Ontologi. Uten identitet

Levinas utfordrer oss ideen om at subjektet er essens. I vestlig filosofi er det en tradisjon for at man tar for gitt at subjektet er et cogito ergo sum (Biesta, 2014, s.41). «Jeg tenker, derfor er jeg». Dette er en grunnsetning i Descartes filosofiske system. Altså subjektet som en slags essens, væren, natur. Å tenke på subjektet som er kan bli å tenke på subjektet som noe kronisk eller fastlåst. Noe man eier. Man kan fort skape seg en sannhet om den andre og hva den andre kan bli. Tankene våre kan styre for hvem vi tror den andre er og kan gi oss et avgjort og

30

fastholdt bilde. Det kan være «lett» å plassere den andre inn i en kategori ut i fra hva jeg tenker om den andre. Subjektet kan derfor her bli en slags identitet.

«To be I is, over and beyond any individuation that can be derived from a system of references, to have identity as one`s content. The I is not a being that always remains the same but is the being whose existing consists in identifying itself, in recovering its identity throughout all that happens to it (Levinas ,1969, s. 36).

Slik jeg forstår Levinas sine ord er at “jeg-et” ikke kan forstås gjennom systemer eller trofaste kategorier og at vi ikke skal gi identiteten et innhold. «Jeg-et» er både over og utover dette.

«Jeg-et» er ikke alltid den samme, men at man gjennom det som skjer finner nye

«subjektiviteter.» Man er stadig i endring. Identiteten kan baseres på en instrumentell og ikke en etisk relasjon til den andre. Identitet kan bli et forklarende eller beskrivende begrep, en identifikasjon av noe (Biesta, 2014, s. 170). Man kan hele tiden kjenne igjen den man møter, eller kan være i et møte med den andre uten at møtet blir avgjørende for hvem den andre kan være. Eller at det kan være snakk om en individualitet eller individet hvor man er isolert fra andre mennesker.

«The identity of the individual does not consist in being like to itself, and letting itself be identified from the outside by the finger that points to it; it consists in being the same – in being oneself, in identifying oneself from within” (Levinas, 1969, s. 289).

Å definere den andre kan hindre oss i selve møtet å finne ut hvem den andre «er» og hvem jeg

«er». Det er noe som er i konstant bevegelse.

Det er ansvar for den andre som er det essensielle i subjektivitetens struktur (Biesta, 2014, s.

41). Et etisk ansvar. Kan vi si at Levinas har gått ut over ontologien? Det er ikke identitet som er viktig, men subjektivitet som noe «uferdig» eller kronisk dynamisk. Noe som skapes i mitt møte med den andre. Igjen og igjen, på nytt og på nytt.

“For når den Annen kommer nær, og med ett befinner seg under mitt ansvar, da har “noe”

skyllet over mine beslutninger som var fattet i frihet, listet seg inn i meg, uten at jeg visste om det og som således fremmedgjorde min identitet (Levinas, 2004, s. 78).

Dette «noe», eller som har «listet inn i meg» eller «uten at jeg visste om det» er noe vi ikke vet på forhånd. Det oppstår og subjektet kan kanskje realiseres en gang i blant (Biesta, 2014,

31

s. 34). Disse ordene kan fortelle meg at jeg stadig vekk i mine møter med den andre kan bli noe mer enn jeg rommer. Levinas prøver ikke å fortelle oss om hva et subjekt er, det samme som han ikke forteller hva etikk er. Han er ikke opptatt av hva som er essensen i disse

spørsmålene. Han er mer opptatt av hvordan et subjekt eksisterer, eller hvordan subjektivitet kan fremtre og hvordan den er mulig (Biesta, 2014, s.43). Vi er ikke et subjekt fordi vi finnes, det er når vi møter en annen, som annerledes vi blir et subjekt (Johannesen, N. 2016, s.134).

Det er lite som er moraliserende i denne måten å tenke om mennesket på. Kan vi møte mennesker med mer åpenhet? En inviterende pedagogikk hvor den den andre ikke reduseres til den samme. Hva som helst kan skje. Vi lever i et avhengighetsforhold til hverandre. Biesta skriver om denne vidunderlige risikoen (Biesta, 2014). Biesta bygger på Levinas i forhold til at det uforutsette gis verdi. Er man i menneskemøter vil det alltid finnes en risiko, men at det er nettopp disse risikoene vi bør ta imot med åpne armer (Biesta, 2014, s. 9). Det er denne risikoen som åpner opp for ulike bidrag slik at subjektivitetshendelsen (Biesta, 2014, s. 45) kan skje. Det er denne risikoen som lar oss bli berørt, tiltalt og kan si oss noe om hvem vi

«er» og den andre «er» i møtet.

Subjektivitet er en etisk hendelse (Biesta, 2014, s. 45), det er en måte å tenke om mennesket på som bidrar med mye håp. I usikkerhetsmomentet ligger det håp. En tro på den som står foran deg, en ydmykhet, en mulighet. Den andre er totalt annerledes enn deg, ikke som væren i essens, men som hele tiden er i bølger, drift og energi. Det er her det er nær sammenheng mellom Levinas og poststrukturell tenkning. Det åpner opp for en levende og vital

pedagogikk. Den kan ikke stå stille. Dette kan være med å fortelle meg at vi må være veldig forsiktige med å definere barna og deres handlinger og uttrykk i snevre termer, eller plassere de inn i snevre definisjoner. Kan vi vite sikkert hva noe er? Eller hvem noen er? Har vi en rett til å gjøre det? Forholdet mellom årsak og virkning har egentlig ingen kraft eller betydning i mitt møte den andre. Det er møtet nå som gjelder. Det handler om å stå i de unike møtene vi er i nå som er det essensielle uten å tenke på at hverken før eller etter skal ha noen virkning.

Det kan være med på å forstyrre og ødelegge selve møtet fordi tankene våre er i veien for å la oss bli berørt og pålagt til ansvar. Mitt ansvar er uansett her og nå for den andre.

«I understand responsibility as responsibility for the Other, thus as responsibility for what is not my deed, or for what does not even matter to me; or which precisely does matter to me, is met by me as face» (Levinas, 1985, s. 95).

Det er i mitt møte med den andre jeg blir stilt til ansvar.

32