���������������������������������
��������������������������������
��������������������������������������
�������������������������������
���������������������������
��������������������������������������
�������������������������������
���������������������������������
� �� �� �� �� ���
���������������� ������������������ �����������
�������
Noen grupper anses som særlig fattigdomsutsatte
På nasjonalt nivå har vi god kunnskap om hvilke grupper barn/unge som har særlig stor fattigdomsrisiko (Fløtten 1999, Epland og Kirkeberg 2007, Ytrehus 2004, Epland og Kirkeberg 2009, Nadim og Nielsen 2009). Fattigdomsandelene er særlig høye for barn i hushold (tabell 4.2):
der det ikke er noen yrkesaktive
•
med lite eller ukjent utdanning
•
som mottok sosialhjelp
•
som var velferdsstatsavhengige
• 7
med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn
• 8
med mange barn
• 9
med enslig forsørger
•
7 Som velferdsstatsavhengige regnes hushold der overføringer utgjør mer enn halvparten av husholdets inntekt.
8 Her blir barn som tilhører en husholdning der den eldste personen har ikke-vestlig innvandringsbakgrunn regnet som å ha ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.
9 Barn i husholdninger med 3 eller flere barn under 18 år.
Tabell 4.2 Andel og antall barn under fattigdomsgrensen etter ulike kjennetegn ved
Antall barn under 18 år i husholdningen
1 5,9 13 868
2 5,4 25 365
3 8,5 21 649
4 eller flere 21,0 23 540
Husholdningstype
Barn av enslig forsørger 18,6 32 878
Barn i øvrige familier 5,7 52 573
Yrkestilknytning Barn av enslige forsørger
Ingen i arbeid 43,8 18 908
Én eller flere i arbeid 11,2 13 970
Barn i øvrige familier
Ingen i arbeid 53,4 15 738
Én i arbeid 13,9 22 925
To eller flere i arbeid 1,9 13 910
Mottatt sosialhjelp 43,8 29 124
Velferdsstatsavhengig* 39,9 45 815
Innvandringsbakgrunn
Ikke-vestlig bakgrunn 33,4 33 856
herav fra Asia, Afrika, Mellom- og
Sør-Amerika samt Tyrkia 35,2 30 113
herav fra Øst-Europa 23,6 3 538
Andre 5,2 51 566
* Husholdninger som har mer enn halvparten av sin inntekt fra offentlige overføringer Kilde: Nadim og Nielsen 2009, tabell 2.7
Mens selve fattigdomsbegrepet i en del kommuner og av en del aktører oppleves som fremmed, er det ikke tvil om at så å si alle vi snakket med, hadde en klar oppfatning av hvilke grupper som var spesielt utsatt for økonomiske og/eller sosiale problemer i deres kommune. Bare i drøyt én av fire kommuner har det vært gjennomført systema-tiske kartlegginger av barnefattigdommen, men det er likevel stort samsvar mellom kommunenes utpeking av særskilt utsatte grupper og de gruppene som statistisk sett har størst fattigdomsrisiko på nasjonalt nivå. Om det ikke har vært gjennomført sys-tematiske kartlegginger, er det dessuten mange kommuner som fremhever at de har kartlagt barnefamiliene i sosialtjenesten og invitert foreldrene til samtale for å se på hvilke behov barna i disse familiene har.
Det er naturlig, gitt tilskuddsmidlenes forankring i barneverntjenesten og sosial-kontor, at svært mange trekker frem barnevernsbarn og barn av sosialklienter som utsatte grupper. Det er imidlertid ulike årsaker til at familier kommer i kontakt med barnevernet og/eller sosialetaten, og det er en rekke risikofaktorer som trekkes frem.
For det første fremhevet mange av informantene at barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn var særlig utsatte. I noen kommuner settes det nesten likhetstegn mellom fattigdom og innvandrer-/flyktningfamilier. Og økt fattigdom forklares med at det er bosatt flere flyktningfamilier i kommunen.
[…] vi [har] jobbet veldig systematisk med flyktningfamiliene. De har god oppføl-ging. De bor veldig bra, de har fått gratis barnehage. Så der ser vi at de mekanis-mene hjelper. Der gir vi dem det lille puffet de trenger for å klare seg selv. De blir ikke rike, men heller ikke så fattige […] [de blir] ikke sosialklienter som de første flyktningene i […]. De opplevde vi ble sosialklienter år etter år etter år. (intervju, prosjektmedarbeider)
At barn og unge med minoritetsbakgrunn oppleves som særlig fattigdomsutsatte, er ikke overraskende, gitt at fattigdommen har en sterk etnisk dimensjon i mange norske kommuner. Det er likevel stor forskjell på i hvilken grad kommunene har vært særlig opptatt av situasjonen til barn fra innvandrer- eller flyktningfamilier i arbeidet sitt.
Det er svært få kommuner som sier at de har utviklet tiltak spesielt rettet mot denne målgruppen. Rapporteringene viser at det er svært få tiltak som har innvandrerbarn som egen målgruppe. Dette tyder på at tiltakskommunene i stor grad tenker at til-takene både skal nå innvandrerbarn og etnisk norske barn. I 2008 var det kun 15 av de 211 tiltakene som hadde barn/unge med innvandrerbakgrunn som egen målgruppe (Nuland 2009).
En bydel i Oslo har imidlertid hatt et helt konkret mål om å arbeide med inn-vandrerbarn og har derfor rekruttert barn til tiltakene via introduksjonsprogrammet (introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere).
En annen gruppe som fremheves, er barn i eneforsørgerfamilier, og særlig i familier der en ung mor er eneforsørger. En av informantene oppfattet det å få barn alene i ung
alder som en strategi noen kvinner valgte som erstatning for utdanning og jobb. Sam-tidig påpekte den samme informanten at disse unge kvinnene hadde «en sjokkerende tung problematikk» helt fra tidlige ungdomsår.
Den tredje gruppen som trekkes frem, er de som faller ut av skolen, såkalte drop outs. Det er velkjent at unge som ikke fullfører videregående utdanning, har langt større risiko for å falle utenfor arbeidsmarkedet enn andre (NOU 2009: 10). Det at kommunene gjør en særlig innsats med å skape tiltak for denne gruppen, er viktig som forebygging av fremtidig fattigdom.
Vi har mange drop out-elever, og det som er unormalt [her], er at mange av dem ønsker å gå på sosialen. De har ikke initiativ, så vi jobber mye med det. (intervju, prosjektarbeider)
Den siste gruppen som trekkes frem, er barn/unge med psykiske problemer og barn/unge som har foreldre med psykiske problemer.
Flere av kommunene er eksplisitte på at de jobber forebyggende, og at det er viktig å fange opp de barn/ungdommer som de ser står i fare for å falle utenfor, enten det nå gjelder barn/unge med rusproblemer, unge mødre eller drop outs.