Invitasjon av oppdagelse 5. Et ønske om oppsving

Etter denne skrivingen trengte jeg et pust i bakken, oppgaven trengte oppsving. Jeg var nå villig til å begi meg ut på et besøk. En drøm hadde i nattetimene banket på og hadde gitt meg en ide`. Jeg måtte bare utforske og forfølge denne drømmen. Den hadde gjort et inntrykk på meg. Jeg hadde lyst til å banke på døra til Levinas, kanskje han ville invitere meg inn? Nå kommer det et fiktivt besøk hos Levinas. Biesta beskriver «besøk» som at jeg må tenke fra en plass jeg ikke befinner meg. Det er mine tanker, men ulik mine egne (Biesta, 2012, s. 86).

Eller slik Reintertsen sier det: «Å sette meg selv til side, men for å bruke seg selv til å tenke med» (Reintersen, 2015, s. 271). Jeg vil våge meg på et møte med «Levinas», som ikke er Levinas, men mer meg selv i «to versjoner.» Slik jeg skrev ovenfor det er mine tanker, men ulik mine egne (ibid). Jeg velger å kalle den «ene meg», samtalepartneren Levinas for at det skal føles «ekte» selv om det bare er en drøm. Jeg er fullstendig klar over at den ekte Levinas ikke ville sagt det som skrives på denne måten. Det er meg som sier det, men også ikke meg, men meg i besøk i bøkene hans.

5.5.1 På besøk i stua til Levinas over en kaffekopp.

BANK BANK BANK

Jeg ser en dør som åpner seg. Et smil, en gjestfri hånd som viser meg vei inn i stua. Han fører meg til en stol hvor jeg setter meg forsiktig ned, og går selv inn på kjøkkenet for å hente en kaffekopp til oss hver. Så kommer han tilbake.

Levinas: Hei!

Meg: Hei. Takk for at du inviterte meg inn. Jeg kjenner jeg er litt usikker på dette besøket, men det var som om noe kom til meg og fortalte meg at jeg ikke kunne la være.

Levinas: Det er jeg som skal takke for at du vil komme og forstyrre meg i bøkene mine. Jeg trengte det nå. Jeg er her for deg. (Levinas, 1985, s.97). Du har noen skrukker i pannen din, er du bekymret?

Meg: Ja. Det er noe, men jeg er usikker på hvordan jeg skal forklare det.

Levinas: Forklar du. Jeg kan prøve å forstå hva du mener, men samtidig må du vite at fullt ut kan jeg ikke forstå deg (Johannesen, 2015, s.83). Vi gjør et forsøk!

65

Jeg leser opp for han det jeg har skrevet om dokumentene. Forteller litt om NOU 2010:8, Stortingsmelding 16, 19 og min oppfattelse av dem og de ulike verktøyene som skal gjennomføres i barnehagen.

Levinas: Hmmm…. Ja. Dette kan se ut til å være tungt. Hvor synes du skoen trykker mest?

Meg: Det er komplisert å si og egentlig masse som sitter i kroppen min. Jeg synes først og fremst at verktøyene ikke inviterer inn den andre. Altså barns uttrykk blir borte. Uttrykkene blir gjort om til vurderinger ut i fra et svar om hvordan noe skal være. Slik den voksne ser det. Barna har på en måte ikke mulighet til å forandre våre forestillinger om virkeligheten. Vi forblir upåvirket fordi vi vet hvordan det skal være. Språk, sosial kompetanse og atferd har definisjoner, de blir en essens. Barns uttrykk er ikke noe som berører oss men som heller plasseres inn i kategorier.

Levinas: Ja. Tanken om essens kan være veldig begrensende, en ondskap (Levinas, 1985, s.

7). Kunnskapen vi besitter kan stå i veien for et etisk møte med den Andre. Dersom du plasserer den Andre inn i kjente, faste kategorier blir den Andre redusert til det samme.

(Levinas, 1969, s. 41). I mitt møte med den Andre mister jeg egentlig all makt, nettopp fordi dette mennesket overstiger absolutt alle ideer jeg kan ha om Han eller Henne (Levinas, 1969, s. 87). Jeg tenker også det du beskriver her at staten er en anonym makt. (Levinas, 1969, s.

47).

Meg: Ja. En anonym makt som får sine ringvirkninger i blant annet disse verktøyene. Selv om de er skrevet i beste mening, de pedagogiske verktøyene også. Men de mangler inviterende tanker. I disse menneskemøtene blir det jo vi som sitter med makten, det er våre ideer og tanker om den andre som blir svaret på hvem den andre er. Vi besitter «rett» kunnskap.

Jeg skvulper i meg en liten kaffeskvett, før jeg fortsetter. Levinas venter, jeg får en følelse av at han ser på hele kroppen min at jeg vil si noe mer.

Meg: Det kan virke for meg som mange av dem er kommersielle trender og at det kan være med på å produsere «produkter» ut i fra en rådende politikk. Subjektet blir også en essens. I TRAS for eksempel farger man inn hva barnet mestrer og ikke mestrer på et gitt tidspunkt.

Som om jeg har makt til å si «dette kan barnet om språk», kan jeg sikkert vite det? Det kjennes helt feil å plassere barnet på denne måten ut i fra en bestemt kunnskap. I TRAS er

66

språket rammet inn i 71 spørsmål som du skal bedømme barnet ut i fra. Kan ikke språk romme mer enn 71 spørsmål? Kan vi virkelig «fange» språk på denne måten? I Du og Jeg og Vi to er begrepet «vanlige» barn er brukt (Lamer, K., 2013, s.9). Enkelte barn blir også beskrevet som «sykkelbarna», «huskebarna» eller «perle- og tegnebarna» (Lamer, K., 2013, s. 15), og at dette er barn vi skal være litt oppmerksomme på. I de utrolige årene står det at det er normalt at alle barn har atferdsvansker (Webster-Stratton, 2007, s. 32). Noe dunker meg på skulderen og forteller meg at det er uetisk. Det kan komme av at jeg har møtt deg Levinas. Tankene om etikk og den andre har virkelig blitt forstyrret.

Jeg kjenner faktisk hjertet mitt dunke og jeg blir ivrig og engasjert, nesten litt for mye. Jeg rister litt.

Levinas: Hmmm.. det er jo absolutt ikke meningen å komplisere livet ditt. Dette var mye informasjon. I min filosofi ønsker jeg å utfordre disse tankene om at subjektet er essens og at det tenkende jeg er sentrum for mening og initiativ (Biesta, G., 2014, s. 41).

Meg: Det skjønte jeg ikke helt. Kan du utdype det i forhold til det jeg sa i stad?

Levinas: Vel. Om jeg kan si det på en annen måte er at hvis man har en forestilling om subjektet ut i fra identitet, en essens. Som du sa for eksempel «sykkelbarna», eller at noen barn blir plassert i et skjema. Så fremstår jo subjektet som isolert fra andre. Subjektet er alltid involvert i en relasjon som er «eldre enn egoet og kom før prinsippene» (Levinas, 1981, s.

117).

Meg: Dette er virkelig noe å tenke på. Hmm.. Subjektet er aldri isolert fra andre. Det

kompliserer jo saken…. Det er jo egentlig banale kategoriseringer verktøyene gjør. Det gjør det jo ikke enkelt å plassere noen i et skjema. Kan man plassere relasjonen i et skjema da? Vi er mange mennesker i barnehagen… Det florerer mengder av relasjoner hele tiden og

overalt. Det er komplisert.

Noe jeg også har lurt på i forhold til programmet «Du og jeg og vi to» som skal forebygge mobbing. Her operasjonaliseres det hvordan man skal være ovenfor hverandre». Det er en lang liste. For eksempel for å bare ta noen; «– å vurdere og planlegge sin egen atferd, og stå på egne krav når det er på sin plass. Å hevde sine egne rettigheter og sine meninger, ønsker og behov. Å kontrollere sine egne aggressive og egoistiske impulser» (Lamer, K. 2001. s.

114). Jeg har en følelse av at vi ønsker oss litt sånne «midt-på» barn. Er det noen som skiller seg ut, må vi øve på ulike ting for å få alle inn under «normalen» eller det «vanlige» barnet.

67

Ingen bør stikke seg ut i forhold til den kategoriseringen som er gitt. Jeg opplever jo dette som en sterk vold mot subjektet fremfor å møte den andre med total åpenhet. Og det kan minne meg mer om ekskludering enn inkludering. Har vi toleranse for annerledesheten når vi plasserer den andre på denne måten? Jeg er bekymret for ringvirkningene av å tenke på mennesker på denne måten.

Levinas: Ta med deg disse tankene inn i den teksten du skal jobbe med videre. Og kjære deg, her er mitt råd. Møt den andre med uendelig åpenhet. Du skal ikke lære om den andre, men fra den andre. Etikken bør alltid ha en førstefilosofi i barnehagen. Hvordan kan du møte noen med åpenhet om du har en forestilling om hvordan den andre bør være?

Jeg blir tankefull og kjenner at jeg må hjem. Tiden med Levinas hadde flydd. Jeg hadde fått noen innspill som jeg hadde lyst til å notere meg. Jeg måtte hjem med tankene som jeg hadde fått i vårt møte.

Meg: Adjø Levinas! Tusen takk for de gavene du har gitt meg. Nå må jeg reise hjem til mitt eget hus. Jeg tror jeg kommer til å bo annerledes, for du har gitt meg mer enn det jeg rommer.

Levinas: Takk det samme! Besøk meg gjerne i bøkene igjen.

Jeg kjente det var godt å «prate» med Levinas, en lettelse, men samtidig også veldig vanskelig ut i fra den virkeligheten vi befinner oss i. Den er så fast, så gitt og så satt. Vi mennesker blir hele tiden målt i forhold til en «gitt norm». Jeg sparket i steinene bortover veien…. Tankefull.

Det var på tide å ommøblere litt.

Etter noen dager var jeg klar for å besøke noen barnehagelærere.

68

Kapittel 6. Velkommen til invitasjonen i møtene med