Invitasjon 6. Kraft i vakling

Her er et lite utdrag av en transkribering fra møtene med barnehagelærerne. Et eksempel på det jeg har kalt «vakling».

«For veldig ofte… barn tegner også gir du noe skryt kanskje.

69

Men nei.. nå sier jeg mot meg selv igjen. For kanskje ikke det barnets behov er å få skryt for fin tegning men.. bare få et klapp på skulderen. Og kan jeg tegne ved siden av deg eller?…

Kan du fortelle om tegningen din? Skal vi hente venninna di så kan vi tegne sammen?

Ja, nei… nå går jeg tilbake på det jeg sa. For jeg tenker at hvis du gir den tilbakemeldingen for ofte så vil det barnet til slutt kanskje forvente den tilbakemeldingen. Hver gang jeg tegner så får jeg skryt, type ting. Nå var du flink. I går sa jeg det, men nå sier jeg at det er noen som ser på deg tegner at jeg på en måte tenker sånn da..

Nå ble det litt innvikla, jeg klarer ikke å forklare meg.»

Jeg synes nettopp denne praksisfortellingen viser hvor komplekst pedagogikk kan være. Det som sies kan virke litt «blurrete», «flokete»… nærmest «virvar». Det som sies; «jeg klarer ikke å forklare meg». Og at denne «vaklingen» hjelper til med å kaste ballen hit og dit for å få tankene til å spinne. Nettopp disse setningene: Nå sier jeg mot meg selv igjen. Nå går jeg tilbake på det jeg sa. Nå ble det innvikla. Disse setningene viser en barnehagelærer som er villig til å lure, være nysgjerrig på erfaringer og er ærlig på at å forklare pedagogiske

situasjoner kan være veldig vanskelig. Dette var for meg ikke en barnehagelærer som virket usikker i sin måte å snakke om pedagogikk på, men som heller nærmest «koste» seg med å være i bølger og driv. Stemningen, følelsene og smilet om munnen fortalte meg at

barnehagelæreren likte å snakke om dette. Det som berørte meg var at hun nettopp føltes komfortabel og avslappet. Vakling kan ses på som en svakhet, men her berørte den meg med en følelse av styrke og en mulighet til å løfte etikk.

Jeg vil støtte meg til det Biesta skriver om at et hovedproblem er om man ikke ser slike spørsmål som vanskelige (Biesta, 2006, s. 91). Slike spørsmål skal være vanskelige fordi det ikke finnes to situasjoner som er like. Dette kan også være med på å belyse at det ikke finnes en bestemt eller en logisk måte å møte mennesker på. Det er ikke noe som er forutbestemt (Johannesen, N. 2013, s. 10), ei heller teknikker som man kan ha opparbeidet seg gjennom ulike trender eller kurs man har fått «opplæring» i. Det kan være problematisk å få ferdige verktøy som skal «løse» komplekse og mangesidige spørsmål.

I møtene hvor fokuset var etikk, havnet jeg i en «fallgruve». Jeg spurte barnehagelærerne:

«Hva er etikk for dere?» Men akkurat som jeg skriver om i teorikapitlet: Etikk ER nemlig ikke noe. Etikk har ikke essens, men er essensen (Levinas, 1985, s. 10). Barnehagelærerne

70

«taklet» mitt «feilstilte» spørsmål på en god måte, og klarte heller å synliggjøre at etikk ikke er enkelt eller har essens. Dette synes jeg kommer til syne i «vaklingen» i møtene og spesielt i praksisfortellingen ovenfor. Som sagt belyses vakling her som noe verdifullt. Ikke i den betydningen at barnehagelærerne er utrygge eller redde for å ta beslutninger. Vaklingen her er ment å sette det etiske høyt og løfte det pedagogiske arbeidet med barna. «Vakling» kan forstås som om at det finnes usikkerhetsmomenter i møte med andre mennesker. Man må tenke frem, tilbake, opp, ned og gjerne rundt i slike praksisfortellinger. «Svaret» er ikke entydig, noe enkelt eller endelig. Vakling kan også her være et utrykk for refleksjon, men jeg synes ikke refleksjon dekker hele begrepet i denne praksisfortellingen fordi barnehagelæreren ikke bare tenker tilbake på en situasjon, det er noe «mer» som ikke er så lett å sette ord på.

Den vaklingen som jeg løfter her viser et menneske som våger å gjøre seg selv sårbar. Hun viser at hun vet at hun ikke kan vite, hun er trygg og tør å lure og sette seg selv «ut av

balanse» med å eksperimentere med tanker. I ordet vakling ligger det noe sårbart som er med på å løfte det etiske.

Jeg synes etikken kom til syne gjennom fortellingen som ble fortalt i den opplevde episoden.

Denne «vaklingen», eller det som kanskje kan sammenlignes med det Nina Johannesen kaller tvil som drivkraft til å utforske videre eller som en driv til at diskusjonen aldri kommer i mål (Johannesen, 2013). Det kan handle om å våge å stille spørsmålstegn til sine egne og andres forståelser og tvile på sin egen viten (Johannesen, 2013, s.12). Dette kan hjelpe oss til å drive oss videre og utvide forståelser og tenkning. Denne vaklingen som jeg peker på i denne oppgaven kan også vise at det er vanskelig å tenke at pedagogikken skal være noe «ferdig», men heller må forstås som om at noe hele tiden er underveis. Det kan være noe som er komplekst, mangesidig og derfor nesten umulig å sette ord på. Det kan vise at hvert øyeblikk er unikt og dermed viktig (Johannesen, N. 2015, s. 84). Du kan ikke ha noe ferdig svar på forhånd.

I og med at våre møter ikke fullt og helt kan bestemmes på forhånd, så kan det selvfølgelig vise seg at vi tar feil. Kanskje vi skulle ha løst det på en annen måte, men det er ikke noe vi kan vite på forhånd? Når du inviterer noen inn, vil du åpne opp for det ukjente. Være gjestfri fordi fremtiden kan vi ikke vite noe om, sjansene, risikoene og mulighetene ligger der. Det krever at du må være tilstede i nuet og la deg bli berørt av den du er i møte med. Har du for eksempel en modell for hvordan konflikter skal håndteres, kan dette være med på å forstyrre fordi man kan generalisere og redusere situasjonen og menneskene. Man kan også bli for opptatt av å gjøre ting «riktig» fremfor at man virkelig er delaktig i det som skjer.

71

Stenisholt skriver om viktigheten av å forbli åpen og ikke havne i en «velorganisert dystopi som preger den nye rasjonelle verden» (Steinsholt, 2016, s. 227). Dette forteller meg om en veldig antiinstrumentell måte å tenke på. Om hvert eneste pedagogiske problem hadde en instrumentell løsning, eller et rett svar så ville egentlig pedagogikk eller barnehagelærere være unødvendig. «Folk» kunne hatt en manual liggende på innerlommen, som et lite oppslagsverk.

Det kan være en forestilling om «pedagogisk sikkerhet» (Steinsholt, 2016, s. 227) som er ute og lusker.

Historien om «vakling» kan tenkes være verdifull fordi den er med på å nettopp løfte

kompleksiteten, at det ikke finnes et enkelt svar, en «fiks og grei måte å løse» enkelte ting på og om barnehagelærere som tør å «sette seg selv ut av balanse». Filosofien til Levinas forteller at møter med mennesker ikke kan være forutbestemt fordi ansvaret for den andre påkaller deg når du er i møtet. Dette eksempelet viser at du nødvendigvis ikke kan opptre likt med det samme barnet engang, fordi subjektiviteten aldri står stille, men snarere er en

hendelse som kan vokse frem fra tid til annen (Biesta, 2014, s.44). Subjektiviteten står ikke stille hos barnehagelæreren og ei heller hos barnet.

Det er en vitalitet, energi som vokser frem i dette. Det gir mye håp å ha stor tro på møtene sine egne liv, hvor man setter den andre høyere enn seg selv og blir invitert inn eller inviterer inn. Ingenting er stille, det er flokete og virvar. Noe bør forby oss å generalisere den andre eller situasjoner. Vi må åpne døren til vårt hjem for den ukjente som har valgt å banke på hos oss. En som er forskjellig og annerledes for alle andre og inkludert meg selv. En som jeg ønsker å møte med åpne armer. « Here I am» (Levinas, 1985, s. 97) Her er jeg. Jeg er her til din disposisjon. Barnehagelærerne må våge å stole på seg selv og våge å stå i møtet.

«We are our own moral agents. We recognize that we have to make choices between good and bad without seeking shelter in a universal code. We must take responsible for the choices we make” (Dahlberg, G. Moss, P., 2005, s. 71).

Disse ordene inviterer til å tenke at barnehagelæreren bør jobbe for en pedagogikk som ikke lener seg til et program eller en universell kode. Det er barnehagelæreren som står ansvarlig for de valg han/henne utfører i pedagogikken. Det er krevende, ansvarsfullt og det skal kjennes på kroppen å være barnehagelærer. Dette er langt ifra et relativistisk syn om at alt går eller at alle perspektiver er av lik verdi. Dette kan handle om å si velkommen til den andre, du som er fullstendig forskjellig fra meg. Derfor må barnehagelæreren av og til «vakle». Ikke fordi at han/hun aldri skal ta en avgjørelse eller et standpunkt. Handlingen må komme. Noe

72

må barnehagelæreren gjøre selv om han/hun ikke er sikker, selv om det kan være «feil»

avgjørelse. Men «vakling» må til for at barnehagelæreren ikke skal ha bestemt seg på forhånd hva avgjørelsen blir. Bestemmer han/hun seg på forhånd er man ikke tilstede i selve møtet. Da blir ikke den andre viktig fordi barnehagelæreren allerede vet hvordan han/hun skal «løse»

møtet. Det kan handle om at en barnehagelærer må føle seg frem og være sensitiv. Kanskje ta et skritt tilbake for å kjenne etter, bli berørt av hendelsen? Den avgjørelsen barnehagelæreren tar er barnehagelæreren ansvarlig for. En krevende, gjestfri, ydmyk, lyttende og inviterende pedagogikk.

6.2 Invitasjon7: Står man i møte med en «tomhendt» pedagogikk? En gave