Erindringen

Mange av tekstene i Om mørke kan påstås å imitere formen til en erindring. Med dette mener jeg er særegen oppstykkethet og blanding av indre og ytre observasjoner som kan forekomme litt drømmeaktig. Dette skal vi se er spesielt tydelig i kapitlet «Sapphofragmenter» der vi presenteres for tekstbiter som tilsynelatende svever i løse luften.¹⁷ Fragmentene er oppkalt etter den oldtidsgreske lyrikeren som vi bare har bevart fragmenter fra. De er i Om mørke fordelt mellom 30 sider og er ifølge Klougart selv fragmenter etter en roman hun selv har begynt på å skrive.¹⁸ På én side står det «solen er ved at gå ned, skyggerne er på en måde mere/ trækronernes/ og sting for sting så langsomt,» (117). I dette fragmentet fremstår

16 Hvis man setter Om mørke i sammenheng med Klougarts øvrige forfatterskap, er det dekning for å hevde at bakkelandskapene som beskrives, er Mols.

17 «Sapphofragmenter» blir utførlig behandlet i kapitlet om materialiteten.

18 Klougart på Litteraturhuset 15.04.15

27 linjeavbruddene som store tomrom på arket, og de tre linjene står spredt over boksidens nedre halvdel. I andre deler av Om mørke finnes tekstdeler der man som leser er usikker på om man skal binde setninger på bakgrunn av syntaks eller typografi, men i «Sapphofragmenter» er denne tvetydigheten stilisert, fordi man på den ene siden vil at skyggene skal være

trekronenes, men samtidig logisk sett vil avvise denne sammenhengen på grunn av det

semantiske mellomrommet. Denne utformingen kan igjen knyttes til imitasjonen av formen til en erindring, og det er kanskje det at dette fremkommer så tydelig i «Sapphofragmenter» som er denne delen av Om mørkes store styrke.

3.5 «Om mørke», dramaet og avslutningen

Hestescenene fra «Om mørke»-delen av boka er blant de mest siterte, både blant bloggere, anmeldere og av forfatteren selv. Denne delen av Om mørke, som kommer etter

«Sapphofragmenter» er den delen av boka som ligner mest på regulær prosa. Det finnes to hestescener, der den første innleder «Om mørke». I denne scenen ser vi sju jenter og sju hester som skritter av for løse tøyler, og en lysendring der mørket i tingene strekker ut etter jentene, og gjør at jentene på uforklarlig vis faller døde om:

«Et kort brag./ Men så kort, at det er stilheden, og senere: altings raslen sekunderne efter; [...] Pigekroppene der falder tungt ned gennem luften, nogle faner af blod, der står ud i luften, enkelte dråber, guirlander af blod fra baghovedet eller maven, ud gennem nesen og munden; [...] Som i et skybrud regnen fra

himlen, sådan falder pigerne døde mod jorden [...]. Som planederne trækker deres måner med sig, sådan trækker hestene de kolde piger. Tøjlerne er stramme

omkring håndleddene, hænderne hvide og fingrerne stive og krogede som gigtfingre eller som hjerter ramt af jalousi [...] (133−134).

Disse scenene er mindre tvetydige enn scenene fra bokas første del, og de er lettere tilgjengelig for leseren. Begge omhandler brå død og ulykker, men er skrevet på ganske forskjellige måter, den første langsom og dvelende med uendelig mange sammenbundne setninger og semikolon, og den andre mer oppstykket og fragmentert:

Hele tiden var der noget galt, knæleddene ville ikke, alene øjnene, der

krampeagtigt flakkede./ Ansigtet var det værste, men ingen så det./ Og i de indre organer, lungen der langsomt fyldtes med blod, mørke områder, blodet, der fossede ud i kroppen. De var på vej, beroligede de hende./ De havde ringet./

Hesten havde trådt hende i ansigtet, den venstre side, et løst søm i skoen havde trukket en flænge ned igennem hendes kind, fra et sted over det ene øje, det hang

28

løst i øjenhulen, og der var en dyb fuge gennem æblekinden, der delte sig som højt græs, når man red ned over engen (235).

I denne skildringen kastes leseren abrupt inn i de rett ut groteske skildringene av en ung jente etter en rideulykke. Også her ser vi eksempler på en mindre tvetydig passasje der syntaksen inngår mer entydige allianser med typografien. Den unge jentas skamferte kropp og ansikt står som et tydelig vitnesbyrd etter rideulykken, noe som gjør erindringen av hendelsen mer umiddelbar i tekstens nåtid, hvilket også kan forklare den mer logisk sammenhengende teksten. I passasjen som følger, er det jentas sønderslåtte kropp som er i fokus. På samme måte som jentas øyne desperat flakker, veksler passasjen hurtig mellom skildringer av

kroppen og hvordan de andre jentene forholder seg til den, til kroppens indre katastrofe, og til slutt til det skamferte ansiktet og de tilhørende assosiasjonene. Linjebruddene senker

imidlertid tempoet, slik man kan forestille seg at tiden tilsynelatende står stille i en så dramatisk situasjon.

Dramaet innledes av en billedlig beskrivelse av svart jord og en plantes stille svaien mot jorden som «det eneste, der afslører tiden» (247); «Bevægelsen bliver en tilstand. Vi mister igen den fornemmelse af tid, som vi lige havde fundet os til rette i» (ibid.). Dramaets innledning har en dobbelthet som både peker på det konkrete bildet, men også på den konkrete lesningen, rytmen som leseren en liten stund kan ha latt seg gli inn i gjennom lesningen av «Om mørke» (Jf. Krogh Hansen 2013). Dramaet består av prolog, epilog og 8 scener. Dersom man ser bort fra formen med sceneanvisninger og replikker, skiller ikke dramaet seg nevneverdig fra Om mørkes øvrige tekster i stil:

MANDEN: Du vidste det fra starten af./ KVINDEN: At der ikke var så meget tid./

MANDEN: For dig er det let./ Du har jo nærmest ingenting set./ [Sceneanvisning]

En tøven, der afslører en form for omsorg for ham. Eller for hende selv./ Træernes kroner suger næring fra himlen, er rødder, også det; og rødderne bliver kroner i jordhimlen, ormerne er insekter der (249).

Sceneanvisningene er mer å anse som fenomenologiske betraktninger og sterke bilder, der assosiasjonsrekken, som i bokas første del, beveger seg vekk fra det beskrevne objektet. Det er lange deler uten replikker i dramaet. Hele Scene 2 løper forbi uten en eneste replikk, men i Scene 3 står en dialog mellom en mann og en kvinne på en strand der vinden blåser slik at man bare hører bruddstykker av hva de sier. Denne scenen introduseres allerede i bokas prolog, gjenopptas i bokas første del, og kan også ses som en utsigelsessituasjon for

«Sapphofragmenter». I tillegg finner vi spor etter andre hendelser fra bokas øvrige deler. I

29 Scene 4 står det «Hun er det eneste familiemedlem, han har tilbage./ Onkelen og de andre, som på en måde forsvant sammen med hans far dengang./ De sat i båden» (262), og det refereres til båtscenen med asken i bokas første del. På neste side finner vi noe som kan være en referanse til den siste hestescenen i «Om mørke»: «Hendes kind var revet op, hun smilede ud af kinden. Øjet havde siddet fast i øjenhulen, men begge øjelåg, det nedre og det øvre [...]

var ligesom revnet vertikalt og havde trukket sig væk» (263). I den siste delen av boka faller fortellermåten nok en gang tilbake på det som kan minne om regulær prosa. Vi får flere assosisjoner til hendelser som er nevnt tidligere i boka, som for eksempel en beskrivelsen av en hest på side 298 som kan kobles sammen beskrivelsen av en hest på side 34, og en jente som går med en saks på side 299, som kan kobles sammen med et av sapphofragmentene på side 118.