F ORSKERROLLEN

3.5.1 Kvalifikasjoner og prosesslæring

Et sentralt spørsmål ved gjennomføringen av en studie som dette er hva ens oppgave som forsker er og hvilken rolle en spiller overfor informantene. Det å være i en forskerrolle innebærer et stort ansvar overfor informantene som deltar i studien. Å vise respekt overfor informantene, opprettholde deres anonymitet, gi dem nok informasjon og være konsis i det som blir formidlet av informasjon er svært viktige tema for den som forsker.

Det er viktig at jeg som forsker har reflektert over hvordan min posisjon både før, under og etter en intervjusituasjon kan påvirke informantene og det resultatet jeg til slutt sitter igjen med. Jeg har under hele prosessen forsøkt å ivareta informantene slik at de på en best mulig måte har hatt en positiv opplevelse av å ha bidratt med sine fortellinger om hverdagslivet i familien. Jeg var litt nervøs før det første intervjuet, både i forhold til møtet med foreldrene, det å befinne seg i en fremmed families hjem, hvorvidt utstyret ville fungere, og hva de ville synes om meg som person og som intervjuer. Jeg merket med en gang vi satte oss ned at settingen, som var satt til familiens eget hjem, gjorde intervjusituasjonen uformell og mindre skremmende.

Det første intervjuet syns jeg gikk veldig bra, og jeg tok meg den frihet til å spørre hva foreldrene selv syntes om intervjuet; selve opplevelsen. Dette betraktet jeg som et lurt trekk, da foreldrene fikk se at jeg var ydmyk overfor situasjonen. Selv satt jeg tilbake med en følelse av at det var interessant og gøy å være i intervjusituasjonen, noe som igjen førte til at jeg i stedet for å være nervøs før neste intervju bare gledet meg til å møte en ny og spennende familie. Min rolle som intervjuer bedret etter min egen oppfatning seg underveis i opplegget, da jeg lærte min egen intervjuguide å kjenne og i større og større grad gjorde meg uavhengig av skriftlige hjelpemidler. Situasjonen for de senere intervjuene ble derfor en fin opplevelse, hvor jeg fullt ut kunne konsentrere meg om informantene mine og det å være tilstede i rommet. Dette ble også kommentert av noen av disse foreldrene, som var overrasket over at jeg ikke leste opp noen spørsmål, men snarere snakket fritt med dem som om det var en vanlig samtale. Dette var tydelig noe disse informantene opplevde som positivt, og som gjorde at de følte seg mer tilfredse og bekvemme i situasjonen.

3.5.2 Tidligere kunnskap og forutinntatthet

Når man befinner seg i en forskerrolle er det svært viktig å være bevisst hvilken påvirkning man har på intervjuobjektene og de svarene som blir gitt. Jeg har av den grunn prøvd å være oppmerksom på min egen posisjon og forholdt meg kritisk til mitt eget blikk og min egen forutinntatthet. Det er vanskelig for en forsker å legge fra seg all kunnskap om et felt før man går inn, møter informantene sine og forholder seg til intervjusituasjonen, da man hele tiden har med seg sine tidligere erfaringer. Kanskje er dette spesielt viktig i en posisjon som forsker, hvor man hele tiden søker ny informasjon og kunnskap om det fagfeltet man interesserer seg for, og dermed også utfører forskning innenfor.

Jeg vil derfor poengtere at i min rolle som forsker har jeg valgt å erkjenne den kunnskapen jeg selv innehar og mine egne erfaringer, men har så langt det lar seg gjøre stilt meg kritisk til mine egne tolkninger av situasjoner og av den informasjonen mine informanter har gitt meg fra sin hverdag og sitt liv. Det kan tenkes at det ikke alltid er slik at mine tolkninger vil samsvare nøyaktig med informantenes egentlige mening med det de fortalte. Dette kan skyldes at jeg som forsker har mistolket deres opprinnelige mening med det som ble sagt og informanten kan dermed bli tolket på en måte som ikke stemmer. Slik sett er tilstedeværelse i intervjusituasjonen og det å lytte godt til hva informantene forteller svært viktig. Det er i tillegg anbefalt at man i etterkant av intervjuet skriver ned en oppsummering av intervjuet der man også fokuserer på hvordan selve situasjonen utspilte seg. Virket det som om informantene var komfortable i situasjonen, var de interessert, hvordan var kroppsspråket og på hvilken måte snakket de? Gjennom å skape et sammendrag av konteksten for intervjuet kan man få inn implisitte betydninger som ikke blir fanget opp på lydbåndet og dette kan være relevant informasjon som kan brukes for å forstå bedre hva informantene har ment. Man skal huske på at de man snakker med er helt ukjente individer man ikke har møtt før, og dermed kan det være vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hvordan disse menneskene er.

Det å behandle informantene med respekt er svært viktig. De gir av sin tid og åpner sitt hjem for at jeg som en ukjent person skal komme inn og stille dem spørsmål om

hvordan de er en familie. Det er mye med utgangspunkt i denne erkjennelsen at jeg på forhånd bestemte meg for at intervjuene burde ha et uformelt preg der jeg burde fokusere på å være lyttende, undrende og interessert i stedet for å være kritisk, spørrende og vurderende. Dette valget har som her belyst sine klare fordeler, men kan potensielt også ha ulemper; som forsker kan man komme til kort dersom man ikke tør å ta tak i kritiske spørsmål fordi man vil bevare den hyggelige tonen i et intervju. Likevel mener jeg at det positive overveier det negative i denne sammenheng.