Informantenes oppvekst

for å prestere var kun drevet fram av et ønske om å ikke skuffe foreldrene. Som sosial arena ble skolen desto viktigere. Det ble et sted å gå til og der man lærte sosiale koder og regler.

Informanten fullførte den videregående utdannelsen og avsluttet sitt utdanningsløp.

I tiden etter skolen så arbeidet informanten ett år i barnehage og omtrent 8 måneder på et psykiatrisk akutt-mottak. Motivasjon for arbeidet var å legge forholdene til rette for en musikkarriere. Da informanten fikk sin første radioavspilling avsluttet han arbeidsforholdet og har siden den gang ikke hatt arbeid utenom sin egen virksomhet som musiker. Han brukte ni år fra da han begynte å lage musikk til det ble en virksomhet som han kunne leve av.

Det at faren var musikkinteressert, spilte gitar og var glad i å bygge ting, tror han har vært med på å prege hans kreative utvikling som barn. Den jevnaldrende nabogutten og hans far trekkes også fram som viktige inspirasjonskilder. Nabogutten og informanten har fulgt hverandre fra barndom til voksen alder, og deres relasjonelle bånd ser ut til å ha holdt seg sterkt helt fram til i dag.

Fotografen beskriver seg selv som en som har hatt god fantasi. Denne egenskapen tilskriver han erfaringene han har med å vokse opp på et lite sted med få muligheter til å utfolde seg utover egne initiativ til lek og samspill med nabogutten. Han beskriver det slik:

”Det var jeg og en annen gutt som ikke hadde noen ting.. Så hvis vi skulle ha det kult og gøy, så måtte vi liksom gjøre det selv da. Vi måtte jo liksom lage leker og lage ting, og finne på ting da. Det var ingen tilbud i det hele tatt. Utenom skogen og ja.. Så det har sikkert hatt mye å si. Jeg var ikke i barnehage og sånn eller når jeg var liten og sånn så.. Vi var jo bare der vi to.”

Informanten tegner et bilde av nabogutten som en som leste mye bøker og var kunnskapsrik.

Nabogutten ble et forbilde på grunn av dette. Samtidig framstår faren til nabogutten også som en viktig kilde til påvirkning gjennom sin interesse for musikk og samling av til sammen 4000 vinylplater. Det å bli eksponert for mye forskjellig og bra musikk tror han har bidratt til å forsterke hans egen nysgjerrighet. De delte også drømmer om framtiden og la planer for hva de skulle gjøre når de ble eldre. De prøvde ut mulighetene for å drive med musikk sammen da de dannet et band. De planla også at de skulle flytte til Oslo sammen, starte opp en café og fortsette med musikksamarbeidet. I løpet av ungdomsskoletiden kan det se ut som om de i større grad blir bevisste på fremtidige yrkesvalg. Fotografen vurderer for første gang fotografyrket og bestevennen ønsker å bli journalist. Deres felles drøm er å arbeide i samme avis. Aller viktigst var det å bli «noe kult» og «fritt». Informanten gir ikke et helt klart bilde av årsakene til sitt yrkesvalg, men morens krav til at han skulle velge et utdanningsløp kan ha medvirket til at valget falt på fotografering. Det tilfredsstilte hennes ønske om at sønnen skulle utdanne seg, samtidig som at det også oppfylte fotografens ønske om et fremtidig yrke der han kunne oppnå kunstnerisk frihet.

5.2.2 Designerens oppvekst

Designeren vokste opp i storbyen og forteller at hun i løpet av oppveksten har flyttet mange ganger, på tvers av de ulike bydelsgrensene. Hun har erfaringer fra å vokse opp på tvers av kulturelle og sosioøkonomiske skillelinjer, i områder som er dominert av velstående

villaeiere til tettere befolkede og multikulturelle bomiljøer. Dette tror hun kan ha vært med på å gjøre henne mer åpen for folks ulikheter og bidratt til hennes nysgjerrighet. Samtidig

tilskriver hun egenskaper i den nære familien som mulige årsaker til at hun begynte å utvikle sin egen kreativitet. Faren var hobbykunstner i tillegg til at både moren og mormoren lagde klær til henne som hun brukte da hun skulle på dans. Om seg selv sier hun at hun alltid har tegnet. Dette kan også ha vært med på å lede henne inn i graffitikulturen senere i livet. Hun erindrer den følelsen det ga å tagge for første gang og forteller at det var en opplevelse av å gjøre noe «uten for seg selv» og ikke på papir. Hva hun legger i en slik beskrivelse kommer ikke helt tydelig fram. I løpet av ungdomstiden hadde hun også andre opplevelser som skulle virke definerende for hennes videre karrierevalg. Hun deltok på en ungdomsleir der det var invitert flere graffitikunstnere som skulle holde kurs og å lære ungdommene grunnleggende ferdigheter med bruk av sprayboks. Hun opplevde positive tilbakemeldinger som ga henne mestringsfølelse og forteller at hun aktivt holdt på men spraymaling i etterkant. Grunnlaget for at hun skulle bli en profesjonell graffitikunstner selv i dag ble lagt med denne

leiropplevelsen. Samtidig tilskriver hun egenskaper ved barndommen som en direkte årsak til dannelsen av sin kreative identitet. Selv sier hun:

«..jeg tror det skulle veldig mye til for at jeg ikke skulle satse på noe sånn her da i løpet av livet. Da skulle min barndom vært helt totalt annerledes for at jeg skulle bli noe annet da.»

5.2.3 Musikerens oppvekst

Musikeren har også vokst opp på et mindre sted i nærheten av en større by. Han vokste opp i en familie med to eldre brødre som var henholdsvis fem og åtte år eldre enn han selv. I nærmiljøet var det få andre på hans egen alder. Han nevner to jevngamle jenter som bodde på samme sted, men disse gikk på en annen skole. Han forteller at han ofte kunne være med venner etter skolen, men at han også hadde mye tid for seg selv. Dette forklarer han med at det var stor avstand fra der han vokste opp og til skolen der mange av hans jevnaldrende bodde. Om barndommen generelt sier han at han hadde mye tid til «å pusle» med det han

hadde lyst til å gjøre. Interessen for den musikksjangeren han selv representerer i dag oppsto først i siste halvdel av ungdomsskolealderen. I sine beskrivelser av hvordan han gradvis utviklet sin interesse, så trekker han fram eldre søsken av sine venner som viktige

eksponenter av musikksjangeren. Samtidig var det også mange jevnaldrende som også utøvde denne formen for musikk. I den perioden begynte han å skrive egne tekster og søkte til

ungdomsmiljøer i byen der han opplevde at både deres interesser, egenskaper og ambisjoner sammenfalt med hans egne. Han fikk dermed et sosialt nettverk av venner og utøvere som han kunne dele musikalske idéer og opplevelser med. Selv forteller han:

”Men så så jeg noen, («navn») og liksom folk som jeg ble kjent med. Eller som jeg liksom..

ble liksom.. vennene mine, vennegjengen min. Det.. Jeg ble jo kjent med de ganske mye på grunn av at jeg hadde sett de spille en konsert og så tenkt sånn «oh shit de her folka har jo mad skillz» liksom. De her var bare jævlig kule liksom. Og så møtte jeg de på en fest også.

Ja. Så da.. Da fikk jeg liksom en sånn her.. et lite miljø liksom, med folk som drev på med det samme som.. Som var liksom.. likesinnede som en selv liksom. Og da var det jo sånn at enten så hang vi sammen og hørte på musikk, eller skrev sanger eller snakket om å gjøre det.

Kanskje mest det.”