Medialisering og kulturelt konsum

Med fotografen som eksempel, der han viser til tegneserier som ideal, belyser Hjarvard (2013) flere interessante forhold som kan illustrere hvordan barndommen gradvis har blitt tilført nytt innhold gjennom direkte og indirekte medialisering. Med direkte medialisering viser han til hvordan situasjoner og aktiviteter endrer karakter fra ikke å være relatert til media, til å innta en medierelatert form. Ved indirekte medialisering påvirker medienes symboler eller mekanismer innholdet, formen, organiseringen eller konteksten i gitte situasjoner eller aktiviteter. Av betydning for barndom og lek kan dette sies å ha fått store

følger. Hjarvard (2013) gir flere eksempler på dette. Barns leker har i de siste 50 årene gått i gjennom en transformasjon der de tidligere besto av solide materialer til i økende grad ha immaterielle egenskaper. I dag er det for eksempel vanlig for barn i vår del av verden å ha flere dataspillkonsoller, mobiltelefon og avspillingsenheter for digitalt innhold. Barndommen har ved medialisering gradvis blitt tilført symbolske representasjoner i lekens innhold og på den måten også endret den til å bestå av en stor andel mentale aktiviteter slik som fantasilek, simulering, rollespill og kommunikasjon. Leken har også blitt tilført nytt innhold i form av nye typer historiefortellinger der fantasien har erstattet realismen (Hjarvard, 2013).

Fotografen nevner ”Marvel Comics” og ”He- Man” som begge representerer velkjente populærkulturelle fenomener. ”He-Man” er et eksempel på hvordan lekeindustrien,

fjernsynsselskapene og reklameindustrien i løpet av skapte en ny trend for å markedsføre sine produkter ved å etablere egne dedikerte fjernsynsserier. Synergien mellom disse aktørene kan spores tilbake til 1960- årene da det ble åpnet opp for lisensiering og markedsføring av fjernsynskarakterer. Nyliberalistiske tiltak for deregulering av medieindustrien i løpet av 1980-årene førte også til at denne forretningsmodellen spredde seg til europeiske land. ”He-Man” er slik sett et godt eksempel på hvordan lekens artefakter kan sies å være under påvirkning fra medias symbolinnhold. Barn har også blitt et viktig konsumsegment for leketøysindustrien, noe som har ført økt markedsføring rettet mot barn gjennom mediene.

Flere undersøkelser viser at dette har fått følger for endring i barns forbruksvaner, preferanser og valg (Hjarvard, 2013).

Film, musikk og datamaskiner har også bidratt til å gi massemedia en dominerende rolle i barns oppvekst over en periode på flere tiår. Mine informanter har også vokst opp i løpet av 1980- og 1990- årene, en tid preget av teknologisk utvikling og tilførselen av nye

medieformer. Et fellestrekk ved for utviklingen i disse to tiårene er at barn og unge har fått økt tilgang til massemedia i tillegg til at mediekonsumet har økt i antall timer. I den vestlige delen av verden har det også vært en vekst i antall barn med egne rom, noe som også

innebærer tilgang til medier med svak grad av foreldrekontroll. Sagt på en annen måte medfører det at massemedia har etablert seg som en utfordrer til familien som

sosialiseringsarena i deres personlige sfære. Med mediene som sosialiseringsagent så åpnes det også for eksponering av sosiale sfærer og innhold som gjenspeiler de voksnes verden på barnerommet (Hjarvard, 2013).

Hiphop kan sies å være et eksempel for å illustrere dette. Designeren og musikeren forteller at deres interesse for sjangeren oppsto i løpet av 1990- tallet, da de var ungdomsskoleelever.

Med artister som ”Grandmaster Flash and the Furious Five” og ”Public Enemy” på 1980- tallet hadde hiphop blitt politisert med sosialrealistisk tematikk om afroamerikaneres hverdagsliv og deres kamp for rettigheter og respekt i det amerikanske samfunnet. En ny generasjon rap artister skulle i tiden etter fortsette kampen mot de de oppfattet undertrykkelse av afroamerikanske samfunn og enkelt individer, slik som hendelsen med politivold mot Rodney King var et eksempel på i 1991. Los Angeles opplevde en rekke opprør i etterkant av at opptaket der hendelsen ble filmet nådde mediene. Samtidig ble Los Angeles det området som skulle dominere med en nyere og mer aggressiv form for rap, det som ble kalt ”gangster rap”. Temaene handlet om gjenkonflikter, drap, politivold, narkotika og vanskelige levekår for afroamerikaner som opplevde at de var sidestilt i det amerikanske samfunnet. Med eksporten av hiphop i denne perioden fulgte også medierepresentasjoner fra livet til unge og sinte afroamerikanske menn fra USAs forsteder (Chang, 2007). I Norge forteller flere artister om hvordan de lot seg påvirke av de generelle tendensene i hiphop i løpet av sin begynnende karriere. I følge Don Martin i Gatas Parlament var konserten Public Enemy holdt i Oslo i 1987 viktig som inspirasjonskilde til deres eget politiske rap prosjekt, men også for andre norske rapperes ambisjoner om å tilføre politiske budskap i sine tekster. I løpet av 1990 årene var det derimot ”gangster rap” som overtok som dominerende stilretning i Norge (Holen, 2004). Det var også i denne perioden at musikeren begynte å lytte til rap. At han nevner Snoop Dog og Tupac blant de første artistene han likte, bekrefter også at ”gangster rap” var en påvirkningskilde for han ettersom at disse artistene var blant de mest framtredende i denne stilretningen på begynnelsen av 1990- tallet (Chang, 2007).

En annen konsekvens av at foreldre har mindre kontroll over barns lek er i følge Hjarvard (2013) at medialiseringen leder de inn i den globale mediekulturenes lager av ulike

representasjoner uansett innhold. Foreldrenes kontroll erstattes delvis med populærkulturenes markedslogiske tilfeldigheter, der nytt innhold, kommunikasjon og verdisystemer varierer med trendene. Som konsekvens introduseres barnet for den globale konsumentkulturen (Hjarvard, 2013). Fotografen og musikeren har flere utsagn som antyder et betydelig konsum av kulturprodukter ved at de viser til analogier fra andre kulturfelt og inngående kjennskap til egenskaper ved disse. Om musikk forteller fotografen:

”.. Jeg bruker musikk som en sånn der sinnstilstand regulator på en måte. Jeg har veldig sterke følelser til musikk. Og de blir bare sterkere hele tiden egentlig kjenner jeg. Nå føler jeg at jeg kan gråte av musikk, kan gå alene å få tårer i øynene av musikk og jeg kan bli glad av det og.. Ofte så bruker jeg å høre på.. Veldig ofte, når jeg skal konsentrere meg så hører jeg på ei fast plate, det er Miles Davies «Kind of blue». Jeg sier som Quincy Jones, det fungerer som en sånn appelsin juice om morgenen.”

Fotografen bruker for eksempel musikk som eksempel på hvordan fotografi kan deles inn i sjangre:

”Om man er liksom.. Jazzgitarist, så kan man spille inn sånn tradjazz, frijazz, syrejazz.. Asså, det er jo liksom.. Det er jo veldig stort. Fusionjazz, da er man jo over på rock igjen, så har man jo liksom.. Den fusjonen der da.”

Designeren nevner også musikk som inspirasjonskilde for hennes arbeid, men er ikke like konkret som fotografen i forhold til hva eget kulturkonsum består i. Allikevel er det tydelig at hun er oppmerksom i det kulturelle landskapet:

”Det er jo noe overalt. Vi blir bombardert med informasjon hele tiden. Så det kommer jo ting fra alle mulige plasser egentlig. Og fra andre kunstnere selvfølgelig, man blir jo inspirert av det og.”

Hun forteller også at hun arbeider med ulike aktører og nevner blant annet industridesign, fjernsyn og kunst. Innenfor klesdesign har hun vært inspirert av uttrykk som forbindes med kulturelle sjangre i storbyer som New York og Tokyo.

Musikeren har i likhet med fotografen, flere eksempler som avslører hans kulturelle konsum:

”Altså nå, trekker jeg inn jævlig mye ting fordi at jeg er jævlig mye på internett. Så nå handler det like mye om hva som skjer på internett, som hva det er som skjer i Norge.”

Det neste spørsmålet forsøker å konkretisere hva dette innholdet består i og om det for eksempel kan avgrenses til å gjelde nyheter eller musikk, men musikeren svarer at det handler om ”alt”.