Nye samliv og omsorgsforpliktelser

I kapittel 6 så vi at de samværsfedrene som har inngått nytt samliv, eller som levde i samliv med sin nåværende partner mens de fikk barn med en annen, har noe høyere inntekter enn dem som lever alene. Blant omsorgsmødrene er det omvendt.

Der er det de som lever alene, som har høyest inntekt etter skatt (se tabell 6.6 og 6.7). Når vi tar hensyn til kostnadene ved barna i den tidligere foreldrerelasjonen og går fra inntekt etter skatt til barnejustert inntekt, blir inntektsforskjellene mellom enslige og gifte/samboende samværsfedre noe større, mens de blir mindre mellom de tilsvarende gruppene av omsorgsmødre (se tabell 7.6 og 7.7).

Tabell 7.6 viser at 21 prosent av de gifte samværsfedrene hadde barnejustert inntekt over 290 000 kroner i 2004, mot 13 prosent av de enslige. Dette gir en differanse på 8 prosentpoeng. 18 prosent av de gifte samværsfedrene hadde barnejustert inntekt under 160 000 kroner, mot 34 prosent av de enslige. Her er differansen 16 prosentpoeng. Når vi nytter inntekt etter skatt i stedet for

barnejustert inntekt, er de tilsvarende differansene henholdsvis 5 og 9 prosentpoeng (se tabell 6.6).

Tabell 7.6. Fordeling av barnejustert inntekt¹ blant samværsfedre etter samlivsstatus og andre omsorgsforpliktelser. 2004.

Prosent og gjennomsnitt i kroner

Barnejustert inntekt

1 Korrigert for kostnader ved barn. Se kapittel 4.

2 Alle samværsforeldre og omsorgsforeldre.

Kilde: Undersøkelse om samvær og bidrag 2004, Statistisk sentralbyrå.

Tabell 7.7. Fordeling av barnejustert inntekt¹ blant omsorgsmødre etter samlivsstatus og andre omsorgsforpliktelser. 2004.

Prosent og gjennomsnitt i kroner²

Barnejustert inntekt

1 Korrigert for kostnader ved barn. Se kapittel 4.

2 Alle samværsforeldre og omsorgsforeldre.

Kilde: Undersøkelse om samvær og bidrag 2004, Statistisk sentralbyrå.

De gifte samværsfedrene har noe færre barn med sin tidligere partner enn de enslige samværsfedrene (Kitterød 2004b). Samtidig er det en noe større andel av de gifte enn av de enslige samværsfedrene som ikke har samvær med barna

(Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 54). Siden gifte samværsfedre har færre barn med sin tidligere partner og mindre samvær med disse barna enn de enslige samværsfedrene, fører dette til at de gifte samværsfedrene får lavere kostnader ved besøk av barna enn de enslige samværsfedrene har, og til at forskjellen i

barnejustert inntekt mellom de to gruppene blir større enn forskjellen i inntekt etter skatt.

Forskjellen mellom gifte og enslige samværsfedres barnejusterte inntekt i 2004 var nokså lik den tilsvarende forskjellen i 2002. Differansen mellom andelen gifte og andelen enslige samværsfedre som hadde barnejustert inntekt over 290 000 kroner, var den samme (8 prosentpoeng). Differansen mellom andelen gifte og andelen enslige samværsfedre som hadde barnejustert inntekt under 160 000 kroner, var i 2002 12 prosentpoeng, mot 16 prosentpoeng i 2004 (Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 104; jf. tabell 7.6).

Inntektsforskjellen mellom enslige og gifte omsorgsmødre er, som tidligere nevnt, blitt noe mindre ved overgang fra inntekt etter skatt til barnejustert inntekt. Nesten ingen omsorgsmødre, verken gifte, samboende eller enslige, hadde i 2004

barnejustert inntekt over 290 000 kroner. Andelen med så høy inntekt var 3 prosent i alle tre grupper (se tabell 7.7). Differansen blir altså 0 prosentpoeng, mot 22 prosentpoeng i de ensliges favør når vi bytter ut barnejustert inntekt med inntekt etter skatt (se tabell 6.7). 47 prosent av de gifte omsorgsmødrene hadde

barnejustert inntekt under 160 000 kroner, mot 23 prosent av de enslige (se tabell 7.7). Differansen er 24 prosentpoeng, mot 15 prosentpoeng når vi nytter inntekt etter skatt (tabell 6.7). Det skjedde ingen påtagelige endringer i fordelingen av barnejustert inntekt mellom gifte og enslige omsorgsmødre fra 2002 til 2004 (se Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 104; jf. tabell 7.7 her).

Omsorgsmødrene som lever alene, har altså høyere inntekt etter skatt enn de som har flyttet sammen med ny samboer/ektefelle, men når vi tar hensyn til kostnadene ved barna i den tidligere foreldrerelasjonen og går fra inntekt etter skatt til

barnejustert inntekt, blir inntektsforskjellene mellom enslige og gifte/samboende omsorgsmødre mindre. Dette har sammenheng med at de gifte omsorgsmødrene har noe færre barn med sin tidligere partner enn de enslige omsorgsmødrene, men bidragsbarna til de enslige omsorgsmødrene hadde også en far som var mer sammen med barna enn de gifte omsorgsmødrene hadde (Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 108). Det første forholdet bidrar, isolert sett, til å redusere

forskjellen i individuell inntekt mellom de to gruppene av omsorgsmødre, det andre forholdet bidrar til å redusere den, men effekten av antall bidragsbarn er sterkere enn effekten av samværet.

Når vi tar hensyn til barnekostnadene og beregner barnejustert inntekt, blir også inntektsforskjellene blant grupper av omsorgsmødre etter antall nye barn i

husholdningen noe mindre. Mens andelen omsorgsmødre med barnejustert inntekt over 290 000 kroner var 3 prosent for dem uten andre barn i husholdningen i 2004, var den 5 prosent for dem med to eller flere barn (se tabell 7.7). Den tilsvarende -differansen mellom gifte og enslige omsorgsmødre med så høy inntekt etter skatt var 10 prosentpoeng (se tabell 6.7). 27 prosent av omsorgsmødrene uten andre barn (enn bidragsbarna) i husholdningen, mot 39 prosent av omsorgsmødrene med to eller flere andre barn i husholdningen, hadde barnejustert inntekt under 160 000 kroner (se tabell 7.7). Differansen blir 12 prosentpoeng, mot 5 prosentpoeng hvis vi i stedet beregner fordelingen av inntekt etter skatt (se tabell 6.7). En noe høyere andel av omsorgsmødre med andre barn enn barna i bidragsrelasjonen hadde lav barnejustert inntekt i 2002 enn i 2004. Ellers var fordelingen av barnejustert inntekt i 2004 nokså lik fordelingen i 2002 (se Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 104;

jf. tabell 7.7 her).

Omsorgsmødrene uten andre barn (enn bidragsbarna) i husholdningen hadde noe flere bidragsbarn enn omsorgsmødrene med to eller flere andre barn i

husholdningen, men bidragsbarna til omsorgsmødrene uten andre barn hadde også en far som var mer sammen med barna enn omsorgsmødrene med to eller flere andre barn i husholdningen hadde (Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 109).

Det første forholdet bidrar, isolert sett, til å redusere forskjellen i individuell inntekt mellom de to gruppene av omsorgsmødre, det andre forholdet bidrar til å redusere den, men effekten av antall bidragsbarn er sterkere enn effekten av samværet.

Inntektsforskjellene mellom grupper av samværsfedre etter antall nye barn i husholdningen blir ikke særlig mindre når vi tar hensyn til barnekostnadene og beregner barnejustert inntekt. Dette har sammenheng med at antall nye barn varierer lite med antall barn i bidragsrelasjonen, så selv om samværsfedrene med flest nye barn har noe mindre samvær med bidragsbarna enn dem uten nye barn (Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 109), er ikke dette nok til at barne-kostnadene gjør noen forskjell på inntektsfordelingen mellom disse gruppene av samværsfedre.

14 prosent av samværsfedrene uten andre barn i husholdningen hadde i 2004 barnejustert inntekt over 290 000 kroner. Blant dem med to eller flere barn var det 24 prosent som hadde så høy inntekt (se tabell 7.6). Differansen var omtrent den samme enten vi beregner fordelingen av barnejustert inntekt (10 prosentpoeng) eller fordelingen av inntekt etter skatt (11 prosentpoeng) (se tabell 6.6). Derimot blir det en noe større forskjell mellom andelen med lav inntekt (under 160 000 kroner) blant dem uten andre barn og blant dem med minst to andre barn når vi bytter fra inntekt etter skatt til barnejustert inntekt. I det første tilfellet blir differansen 17 prosentpoeng (32 minus 15 prosent) (se tabell 7.6), i det andre tilfellet blir den 10 prosentpoeng (22 minus 12 prosentpoeng) (se tabell 6.6).

Forskjellen i barnejustert inntekt mellom samværsfedre med og uten andre barn ble noe større fra 2002 til 2004. Andelen med høy inntekt økte mest, og andelen med lav inntekt ble mest redusert blant dem med to eller flere andre barn (se Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2004: 104; jf. tabell 6.7 her).

Vi har sett at samværsfedre med to eller flere bidragsrelasjoner i 2004 har noe lavere inntekt etter skatt enn dem med bare én bidragsrelasjon, mens dette ikke er tilfellet blant omsorgsmødre. I den grad det er noen forskjell å snakke om, går den andre veien. De med to eller flere bidragsrelasjoner har høyere andel med høy inntekt etter skatt enn dem med bare én bidragsrelasjon.

Når vi tar hensyn til barnekostnadene og beregner barnejustert inntekt, forandrer dette svært lite for samværsfedrenes vedkommende. 16 prosent av dem med bare én bidragsrelasjon og 13 prosent av dem med flere har barnejustert inntekt over 290 000 kroner (se tabell 7.6). Denne differansen er mindre enn den tilsvarende differansen for inntekt etter skatt, henholdsvis 3 og 7 prosentpoeng, mens

differansen mellom andelen med lav inntekt (under 160 000 kroner) blir større når vi går fra inntekt etter skatt til barnejustert inntekt. Andelen med lav inntekt etter skatt er lavere blant dem med én enn blant dem med flere bidragsrelasjoner, enten vi beregner fordelingen av inntekt etter skatt eller barnejustert inntekt. I det første tilfellet er differansen 9 prosentpoeng (28 minus 19 prosent) (se tabell 6.6). I det andre tilfellet er den 7 prosentpoeng (34 minus 27 prosent) (se tabell 7.6). Den største forskjellen i fordelingen av barnejustert inntekt i 2002 og 2004 mellom samværsfedre med bare én bidragsrelasjon og dem med flere, er at andelen med lav barnejustert inntekt var en del høyere blant dem med flere bidragsrelasjoner i 2002 (45 prosent) enn i 2004 (34 prosent). Denne gruppen var svært liten i 2002-utvalget (N=77), og endringen derfor usikker (se Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005:

104; jf. tabell 7.6 her).

Henholdsvis 3 og 4 prosent av omsorgsmødrene med bare én og med flere enn én bidragsrelasjon hadde barnejustert inntekt over 290 000 kroner (se tabell 7.7). Til

sammenligning er andelen omsorgsmødre med høyere inntekt etter skatt enn 290 000 kroner 34 prosent blant dem med flere enn én bidragsrelasjon, 29 prosent blant dem med bare én bidragsrelasjon (se tabell 6.7). Andelen med lav barnejustert inntekt er noe høyere blant dem med bare én enn blant dem med flere bidrags-relasjoner, henholdsvis 31 mot 28 prosent. Andelen med lav inntekt etter skatt er omtrent den samme i de to gruppene (9 og 8 prosent). Forskjellen i fordeling av barnejustert inntekt mellom 2002 og 2004 består først og fremst i at det er blitt færre omsorgsmødre med lav barnejustert inntekt, 45 prosent i 2002, mot 28 prosent i 2004. Også denne gruppen er liten i 2002 (N=98), og forskjellen mellom 2002 og 2004 derfor usikker (se Lyngstad, Kjeldstad og Nymoen 2005: 104; jf.

tabell 7.7 her).

8. Ekvivalentinntekt: Betydningen av nytt samliv