Kulturkontekst

Kulturkonteksten Om mørke blir til i, er utpreget selvbiografisk og utpreget lyrisk, der mange av bøkene som skrives kan ses som protester mot litteratur som kategoriseres som

78

hurtiglesningsprodukter og mot denne litteraturens appellstruktur.³¹ Om mørke som verk kan også leses som en protest mot flere litterære prinsipper, og boka står i kontrast til en

kommersiell tendens i bokmarkedet. Men boka står helt i ytterkanten av denne konteksten når det gjelder tilgjengelighet for leseren. At anmeldelsene ikke bidrar til å synliggjøre dette, er gjenstand for min kritikk i kapittel 5.

I kapitlet om mottakelsen har vi sett hvordan anmeldelsene av Om mørke er preget av bokas språk og formidlende betingelser. En boks kulturkontekst ses ofte over tid. For

eksempel vil enkelte inneforståttheter i boka endre betydning etter hvert som bokas

kulturkontekst endres, noe som gjør det nødvendig å se på på kulturkonteksten når man vil finne et verks implisitte modelleser. Det foreligger ingen begivenheter som har endret betydningsinnholdet i Om mørke fra utgivelsen og til i dag, men flere av anmeldelsene tar i seg bokas språk og formidlende betingelser, som om boka allerede har endret det danske språket drastisk. Dette endrer produktet fra et selvstendig kunstprodukt til en mal for retorikk og skriftspråk i prosessen mellom produksjon og distribusjon, selvfølgelig satt en anelse på spissen, noe som gjør at boka vil fremstå som uhyre viktig for enkelte lesere.

En kan si at formidlingsfeltet rundt Om mørke i form av anmeldelsene utgjør en argumentasjon for å fortelle en potensiell leser hva som er verdt å kjøpe og lese. En argumentativ sekvens er oppbygd av en makroproposisjon, som tilsvarer konklusjonen, og premissene for konklusjonen (Hågvar 2003:76). Maja Michelsen presenterer i sin artikkel salgsargumentasjonen til bokklubbene.no, og skriver at to vanlige former for argumentasjon er syllogismen og enthymemet, der syllogismen bygger på det som sies å være sanne

premisser, mens enthymemet bygger på sannsynlige premisser (Michelsen 2010: 5). I formidlingsfeltet rundt Om mørke er enthymemet, som hos bokklubbene, frekvent i

salgsargumentasjonen, og ett av premissene er ofte, eksplisitt eller implisitt, «alle leser denne boka.» (ibid.). I motsetning til på bokklubbene.no er ikke «alle» nødvendigvis en

kvantitetsfaktor i møte med Om mørke. Likevel kan man argumentere for at betegnelsen læserne i Læsernes bogpris høres ut som et nøytralt tverrsnitt av en gruppe som leser, leserne i bestemt form. Det konnoterte budskapet i ordlyden til Læsernes bogpris og DR Romanprisen er at en stor gruppe står bak boka, og hvem kan ikke identifisere seg som læser eller DR-lytter? Formidlingsfeltet rundt Om mørke kan sies å skape en

31 Flere av Klougarts samtidige danske forfattere som Yahya Hassan, Asta Olivia Nordenhof, Maja Lee Langvad og Adda Djørup bruker seg selv og et poetisk språk, og tidvis også poesien som formidlingsform som litterær drivkraft.

79 leser-denne-boka-argumentasjon. For lesere som identifiserer seg med denne målgruppen, vil også påstanden «Bøker som alle med kulturell kapital leser, er gode» være riktig. Dette inngår i en argumentasjonsrekke som er bygd opp av en implisitt doxaforståelse, det vil si en

forståelse av bøker som man kan tenke seg at det er mange som deler (Michelsen 2010: 5).

Vi kan bygge opp argumentasjonen på denne måten:

Påstand 1: «Alle» som har kulturell kapital leser denne boka

Påstand 2: Man bør lese det alle som har kulturell kapital, leser (implisitt doxa) Konklusjon: Man bør lese denne boka

Dette er det umiddelbare inntrykket en bestemt type leser kan få i møte med Om mørke. Dette krever at leseren til en viss grad identifiserer seg med påstandene, og har en viss kjennskap til anmelderne, avisene som anmeldelsene inngår i og deres kulturelle profil. Leseren ser

anmeldelsene som en autoritet, og leser prisnominasjonene som uttrykk for at «alle» i en bestemt lesergruppe har lest, forstått og likt boka. Med utgangspunkt i denne doxaforståelsen kan man argumentere videre:

P1: Gode bøker er de disse menneskene anbefaler (impl. doxa) P2: Disse menneskene anbefaler denne boka

K: Man bør lese denne boka (Michelsen ibid.)

Så langt vil en leser som identifiserer seg med formidlingsfeltet rundt Om mørke som i stor grad består av anmeldelser av såkalt High Brow-litteratur av profesjonelle litteraturvitere i velansette aviser, få lyst til å lese boka. I anmeldelsene som tar i seg bokas språk, skapes en ny argumentasjon:

P1: Gode bøker er bøker som endrer virkeligheten de virker i (impl. doxa) P2: Boka endrer språket i anmeldelsene, altså endrer den verden den virker i K: man bør lese denne boka

Disse enthymemene er langt mer implisitte fordi de er underforstått i anmeldelsene. De blir snarere konstruert av en umiddelbar aksept av tekstens normer i stedet for å se hvordan tekstens normer står i forhold til normene i kulturen den blir til i. Dette er ikke nødvendigvis et problem, men når det skapes en hypertekstuell relasjon mellom tekst og anmeldelse, ekskluderes mange lesere som ikke fra før tilhører bokas fortolkningsfellesskap fra anmeldelsen. I stedet for at teksten får virke politisk i sin tid og kultur, etableres en lukket konsensus rundt boka og en kulturell elite. For en utenforstående leser kan argumentasjonen se slik ut:

80

P1: Bokanmeldelser formidler forståelig og lett tilgjengelig informasjon om bøker (impl.

Doxa)

P2: Jeg forstår ikke informasjonen i denne bokanmeldelsen K: Jeg kan ikke lese denne boka

Det er kanskje denne konsensusen som skremmer potensielle bokdebattanter vekk fra kommentarfeltene til blogginnleggene. For hvor er kritikken, og hvor er

fortolkningsmangfoldet? Dominante affektive allianser sitter tilsynelatende med nøkkelen til Klougartresepsjonen og –fortolkningen, iallfall i Danmark. Anmeldelsene går ofte ikke inn på hvem implisitt modelleser kan være, og hva som faktisk kreves av en leser. Snarere stakes det opp falske veier til- og myter rundt implisitt modelleser som ikke tar for seg boka som

vanskelig tilgjengelig.³²