I NTERTEMPORALE ASPEKTER

I praksis er det gjerne slik at relasjoner mellom to parter varer over lengre tid. Dette er også tilfellet for relasjonen mellom Konkurransetilsynet og departementet. Det langsiktige

forholdet mellom de to partene gjør at vi i utredningen må innta et dynamisk perspektiv, noe som har konsekvenser for incentivkontrakten og dens virkninger.

Intertemporale aspekter er enten knyttet til kortvarige kontrakter som gjentas regelmessig, eller til mer langsiktige kontrakter som reforhandles eller endres over tid grunnet ny informasjon. Førstnevnte er mest relevant i vår kontekst, noe som diskuteres mer i kapittel 4.4.1. Under slike dynamiske forhold foreligger det gjerne, i følge Meyer og Vickers (1997), implisitte i tillegg til eksplisitte incentiver for den utførende parten. De påpeker at såkalte karrieremotiv og mothakeeffekter er to ulike implisitte incentiver, og disse forklares i fremstillingen under. I vår kontekst vil det imidlertid være mer hensiktsmessig å bruke benevnelsen positivt implisitt incentiv i stedet for karrieremotiv, ettersom karriereutsiktene i seg selv ikke er av interesse for tilsynet som helhet. De eksplisitte incentivene er direkte gitt av kontrakten mellom tilsynet og departementet, mens de implisitte incentivene kan oppstå utenfor denne som et resultat av det langvarige forholdet. I henhold til Gibbons og Murphy (1992) samt Meyer og Vickers (1997) er implisitte incentiver gjerne et resultat av at dagens handlinger påvirker andres oppfatninger. Den offentlige oppdragsgiveren kan dermed bruke dagens resultat ved utviklingen av en fremtidig incentivplan.

2.1.2.1. Positivt implisitt incentiv

Positive implisitte incentiver innebærer at høy innsats i dag har opphav i en forventning om at det vil medføre høyere inntjening i fremtiden. I vår kontekst kan slike incentiver oppstå dersom Konkurransetilsynet yter høy innsats på nåværende tidspunkt grunnet en forventning om at det vil gi økt bevilgning fra departementet i fremtidige tildelingsbrev. Dersom gode prestasjoner i dag forbedrer markedets vurdering av ens produktivitet, og slik bidrar til økt fremtidig inntjening, er en slik forventning reell (Meyer & Vickers, 1997). Dersom

oppdragsgivers observasjon av høy innsats i dag, resulterer i positive konsekvenser for senere kontraktsutforminger, kan altså implisitte incentiver oppstå for den utførende etaten.

Prendegast (1999) poengterer at prestasjonsmålinger ikke bare avslører informasjon om innsatsen til det utførende organet, men de vil også kunne avsløre evnene til dem som arbeider der. Han påpeker at positive implisitte incentiver oppstår i situasjoner der den utførende parten yter høy innsats, ikke kun for å oppnå dagens mål, men også for å påvirke andres oppfatninger om ens evner. Dette tilsier at dersom tildelingsbrevet reforhandles på bakgrunn av dagens resultater, kan tilsynet ha incentiv til å prestere godt i dag for å påvirke fremtidige kontrakter. Slike incentiver kan dermed brukes som et virkemiddel for å oppnå optimalt innsatsnivå fra den utførende etaten.

Fama (1980) benytter positive implisitte incentiver som et argument for at det ikke er behov for eksplisitte incentivkontrakter. Han hevder at den utførende parten i situasjoner med positive implisitte incentiver vil disiplineres av markedet, slik at høy innsats utføres selv ved fravær av eksplisitte incentiver. Holmström (1999) påpeker imidlertid at selv om det

foreligger en slik disiplinerende kraft, kan ikke det alene anses som et perfekt substitutt for incentivkontrakter. Han begrunner dette med at ved fravær av eksplisitte kontrakter vil den utførende parten yte for høy innsats tidlig i relasjonen, for så å redusere innsatsen etter hvert.

Styrken på de positive implisitte incentivene vil derfor avhenge av hvor lenge forholdet mellom de to partene har eksistert. I starten av relasjonen vet oppdragsgiver lite om utførende organs evner og effektivitet. Som et resultat av dette, kan den utførende parten ha mye å hente på å yte høy innsats i starten av forholdet. Etter hvert som tiden går derimot, vil

oppdragsgiveren i større grad være i besittelse av informasjon relatert til både evner og effektivitet. Det indikerer at positive implisitte incentiver er fallende over tid. Dette er også konsekvent med resultatet som Gibbons og Murphy (1992) finner i sin studie om optimale incentivkontrakter. Positive implisitte incentiver vil dermed ikke alene være tilstrekkelig for å oppnå optimale incentiver i en langsiktig relasjon. Dette gjelder også for Konkurransetilsynet grunnet det langvarige forholdet til departementet, noe som utdypes i kapittel 4.4.1.1.

2.1.2.2. Mothakevirkninger

Intertemporale aspekter medfører imidlertid ikke alltid økt innsats av det utførende organet.

Mothakevirkninger, som er et annet implisitt incentiv, skaper nemlig et dynamisk incentivproblem. I følge Meyer og Vickers (1997) fungerer mothakeeffekter slik at det utførende organet lar være å yte maksimal innsats i dag, for ikke å få en dårligere kontrakt med oppdragsgiveren i neste periode. Vissheten om at oppdragsgiveren kan bruke

prestasjonene i dag som standard for neste periodes kontraktsutforming, kan medføre en slik reduksjon av innsatsnivå. I vår kontekst innebærer det at tilsynet frykter at optimal innsats i dag, i den forstand at de når målene i tildelingsbrevet, kan resultere i økte krav neste periode.

Som en konsekvens av dette, kan den utførende parten ha incentiv til å holde igjen på egen innsats, og mothakevirkninger utgjør således et negativt implisitt incentiv.

Den utførende etaten vil med bakgrunn i mothakevirkninger stå ovenfor et dilemma. Dette knytter seg til at høy innsats vil bli belønnet i dag, samtidig som det kan medføre høyere resultatkrav eller strammere budsjett i den kommende perioden. Dersom innsatsen til den utførende parten forbedres i en periode, og oppdragsgiveren deretter øker resultatkravene, kan det oppfattes som at høy innsats straffes. I så fall vil incentivene til å yte høy innsats

reduseres. I følge Prendergast (1999) kan mothakeeffekter resultere i at utførende organ mister incentivene til å overgå de målene som er satt, det vil si at de ikke har incentiv til å overprestere.

Ut fra diskusjonen ovenfor må den offentlige oppdragsgiveren være svært forsiktig med å basere dagens prestasjonskrav på tidligere resultater. Dersom etaten oppfatter at gode resultater i dag straffes gjennom høyere krav for neste periode, vil det kunne redusere incentivene til å yte høy innsats i dag. Dette impliserer at det er lite hensiktsmessig å kun bruke foregående perioder som prestasjonsstandard. Den offentlige oppdragsgiveren bør i stedet basere resultatkravene på andre faktorer. Alternativt bør det tas sikte på å utforme en incentivkontrakt som er nokså lik over flere perioder.

Oppsummert utgjør positive implisitte incentiver og mothakevirkninger to ulike implisitte incentiver med motsatt effekt. De positive implisitte incentivene utgjør, gitt av formuleringen, et positivt incentiv til å yte høy innsats. Denne er mest relevant i vår kontekst dersom tilsynets måloppnåelse medfører økt bevilgning ved fremtidige tildelingsbrev. Mothakevirkningene derimot, er et negativt implisitt incentiv som medfører lavere innsats enn ved fravær av slike incentiver. Slike incentiver er mest relevant i vår kontekst dersom måloppnåelse av

tildelingsbrevet medfører økte krav eller lavere bevilgning for neste periode. Implisitte incentiver kan altså være enten positive eller negative, og dermed medføre at utførende organ får incentiv til enten over- eller underprestering. I konteksten mellom FAD og tilsynet vil eventuelle mothakeeffekter og underprestering av målene i tildelingsbrevet ha størst konsekvens for samfunnet, og slike incentiver bør dermed unngås.