I kapittel 4 og 5 har jeg demonstrert hvordan Om mørke motsetter seg en hermeneutisk fortolkningsmodell fordi tekstene den består av ikke utgjør noen synlig helhet. I møte med en slik bok kan profesjonelle anmeldere bidra til å formidle litteraturen til en egnet leserkrets for at boka skal bli solgt og likt, noe jeg mener danske anmeldere i stor grad har vært dårlige til.
Jeg har valgt å fokusere på bokanmeldelser som jeg synes er retorisk interessante, delvis fordi de er laget av Danmarks mest prominente litteraturvitere, og delvis fordi jeg mener de er synlig påvirket av diskursen i Om mørke. Dette skal vi se flere eksempler på i det følgende.
Jeg har allerede sammenlignet Skyum-Nielsens anmeldelsesprosjekt med den han mener er forfatterens: at sammenhengen og budskapet etter hvert vil komme for en dag. Også Lilian Munk Rösing lar sin anmeldelse bli farget av anmeldelsesobjektets eget språk. I et frittstående avsnitt i anmeldelsen står følgende: «Både siderne med ord og de indsatte gråhvide ark, som er forfatterens egen fotografiske kunst og ligner stof, der foldes, marmor, skraveringer, krakeleringer, regn, nuancer af gråt, lyse negativer, for nu at beskrive dem med nogle af de ord, som også findes i teksten» (Munk Rösing 2013). Dette sitatet består av tre leddsetninger, og er således ikke noen grammatikalsk korrekt ytring. Leddsetningene blir stående som et langt enkeltstående subjekt som ikke tilknyttes noen verbalhandling. Dette kan leses som en forlengelse av den særegne subjektsposisjonen i Om mørke som jeg vil drøfte i kapittel 6 og 7 under analysen av prologen. Det er kanskje ikke så påfallende at Munk Rösing velger å beskrive
44
bokas estetiske utforming med ordene som finnes i den, men når den allmenne danske syntaksen får vike for utpreget klougartske konstellasjoner, forholder anmeldelsen seg mer til bokas indre betingelser enn til oppgaven å formidle boka til en lesergruppe.
5.3.1 Hypertekstualitet
Den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette refererer i sitt verk Palimpsests Literature in the second degree til tekstuelle forbindelser som transtekstualitet. Her forsøker han å
kartlegge hvordan tekster har forbindelse til hverandre. Han nevner fem underkategorier, hvorav to vil være relevante i det følgende.22 Kategorien paratekstualitet dreier seg i hovedsak om mer eksterne faktorer, som tittel, undertittel, forord, epigraf, anmeldelser, fotnoter og lignende (Genette 1997: 3). Om mørkes paratekst vil bli behandlet i kapitlet om materialiteten. En annen av Genettes underkategorier er hypertekstualitet, der man snakker om et forhold som forener en tekst B hypertekst med en tidligere tekst A hypotekst.
Derivasjonen, altså avledningen, kan være intertekstuell eller deskriptiv, der en metatekst
«snakker om» en annen tekst. Det kan også være en tekst B som ikke «snakker om» tekst A, men som fortsatt ikke kan eksistere uten A. Denne prosessen kaller Genette transformasjon (Genette 1997: 5-6). Selv om anmeldelser er en del av verkets paratekst, mener jeg likevel det er belegg for å hevde at Skyum-Nielsens og Munk Rösings anmeldelser inngår
hypertekstuelle forbindelser med Om mørke. Genette presenterer to muligheter for en
hyperteksts behandling av en hypotekst. Disse er imitasjon og transformasjon. Genette bruker eksempler med Odysseen som hypotekst. Han snakker om transformasjonen av handlingen fra Odysseen til Ulysses, som han beskriver som en enkel eller direkte transformasjon (Genette 1997: 5-6). Imitasjonen, sier Genette, er også en type transformasjon, men den er involvert i en mer kompleks prosess. Den krever en tidligere konstituert generisk modell som kan adapteres inn i hypoteksten (Genette 1997: 6).
Gjennom å adaptere noen av Om mørkes grunnleggende forhold på både språklig og estetisk nivå etablerer anmelderne en ubrytelig forbindelse til boka. Måten tvetydig
informasjon gis på, kan ses som en imitasjon av Om mørkes egen diskurs. I Skyum-Nielsens
22Den første, intertekstualitet, kan ses på som den faktiske tilstedeværelsen av en tekst i en annen tekst, det være seg direkte sitering, plagiering eller allusjon. Metatekstualitet er en slags "kommentar", som forener en gitt tekst med en annen. Den siste kategorien Genette nevner er arkitekstualitet: Dette dreier seg om det ubevisste forholdet teksten har til andre tekster (Genette 1997: 1—9).
45 tilfelle har det også slått ut i en sjangerblanding, og hos Munk Rösing som en videreføring av Klougarts egen grammatikk.23 Det kan se ut til at boka skaper en konsensus som enkelte av anmeldelsene følger. Denne formen for imitasjon av bokas virkelighet kan bero på et
autonomiestetisk litteratursyn der boka ikke blir satt kontrastivt opp mot diskursive tendenser i sin umiddelbare samtid. Verket inngår i en felles verden og kan ikke betraktes uavhengig fra den fordi formen det er formidlet i, er del av et kretsløp. Bokanmeldelser som
litteraturformidlende instans må nødvendigvis ta utgangspunkt i forholdet mellom boka og virkeligheten den skal formidles i.
I Skyum-Nielsens og Munk Rösings anmeldelser kan man se hvordan Om mørke bidrar til en helt konkret omfordeling av det sanselige i den litterære kretsen den formidles i. Det manifesterer seg hos Munk Rösing som stryker forelsket over boksidene og omtaler boka med dens egne ord og grammatikk, og i Skyum-Nielsens anmeldelse som heller snakker til tekstene i boka enn til potensielle lesere av den. Det er som en forlengelse av dette at jeg vil hevde at disse anmeldelsene som paratekster også inngår i hypertekstuelle forbindelser: Disse anmeldelsene omtaler boka på bokas egne premisser som på mange måter kan sies å være dissensuelle. Bokas dissensus fremstilles imidlertid som en konsensuell sannhet i forbindelse med anmeldelsen, noe som i stor grad utelukker leseren fra anmeldelsene. Dette er en påstand jeg vil diskutere senere i kapittel 8.
23 Hva som ligger i betegnelsen Klougarts egen grammatikk, vil bli behandlet i kapitlet om språket.
46