig å videreutvikle for at det norske språket også i fremtiden skal være et samfunnsbærende språk, på alle nivåer. Uansett er det økende antallet av gjennomførte tiltak et tegn på at det er bevissthet rundt denne problematikken, og at man har et ønske om, og ser behovet for, å styrke den norske fagterminologien.

14