Det er mange ulike grupper som fremheves som risikogrupper, og det oppfattes ikke som like enkelt å nå alle (figur 4.3). De det er aller vanskeligst å nå frem til, er de som har foreldre som ikke selv oppfatter seg som fattige. En sannsynlig forklaring på at dette er vanskelig, er at disse foreldrene ikke tar kontakt med det offentlige hjelpe apparatet.
De søker for eksempel ikke sosialhjelp, og da har de kommunalt ansatte fra de etatene vi har snakket med, få muligheter til å få kontakt. Skal denne gruppen nås, må man antakelig gå via andre instanser enn sosialkontor/barnevern, som for eksempel helse-stasjon eller skole/barnehager.
Det er også vanskelig å nå barn av rusmiddelmisbrukere og barn som har foreldre med psykiske problemer.
De gruppene det oppleves som minst vanskelig å nå, er barn/unge fra innvandrer-familier, barn/unge i de aller fattigste familiene og barn/unge som faller ut av skolen.
Som nevnt over er det flere av informantene som nærmest setter likhetstegn mellom det å være innvandrer og det å være fattig. Dels har en slik forestilling en viss rot i virke-ligheten siden fattigdomsrisikoen er så mye høyere for innvandrerbarn enn andre. Dels kan den høye andelen som mener det er lett å nå innvandrerbarn med tiltak, henge sammen med at innvandrerbarn er lette å identifisere. Det er mye snakk om den skjulte fattigdommen i Norge, at man ikke kan se på noen at de er fattige, og at fattige skjuler
situasjonen sin av frykt for stigmatisering. Ikke-vestlige innvandrere er imidlertid en lett identifiserbar gruppe, så dersom man bor i en kommune eller bydel der fattigdommen blant innvandrere er høy, er det faktisk enkelt å nå denne gruppen med tiltak. I enkelte bydeler i Oslo har for eksempel ni av ti fattige barn innvandrerbakgrunn (Nadim og Nielsen 2009). Iverksetter man tiltak overfor innvandrerbarn, kan man dermed være ganske sikker på at man når de fattige barna. Samtidig må vi minne om at det er svært få kommuner som sier at de faktisk har iverksatt tiltak spesielt rettet mot denne mål-gruppen (jf. Nuland 2009).
At kommunene også oppfatter det som forholdsvis enkelt å nå barna/ungdommene fra de aller fattigste familiene, kan henge sammen med at disse familiene er nødt til å være i kontakt med det kommunale hjelpeapparatet, for eksempel på grunn av at de ikke kan klare seg uten sosialhjelp. Likeledes er barn/unge som faller ut av skolen, allerede i kommunenes søkelys via utdanningsetaten og andre instanser, så det er heller ikke uventet at det oppleves som forholdsvis enkelt å nå denne gruppen med tiltak.
Det er én gruppe barn/unge som nesten halvparten av kommunene oppgir at de ikke er sikre på om det er lett å nå, eller at gruppen er uaktuell, og det er barn/unge i bostedsløse familier. I en rapport om den norske bostedløsheten fra 2009 ble det vist at
Figur 4.3 Ulike grupper fattige barn/unge etter hvor vanskelig de prosjektansvarlige i kom-munen oppfatter at det er å nå dem med tiltak. N = 62 kommuner / 86 tiltak.
������������������������������
����������������������������������������
�����������������������������������
��������������������������������
��������������������������
��������������������������������
��������������������������
�����������������������
��������������������������
�����������������
����������������������������
��������������������������
� �� �� �� �� ���
���������������� ��������������������� �����������
�������
en firedel av de bostedsløse er under 24 år (Dyb og Johannesen 2009).10 På bakgrunn av dette kunne man tro at bostedsløshet blant unge ville være et aktuelt problem for mange kommuner. Det er imidlertid viktig å huske at ordningen som drøftes i denne rapporten, primært er rettet inn mot personer under 18 år. De unge som registreres som bostedsløse selv, er i all hovedsak eldre enn dette. Selv om 16 prosent av de bostedsløse har daglig eller delt omsorg for barn under 18 år (ibid., s. 16), er antallet bostedsløse barn tross alt lite. Dyb og Johannesen oppgir et uvektet tall på 378 bostedsløse barn, men påpeker at tallet sannsynligvis er høyere. Selv om det er uakseptabelt at barn ikke har et stabilt botilbud, er det i hovedsak de store bykommunene som har bostedsløs-hetsproblemer, mens tilskuddsordningen som er tema for denne rapporten, primært er rettet mot mindre kommuner. Det er derfor ikke uventet at bostedsløse barn ikke har blitt viet særlig stor oppmerksomhet innenfor denne satsingen.
Oppsummering
Som vi har sett, er det store variasjoner både mellom norske kommuner generelt og tiltakskommunene når det gjelder fattigdomsproblemets omfang. I noen kommuner er det svært få inntektsfattige barn og svært få barn som bor i en familie som har erfa-ringer med sosialhjelpsmottak. I andre kommuner er det mange barn som har opplevd slike problemer. Siden det er mange små kommuner med i satsingen, er det imidlertid viktig å ikke se seg blind på prosenttallene, men også skjele til opplysningene om antall barn. Når for eksempel Gjerstad kommer ut som en kommune med en betydelig andel barn i familier som har mottatt sosialhjelp, er det viktig å huske at det er 78 barn som utgjør disse drøyt 13 prosentene.
Det er også store variasjoner kommunene imellom når det gjelder hvordan de oppfatter de lokale fattigdomsproblemene. I noen kommuner er det rettet stor opp-merksomhet mot barnefattigdommen, og det er til og med utarbeidet egne fattig-domsplaner. I andre kommuner oppfattes fattigdomsbegrepet som fjernt og uaktuelt, og barnas situasjon beskrives med andre begreper. Uansett om fattigdomsbegrepet benyttes eller ikke, er det likevel ikke tvil om at det er stor oppmerksomhet om barn og unges materielle og sosiale levekår i mange av tiltakskommunene. Nesten alle som ble intervjuet i forbindelse med evalueringen, mente at tilskuddsordningen hadde
10 Det er flere ulike definisjoner på bostedsløshet. I stortingsmelding nr. 23 (2003–2004), benyttes denne
definisjonen; «Personer som ikke disponerer eid eller leid bolig og er henvist til tilfeldige boalternativ, samt personer som ikke har ordnet oppholdssted for kommende natt. Dette omfatter også personer som oppholder seg på institusjoner, hospits eller liknende som ikke har egnet bosted ved eventuell utskrivelse og denne utskrivelsen finner sted innen to måneder eller mindre. Som bostedsløs regnes også de personer som bor midlertidig hos slekt eller venner» (kap. 5.3)
bidratt til å øke bevisstheten om barnefattigdommen blant dem som jobbet innenfor relevante kommunale etater.
De kommunalt ansatte gir tydelig uttrykk for at noen grupper er mer fattig-domsutsatt enn andre. Barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn, barn i eneforsørgerfamilier, de som faller ut av skolen, barn/unge med psykiske problemer og barn/unge som har foreldre med psykiske problemer, er de gruppene som oftest trekkes frem som risikogrupper. Kommunene opplever det som vanskelig å nå mange av de utsatte gruppene med tiltak.