Metodisk tilnærming og begrensninger

Formålet med intervjuundersøkelsen å levere et forarbeid til videre undersøkelser. Den handler om situasjonene volden oppstår i og de problemene som den enkelte strir med i ettertid.

Vi har brukt en tilnærming der den enkelte har beskrevet sin egen opplevelse av å være offer.

Informantenes egne erfaringer med vold og trusler har dermed naturlig nok vesentlig betydning for resultatene fra intervjuundersøkelsen. Det er nødvendig å få fram ofrenes kunnskaper gjennom den enkeltes formidling. Opplevelsen av hva som er voldelig eller truende er både subjektiv og relativ. Vi er her inne på et grunnleggende kunnskapssosiologisk forhold. Den enkeltes subjektive erkjennelse er kontekstavhengig. Menneskets tenkning er påvirket av dets sosiale væren, og erkjennelsen og opplevelsen er påvirket av den enkeltes sosiale situasjon. I forhold til situasjonsbeskrivelsene og den språklige formidlingen har dette

stor betydning, men også i forbindelse med opplevelsen av etterarbeidet og oppfølgingen og behovet for endringer.

Undersøkelsen omhandler imidlertid ikke de innsatte eller klientenes erfaringer. Dette er selvsagt en svakhet, men ut fra perspektivet om at det er en begrenset undersøkelse som er utført, og ut fra perspektivet om at det er den enkelte ansattes opplevelser av særlig

ettervirkningene som er viktig, er metoden akseptabel.

Intervjuundersøkelsen hører hjemme i det som regnes som kvalitative metoder. Kvalitative metoder med stor, individuell nyanserikdom i opplevelsesdata byr imidlertid på vanskelige utfordringer i den forstand at man lett vil stå overfor et "oversettelsesproblem" når

informantenes beskrivelser skal tolkes med ord og begreper som kanskje ikke er like naturlige for informanten. I slike studier vil man også lett oppleve vanskeligheter med å få bekreftet den informasjon som gis. Samtidig er det alltid en fare for at man fokuserer for mye på enkelte aspekter på bekostning av andre momenter.

Det er nødvendig å utvide det forskningsmessige perspektivet og de forskningsmessige behovene. Vi bør blant annet vite mer om omfanget av vold og trusler på landsbasis. Et tiltak som bør vurderes, er å lage en landsomfattende undersøkelse av vold og trusler mot ansatte.

Vi trenger mer informasjon om vold og trusler på landsbasis, relatert til ulike steder, situasjoner og aktørgrupper i kriminalomsorgens virksomhet. Enkelte mener at et

representativt utvalg er bra nok. Dette vil vi kritisere. Det er vanskelig å lage et representativt utvalg fordi fengselsinstitusjonene i seg selv er så ulike at de rett og slett må studeres ut fra sitt særegenhet. Derimot vil et differensiert eller stratifisert utvalg kunne si noe mer om voldsproblematikken innenfor spesielle anstalttyper.

Metodebruken må tilpasses et mer omfattende problemkompleks. En grundig undersøkelse må også ha som forutsetning en dypere, kvalitativ tilnærming. Det gjelder både i forhold til selve hendelsen og i forhold til intervjuer av alle impliserte, ikke som her, bare ansatte. Det er mulig å få flere perspektiver om en hendelse ved å kontakte alle impliserte parter. Det har ikke latt seg gjøre i denne retrospektive undersøkelsen, men en mer prospektiv undersøkelse bør kunne legge til rette for en slik metodisk tilnærming. Det er ikke minst viktig å få et klarere bilde av gjerningspersonenes motiver, den opplevelse de selv har av volds- og trusselhandlingene og situasjonene der disse finner sted.

Fraværet av innsattperspektivet er imidlertid delvis kompensert gjennom at vi har lagt vekt på å få fram informasjon om gjerningspersonen i intervjuene, om dennes eventuelle motiver eller grunner for å handle som han gjorde, om foranledningen til hendelsen og om den konkrete situasjonen som hendelsen oppstod i. Dette har i det minste bidratt til en viss mulighet for indirekte tolkning av gjerningspersonens grunner for å handle slik han gjorde. I tillegg har vi hatt tilgang på en del saksinformasjon om hendelsene i form av rapporter og annen skriftlig dokumentasjon.

Vi har konsentrert oss om de ansatte, slik mandatet sier. Metodene vi har valgt er adekvate ut fra perspektivet om å få den enkelte ansattes opplevelse og vurdering av den selvopplevde volds- og trusselhendelsen, og informantenes tilbakemelding om hvilke konsekvenser episoden fikk for dem, både umiddelbart etter hendelsen og eventuelt i lang tid etter.

Intervjuene har gitt et godt bilde av hvilke problemer den enkelte ansatte som har vært utsatt for vold og trusler plages av. Også informantenes innspill om hvilke behov som er nødvendig å dekke etter en volds- og trusselhendelse, og deres vurderinger av hva som er bra og

kritikkverdig i etterarbeidet, er viktige bidrag i forhold til både forebygging og det omsorgs-og fengselsfaglige etterarbeidet.

Vi forutsetter at beskrivelsen og de fortellingene som er gitt er i overensstemmelse med egenopplevelsen. Selvsagt er det slik at man kan huske feil, og ofte kan man glemme viktige detaljer. Kanskje fordreier enkelte også noe ved å rette oppmerksomheten mot enkelte forhold eller ved å unnlate å fortelle om viktige aspekter i hendelsen. Det kan heller ikke utelukkes at noen informanter kan ha hatt spesielle motiver for å fortelle det de forteller, som kan ha påvirket fremstillingen av hendelsene. Dette er problemer ved all intervjumetodikk.

Uansett metodiske problemer gir likevel denne undersøkelsen et bilde av hvilke problemer den enkelte sliter/har slitt med etter en volds- og trusselepisode. Undersøkelsen peker også på hvilke risikosituasjoner som peker seg ut. Vår kategorisering av disse stemmer også langt på vei med andre undersøkelser.

Med utgangspunkt i vår teoretiske forståelse har vi forsøkt å formidle et bilde av at vold består av mange former og varianter av disse, og at de står i et indre forhold til hverandre. De objektive skader (sår, blåmerker osv) gir et ufullstendig bilde av problemet. Undersøkelsen gir forhåpentlig en dypere forståelse av hvilke typer problemer den enkelte sliter med, som kan studeres nærmere i senere arbeider.

Når det gjelder spørreundersøkelsen (kapittel 4), ble denne gjennomført ved tre utvalgte enheter; Ila fengsel avdeling annekset, Drammen fengsel og ved kontoret til kriminalomsorg i frihet i Oslo Øst. Yngve Hammerlin har stått for kontakten med Annekset, mens Ragnar Kristoffersen har stått for kontakten med de andre enhetene. Forut for besvarelsen av spørreskjemaet oppsøkte Ragnar Kristoffersen Drammen fengsel og KIF-kontoret og

redegjorde for bakgrunnen for undersøkelsen. Spørreskjemaet ble gjennomgått i møter med de ansatte på begge steder. En kontaktperson tok ansvaret for å formidle informasjon til ansatte som ikke var til stede. Samtlige ansatte som kunne delta, har deltatt i undersøkelsen.

Alle respondentene har svart anonymt. Beklageligvis oppstod en misforståelse ved KIF-kontoret ettersom bare to respondenter leverte skjemaet i utfylt stand. Vi har imidlertid fått vite at de øvrige ansatte ikke sendte inn skjemaet fordi de hadde oppfattet det slik at de ikke behøvde å returnere skjemaet dersom de ikke hadde opplevd vold eller trusler. På den måten mistet vi bare bakgrunnsdata og andre opplysninger om disse personene, uten at dette har influert på resultatet når det gjelder informasjon om vold eller trusler.