Debriefing som et kollektivt og fagrettet tiltak

Debriefingen og samtaler bør ikke bare rettes mot den som utsettes for volden. Dette gjelder for eksempel episoder der kolleger har vært tilskuere til at en kollega er blitt utsatt for overgrep, men ikke vært i stand til å gripe inn. Å oppleve at en kollega skades, selv om man ikke er direkte involvert eller tilstedeværende, kan føre til store problemer. I visse tilfeller har dette fått konsekvenser for tjenestemannens fangesyn. Særlig ved de mest voldelige

overgrepene. Etter drapene på en fengselsbetjent i 1988 og i 1992 har flere betjenter hevdet at de hadde vanskeligheter med å forholde seg til drapsmannen og til andre drapsdømte. Enkelte nevner at de i lang tid slet med problemet.

Hvis flere tjenestemenn/ansatte har vært sammen om hendelsen, ser det ut til at de bør snakke sammen både umiddelbart og i lengre tid etter hendelsen. Ett eksempel kan nevnes:

Etter å ha vært utsatt for en sprøytetrussel og rømning satte de to kvinnelige betjentene seg ned og diskuterte hendelsen i detalj. De pratet om alt – om følelser, opplevelser, redsel.

Etter dette skrev de sin rapport.

En annen informant bekrefter problemet: Informanten ble tatt som gissel. Etterpå ble det snakket mye om hendelsen. Det var underlig å oppleve, sa informanten, at det kom flere betjenter og snakket om sine egne volds- og trusselhendelser som de hadde slitt med i mange år uten at de hadde snakket med noen om dem.

Nettopp møtet med tidligere fanger ute som informanten har hatt konflikter med, er det flere som nevner som et ubehagelig problem og en ubehagelig tanke.

Vår undersøkelse tyder på at dette på mange måter er et "skjult" problem fordi man ikke snakker så mye med kolleger om det. Også venner og familie kan ufrivillig bli delaktige i slike møter når man er ute sammen.

En annen informant trekker inn et historisk perspektiv: Selv om debriefing, slik vi kjenner det i dag, var et ukjent begrep den gang, var den nære omgangen tjenestemennene hadde med faste kolleger, viktig i måten man taklet disse episodene på. Informanten sier:

"Her tenker jeg også på den sosiale omgangen flere av oss hadde på fritida. Jeg opplevde det trygt og ha noen å snakke jobb med, også utenfor fengslet. Vi kjente hverandre godt, og vi visste at andre ville stille opp alt de maktet i en krisesituasjon."

Informanten trekker også inn et par andre momenter:

"Dette gjorde det lettere å møte konfrontasjoner med innsatte. Det skapte mindre panikkartede løsninger. Jeg mener vi var avventende, men konsekvente og samkjørte når vi aksjonerte."

Etter hendelsene sier mange at de er utrygge. Noen at de ikke kan eller vil tilbake til den gamle sikkerhetstjenesten. Andre, som også har opplevd voldshendelser, hevder det motsatte;

at man ikke er blitt utrygg i situasjonene.

"Det er imidlertid også nødvendig med en faglig gjennomgåelse av hendelsene slik at vi alle kan lære av dem. En teknisk gjennomgåelse er nødvendig."

Av de informantene som hevder at de har slitt med problemet i lang tid, sier noen at de i ettertid har forstått og erfart at samtaler om hendelsen på et eller annet tidspunkt under prosessen, kunne ha vært en god ting. De aller fleste mener at det er særlig viktig å samtale med kolleger og andre fagfolk for å få en best mulig forståelse av hendelsen. Slike samtaler blir også viktige lærestykker, man kan lære av hverandre. Å være alene med hendelsen er en stor belastning; ikke å vise følelser en annen. Den siterte betjenten over sier følgende:

"Vi hadde stort behov for å prate – samme med hvem og hvor det kom fra. Det var ingen kultur og rutiner på å snakke med kolleger. Man skulle være tøff – ikke vise svakhet."

En annen informant poengterer:

"Vi hadde etter episoden en debriefing. (…) Tilbake på jobb noen dager senere ble det jo snakket om episoden, og det var nok av folk man kunne snakke med, men kanskje ikke helt på det planet man burde ha snakket om det på. Disse samtalene ble nok litt overflatiske, mulig var det mine egne psykologiske forsvarsmekanismer som bidro til akkurat det, men jeg har sett i ettertid at behovet for å få fulgt opp dette var nok størst 3-5 måneder etter episoden. I denne tiden hadde jeg en del tanker om innsattes motiv for å slå meg, eller om dette var en

tilfeldighet. Jeg hadde også noen paranoide tanker som dreide seg om innsattes tanker om hevn fordi jeg slo ham, og om han var forsvarlig sikret mot rømming i psykiatrien, hvor han nå var. Jeg hadde også noen rare opplevelser der jeg hadde en følelse av at innsatte sto på hushjørnet og iakttok meg. Dette avtok etter hvert, men jeg ser i ettertid at jeg kanskje burde ha snakket med en noe mer profesjonell person om dette." Og han fortsetter:

"Det er en faktisk episode man må forholde seg til. Man bør prate, enten man vil eller ikke. For eksempel snakke med kolleger og ledere som vi er trygge på."

En annen fremhever at episoder må betraktes som lærestykker. De er også en bekreftelse for alle om at i visse situasjoner kan det skje noe. Det er dessuten viktig med ettertanke og refleksjon – at man spør seg hva man eventuelt kunne ha gjort annerledes.

En av de andre informantene skiller mellom teamorienterte og personlige samtaler. Begge er viktige. Han forteller at de ansatte møttes etter trusselepisoden (fangen som truet med en moppstang) og snakket sammen om hvordan de hadde håndtert krisen som et team, men informanten fikk ingen individuell oppfølging for å bearbeide hendelsen følelsesmessig. Han mener at dette antakelig hadde vært til hjelp for ham i tida etterpå.

Flere er inne på behovet for oppfølgende samtaler og emosjonell bearbeiding av hendelsene.

Hendelsen var i forbindelse med en kontroll på en kontraktavdeling, der fangen nektet å levere urinprøve. Han ble gjort oppmerksom på konsekvensene, da stormet han mot betjenten – slo etter ham mot hodet flere ganger, knuste en hylle med mer. Frustrasjon over sannsynligheten for å bli avslørt, kombinert med en nedsatt evne til selvbeherskelse på grunn av påvirkningen, var til sammen et par viktige forhold som utløste aggresjonen.

Informanten opplevde hendelsen som svært farlig, og han sov dårlig de første nettene. Han fikk heller ingen hjelp til å bearbeide hendelsen emosjonelt. Informanten forteller at rutinene i fengslet er vesentlig forbedret på dette punktet siden hendelsen for et par år siden, og at dette ikke hadde skjedd i dag.

Ved volds- og trusselhendelser, rømninger osv., er et gjentatt poeng at fengselsledelsen tar seg tid til en samtale, viser interesse. Der det har skjedd, markeres den positive opplevelsen:

Et par informanter som var utsatt for en betydelig voldstrussel ved en rømning, uttrykte det slik: Da de kom tilbake til fengslet, ble de godt mottatt av direktør, inspektør og førstebetjent.

"Vi hadde en fin samtale på kontoret middelbart etter ankomsten og fikk snakke ut. Dette var bra. Det er et ønske om at direktør og andre avsetter tid umiddelbart etter en slik hendelse. Det er alltid mange spørsmål fra kolleger, men ved at man for eksempel har standardopplegg og rutiner der fengselsledelsen finner tid til umiddelbar oppfølging, er etter vår erfaring bra fordi det er lettere å snakke med kolleger etter det."

Kollegastøtte har mange sider - en omsorgsmessig anledning til å utveksle erfaringer - samt diskutere hendelsesforløpet og ettervirkningenes mer faglige sider.

En kvinnelig informant uttrykker et behov som flere av informantene omtalte, nemlig følelsen av at man hadde håndtert situasjonen bra både faglig og på annen måte. Hennes uttalelse kan stå som et felles eksempel:

"Dette hjalp meg i bearbeidingen. At det ikke var direkte fysiske skader eller andre livstruende ting, hjalp meg også i ettertid. Jeg hadde også ytt motstand. De hadde i første omgang ikke klart å få nøkkelen fra meg. Dette har gitt ro i sinnet i ettertid." Og hun fortsetter: "Å gi meg uten kamp, kunne ha gitt meg en flauhetsfølelse."