De steile frontene i Gambia ble synlige kort tid etter valgresultatet ble kjent. Etter uker med en fortsatt uavklart situasjon, uttalte Ecowas-president Marcel Alain de Souza til pressen lille julaften 2016 at organisasjonen ikke aksepterte Jammehs oppførsel.
«The deadline is January 19, when the mandate of Jammeh expires (...) If he doesn't go, we have a standby force, which is already on alert. And it's this standby force that should be able to intervene to restore the will of the people» (AP 2016, gjengitt i Heltne 2017:6).
Jammeh slo tilbake mot de Souza i sin nyttårstale til det gambiske folk påfølgende uke:
«Let me make it very clear. Let me make it clear that we are ready to defend this country against any aggression and there will be no compromise for that» (Shaban 2017, gjengitt i Heltne 2017:6).
Selv med ekstra hjelp fra Guineas Alpha Condé og Mauritanias Mohammed Aziz, gjentok de Souza truslene da presidentperioden var over 19. januar om hva som ville skje hvis han ikke tok i mot statsledernes bistand.
(...) «we will bring him by force or by will. Our troops will advance on Banjul. Until the last minute, we still think there is a solution resulting from a dialogue» (Sieff 2017).
Mens Gambia ikke svarte på Ecowas’ fremrykk, har Ecowas-informanter kalt organisasjonens håndtering for «unik» fordi den kombinerte diplomati og trusler (Informant 6, Informant 7). Det er verdt å diskutere om Ecowas’ advarsler møter de tidligere nevnte kravene i definisjonene av hva som er en vellykket trussel. Truslene om militær makt kan anses som både relevant og betinget: Det
62
var fullt mulig for Jammeh å imøtekomme trusselen dersom han ville, og det var ingen grunn til å forvente at trusselen ble iverksatt dersom han imøtekom den. Den kan også vurderes som alvorlig, selv om Ecowas aldri hadde intervenert i Gambia tidligere. Likevel bøyde Jammeh ikke av før soldatene sto ved grensen. Hendelsesforløpet kan derfor vitne om at han Jammeh enten trodde at trusselen var «tom», eller ikke anså den som troverdig. Trusselen ble aldri fullt ut gjennomført i form av en fullskala intervensjon. Likevel ble den iverksatt ved å mobilisere militære styrker. Per definisjon er ikke trusselen lenger på trusselstadiet, og en kan derfor argumenteres for å være mislykket hvis den må iverksettes for å ha effekt. Samtidig var Ecowas trussel å fjerne presidenten med makt, ikke «bare» å rykke over grensene. Dermed er ikke trusselen realisert, men i stedet brukt et slags skremmeskudd av Ecowas for å bevise sin styrke. Samme logikk kan brukes om en
gisseltaker som truer med å ta livet av gisselet dersom familien ikke sender løsepenger. For å bevise sin styrke, kan gisseltakeren sende en avkappet pekefinger i posten. Det betyr ikke at trusselen er satt ut i live, men trolig at troverdigheten er styrket.
Det kan også argumenteres for at Ecowas styrket trusselens troverdighet, noe som blant annet kan gjøres ved å eliminere handlefrihet eller øke belønningene ved å gjennomføre trusselen. (Malnes og Hovi 2011). Da Ecowas satte soldatene ved grensen, gjorde de det klart at de ikke hadde noe annet valg enn å gå inn, og eliminerte dermed handlefriheten. Det kan virke både som et rasjonelt valg, fordi de gjør det de sier de skal gjøre. Ved at en hel verden ventet på neste trekk, hadde de også endret «belønningene» for seg selv – ved å gjøre det mindre attraktivt å la være å iverksette trusselen. Sett opp imot spørsmålet om nytte, ville det være bedre å gå inn i Gambia og løse situasjonen, enn å la være å rykke inn og risikere både svekket omdømme og uendret demokratisk situasjon i Gambia.
På dette tidspunktet var endrede «belønninger» trolig også et tema for Jammeh. Hans belønning for å imøtekomme trusselen hadde endret seg fra utelukkende tap av presidentvervet og mulig
straffeforfølgelse, til å fortsatt kunne snakke om en avtale som åpnet for en annen løsning. Halifa Salah, talsmann for den vinnende koalisjonen, beskrev Jammehs posisjon på følgende måte:
«He knew he was going down, internally and externally. The use of force was very clear. ECOWAS was around the border. The fact that he would be alone, he would have fallen like a house of cards»
(Hunt & McCormick 2017).
I spillteorien heter det at spillerne kartlegger sitt «BATNA» - Best Alternative To a Negotiated Agreement, der det antas at en rasjonell aktør ikke vil godta en løsning som er dårligere enn hva som kan oppnås uten en avtale. Hadde Jammeh stått fast på sitt valg om akseptere valgnederlaget, hadde trolig sjansen for å kunne trekke seg tilbake i Gambia vært større. Med dette alternativet også
63 borte, var mulighetene få. Andre steder på kontinentet fantes presidenter som hadde valgt å stå imot en væpnet intervensjon fra det internasjonale samfunn. Blant dem er Laurent Gbagbo i
Elfenbenskysten, som lenge forskanset seg etter å ha nektet å anerkjenne et valgnederlag i 2011.
Over 3000 mennesker ble drept i kampene som varte i fem måneder, før Gbagbo ble pågrepet av soldater fra Frankrike og FN (Connett 2016). Gbagbo er i dag tiltalt for forbrytelser mot
menneskerettighetene av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Jammeh visste derfor at konsekvensene av å stå imot kunne bli alvorlige.
Flere informanter har vektlagt Ecowas-troppenes stasjonering av tropper ved Gambias grenser som et kritisk punkt for Jammeh. Med Ecowas-soldater på grensen, og Adama Barrows uttalelser om å stifte en sannhetskommisjon for Jammeh (Associated Press 2017), tydet det på at Jammeh innså at samtaler var eneste utvei. Følelsen av en eventuell håpløshet virket derimot ikke å være gjensidig, noe som står sentralt i «mutually hurting stalemate»-teoriene. Selv om omstendighetene førte til samtaler både gjennom Ecowas og Jammehs fortrolige venner, slo ønsket om imøtegåelse inn på høyst ulike tidspunkt hos aktørene. Innen samtaler om en endelig løsning ble startet, hadde Ecowas allerede fremsatt sitt krav om fredelig avgang, samt gjennomført resultatløse møter med Jammeh.
Da styrkene allerede var på plass, var situasjonen heller ikke så kritisk for Ecowas som for Jammeh.
Organisasjonen visste at deres vilje ville bli implementert på en eller annen måte, selv om en fredelige løsning var å foretrekke.
5.7.1 Partenes ønsker
I tråd med teorien skal rasjonelle aktører være i stand til å rangere ønskene sine. Det er vanskelig å trekke en tydelig konklusjon av Yayha Jammehs tanker og ønsker da situasjonen spisset seg til i Gambia– spesielt fordi et av hans kjennetegn later til å være uforutsigbarhet. Jammehs reelle
ønsker, sett opp imot hans faktiske handlinger, er blant de mest utfordrende momentene å gjøre rede for i denne oppgaven.
Det har vært få lekkasjer fra samtalene med Jammeh, og hva hans ønsker var. Kommisjonsleder Marcel Alain de Souza har uttalt at Jammehs ønske var å bli værende i Gambia, samt at han skulle bli gitt amnesti for alle ugjerninger han kan ha begått under sin tid som president. De Souza kalte kravene «uakseptable» (Al Jazeera 2017). Både informanter i Ecowas og i APRC har bekreftet at Jammeh ikke var interessert i å forlate landet, men at han foretrakk å trekke seg tilbake i sin egen landsby. Ecowas var derimot urolige for at hans nærvær ville skape uro i landet. Heller ikke Adama Barrow stilte seg positiv til å la Jammeh bli værende:
64
«We cannot allow Yahya Jammeh to remain in Gambia, it will make our job difficult. That's why all our negotiations is he leave Gambia (sic), he can later come back. But as of now the political climate doesn't allow that. (...) I advise him in good faith to give peace a chance. It is about democracy» (ibid).
I tillegg argumenterte Ecowas med at Jammeh fortsatt hadde et grep om de militære styrkene (Informant 6). Dernest skulle Jammehs krav være å få være i fred fra forfølgelse dersom han måtte reise fra landet. Jammehs budskap skal ha vært «If I leave in peace, I should be left in peace» (ibid).
Mens Ecowas ønsket respekt for demokratiske valgprosesser, i deres øyne et positivt mål, kan de i Jammehs øyne ha hatt en negativt mål for øye, nemlig å hindre at han fikk fortsette som president.
Dermed virket partene uforenelige. Derimot virket ingen av partene interessert i en væpnet konflikt.
En fredelig løsning virket etterhvert som et felles positivt mål, selv om de var uenige om måten det skulle skje på.
5.7.2 Ecowas og «issue linkage»
Ecowas' krav var i mindre grad sammensatt og besto i praksis bare av ett. Som en
Ecowas-informant oppsummerer det: «Ecowas' demand was: Leave. Don't cause any chaos» (Informant 7).
Ved å sette makt bak sine trusler, selv om det medførte delvis iverksettelse, hadde de vist at de sto klare til å gjennomføre sine planer om væpnet inngripen dersom Jammeh skulle nekte. I motsetning til presidenten, hadde de en tydelig plan B. Ingen empiri eller informanter har gitt uttrykk for noen tvil om at Ecowas var i stand til å bekjempe den gambiske hæren, dersom de var nødt. Den
oppgaven hadde i tillegg blitt mindre enn planlagt, ettersom Gambias hærsjef allerede hadde erklært at han ikke ville be sine soldater å kjempe.
Fearon stiller spørsmål ved hvorfor rasjonelle aktører skulle gå til væpnet konflikt, gitt at de har all nødvendig informasjon om hverandre. Informanter fra Ecowas sier også at det ikke var noe Jammeh fortalte dem under samtalene som de ikke visste fra før, ei heller at presidenten var i posisjon til å legge press på Ecowas (Informant 6, Informant 7). Samtidig var Ecowas' viktigste mål å løse konflikten på fredelig vis. Det kan også ha talt til Jammehs fordel. Ved å komme dem i møte, selv da det tilsynelatende var siste utvei, ble presidentens image som en stor og raus leder ivaretatt i avtaleteksten. Her ville det internasjonale samfunn
«....commend the goodwill and statesmanship of His Excellency former President Jammeh, who with the greater interest of the Gambian people in mind, and in order to preserve the peace, stability and security of The Gambia and maintain its sovereignty, territorial integrity and the dignity of the Gambian people, has decided to facilitate an immediate peaceful and orderly
65 transition process and transfer of power to President Adama Barrow in accordance with the
Gambian constitution» (Appendix I).
Jammehs «goodwill» får store deler av æren for den fredelige maktoverføringen, til tross for at presidenten hadde begått et «statskupp» etter Ecowas' definisjoner. Deretter har Jammeh delvis fått innvilget ønsket om å få bo i Gambia, ettersom avtalen åpner for at han kan få komme tilbake til landet «at any time of his choosing» (Appendix I). I mellomtiden har Jammehs bagasje fått stor oppmerksomhet. Kort tid etter ekspresidentens avreise, fortalte Barrows rådgiver Mai Fatty at millioner av dollar var stjålet fra statskassen i løpet av de to foregående ukene, noe som ble knyttet til Jammeh (Larson 2017). Formelt er det ikke nevnt at Jammeh skal ha fått betalt for å gå av.
Derimot har både Ecowas og myndighetene fått kritikk for at de har lagt til rette for at Jammeh skulle få med seg en samling på 13 luksusbiler på vei ut av Gambia, noe som heller ikke var en spesifikk del av avtalen. Jammehs materielle goder kan likevel ha vært et få områder der Ecowas måtte vise albuerom i meklingen, for å skape en slags «pakkeløsning» for å møte Jammehs
«banale» krav (Informant 7).
I guess at that point, we wanted him to leave. When he put some things on the table, it was like «let him go to save the country» (…) Those mundane things we can let go to save lives and collateral damages. As a mediator, instinct is peaceful solution where lives are not lost. One live lost is not worth it. But he was not negotiating from a position of strength. Not at all. We just wanted to solve a problem (ibid).
Inntrykket fra Ecowas-informanten kan tolkes som at tålmodigheten var i ferd med å ta slutt. Ved å imøtekomme Jammeh på de mer materielle områdene, som verken var spesifikt nedfelt i avtalen eller var direkte relatert til den politiske prosessen, ble det etablert en form for pakkeløsning som kan tolkes som et slags plaster på såret. I tråd med Pousts kritikk kan pakkeløsningen gi liten substansiell mening for andre parter enn Jammeh. Samtidig vil det kunne være en liten, men viktig del av veien mot en avtale.
5.7.3 Hjelp utenfra: Problemløsning hos en kompleks organisasjon
Et forhandlingsrettet samarbeid («negotiated environment») står sterkt hos en kompleks
organisasjon, men det må finnes mekanismer som slår inn når dette ikke fungerer. I sin beskrivelse av komplekse aktører, nevner Allison en situasjon med USAs forsvarsminister Robert McNamara fra Cuba-krisen som et eksempel på at ikke alle problemer lar seg løse (bokstavelig talt) etter boka:
66
«(...) At one point McNamara asked Anderson what he would do if a Soviet ship’s captain refused to answer questions about his cargo. Picking up the Manual of Navy Regulations the Navy man waved it in McNamara’s face and shouted, “It’s all in there.” To which McNamara replied, “I don’t give a damn what John Paul Jones would have done; I want to know what you are going to do, now» (Allison 1969:707).
«Statiske» løsninger kan tilsynelatende bli for statiske, selv for et velsmurt diplomatisk maskineri.
Når relasjonene med andre ikke lenger er preget av en vennlig innstilt samarbeidsklima, må det andre midler til. En av metodene som komplekse aktører kan benytte seg av, er å se etter løsninger andre steder. Allison kaller det «problem-directed search».
«Where situations cannot be construed as standard, organizations engage in search. The style of search and the solution are largely determined by existing routines. Organizational search for alternative courses of action is problem-oriented: it focuses on the typical discomfort that must be avoided» (ibid: 701).
I Gambia-konflikten har Ecowas-representanter sagt at Jammeh ikke hadde en sterk
forhandlingssituasjon, og at kravet om å gi fra seg makten var ufravikelig. Likevel klarte de ikke å overbevise Jammeh på egenhånd, men måtte derimot ha hjelp. Hjelpen kom blant annet fra en statsleder utenfor deres egen organisasjon. I jakten på å unngå hva som hadde blitt oppfattet som ubehagelig situasjon «discomfort» ved å ikke klare å nå igjennom til Jammeh, tyder det på at Ecowas så seg om etter andre mellommenn.
«We actually looked around to see the countries that he would listen to and encouraged them. We didn't ask them (...) It was getting to a point where force were going to be applied. They came up and said «please give us this last chance» to go in and speak to him» (Informant 6).
Dette hendelsesforløpet, altså hvem som spurte hvem om hjelp eller tillatelse til å bidra, har ikke blitt bekreftet av andre informanter. Uavhengig av dette er faktum at situasjonen med Jammeh ikke ble løst før han møtte statsledere som ikke var en del av Ecowas' opprinnelige meklingsdelegasjon.
Det tyder på at Ecowas, selv ut i fra en nokså dominant posisjon, måtte ut av sitt vanlige handlingsmønster for å løse situasjonen.