Målaspektet

Sammenhengen mellom hvordan den filosofiske samtalen gjennomføres i forhold til synet praktikeren har på målet for samtalen er et viktig aspekt. For hva er intensjonen for en

filosofisk praktiker, og hva er målet med filosofisk praksis? Det er ikke enkelt å svare entydig på dette, da ulike praktikere har forskjellige syn på hva som er eller bør være målet med filosofisk praksis. Svare & Herrestad er av den oppfatning at noe av det viktigste i samtalen er gjestens forståelse av seg selv: ”samtalen skal ikke være en arena for å tilfredsstille filosofens nysgjerrighet eller vitebegjær. Det er hensynet til gjestens selvforståelse som hele tiden skal stå i sentrum” (Svare & Herrestad 2004:65). Dette åpner for ulike tolkninger av målaspektet, da det er mange typer mål som kan utledes av at fokuset er gjestens selvforståelse. Det er en diskusjon i feltet rundt hva slags rolle en filosofisk praktiker skal orientere seg mot som profesjonell filosofisk praktiker, og Svare & Herrestad mener at rollene kan være mange. De mener også at rollene er med på å danne fokuset for samtalen, og har stor betydning for hvordan man ser på målet for virksomheten og for hvert enkelt møte. Inspirert av Peter Raabe mener de at en filosofisk praktiker kan ha en rolle som terapeut, samtalepartner, lærer, coach og sjelesørger, og at de forbindes med ulike typer mål som problemløsning, innsikt, balanse og selvutvikling til et lykkeligere liv (Svare & Herrestad 2004). Det er ikke nødvendigvis slik at filosofen velger seg én rolle i sin profesjonelle praksis, men at det inntas ulike roller avhengig av person og situasjon. Noen av rollene er mer saksorienterte mens andre er mer personorienterte. På bakgrunn av sin modell mener Peter Raabe (2001) mener at man generelt kan si at det er tre grunnleggende formål med filosofisk praksis. Det ene er problemløsning, det andre er å fremme gjestens autonomi og det tredje er å gjøre gjesten i stand til selv å kunne løse framtidige problemer av en spesiell type. Det sentrale her er å fremme gjestens autonomi i forhold til eget liv slik at framtidig problemløsning blir mulig for gjesten.

Svare & Herrestad (2004) sier at for mange filosofiske praktikere er fokuset selve samtaleprosessen, mens det for andre rettet mot målet for denne prosessen. Selv om fokuset er rettet mot målet, i betydningen at filosofen vil at gjesten skal ha oppnådd for eksempel økt innsikt eller høyere selverkjennelse, så kan vi si at målet er innholdstrancsendent. Men hvis målet er samtalen i seg selv da er det ekstra grunn til å sørge for å ha en formening om hvordan denne samtalen skal forløpe for at den skal kunne kvalifiseres som filosofisk? Sett på denne måten, kommer de vanskelig utenom kommunikasjonsteorier, eller samtaleteknikker om du vil, som alle samtaleprofesjoner har like stor nytte av. Her ser vi den naturlige forbindelsen til metode.

Dersom hensikten med å gå til en filosofisk praktiker for samtale er økt innsikt, enten i egne tankeprosesser eller om et problem, er da hensikten med en filosofisk samtale å få gjesten til

selv å kunne ”tenke filosofisk”, ved for eksempel intendert undervisning slik Raabe mener man skal, eller er meningen at samtalens form i seg selv skal være nok for at gjesten skal oppnå målet (som er økt innsikt)? Denne problematikken har allerede vært berørt i metodekapittelet, men jeg vil stille spørsmålet på en annen måte: dersom denne praksisen skal være ”metodeløs”, vil det da i det hele tatt være mulig for gjesten å oppnå denne økte innsikten? Hvordan skal dette skje? Er samtalens natur i seg selv nok, slik at innsikten kommer av seg selv etter hvert? Hvor mange samtaler skal til? Trengs det ikke en viss fokus på metoder og framgangsmåter i samtalen fra filosofens side, for at den ønskede innsikten skal komme? Det kan altså diskuteres hvorvidt det er mulig å oppnå noe som helst intendert mål med en filosofisk samtale, hvis det ikke ligger en metodetanke til grunn. Da vil i så fall dette målet være av innholdstranscendent natur, og vanskelig å måle eller vurdere oppnåelsen av, i hvert fall fra filosofens side.

Når det gjelder de filosofiske praktikernes egen måte å se sin virksomhet på, kommer vi ikke utenom psykoterapi. Tradisjonell psykoterapi, som filosofisk praksis gjerne sammenlignes med, har ofte en ”syk-frisk” tankegang, hvor målet er å kurere en lidelse klienten eller pasienten måtte ha. Filosofer har ikke en slik ”syk-frisk” tanke. De lover ikke å kurere noen med det de gjør, og det er heller ikke intensjonen for en filosofisk praktiker. Svare &

Herrestad (2004) har valgt å ta hensyn til at ordet terapeut blant folk fortsatt gir assosiasjoner til psykoterapeutiske retninger som er fjernt fra den filosofiske praksis de driver. Derfor vil de for det første ikke bli forvekslet med dette, og for det andre ikke love mer enn de kan holde.

De vil ikke love at gjestene etter samtalene blir lykkeligere, eller får et bedre liv. På den annen side har de erfart at dette gjerne skjer, og derfor understreker de at filosofisk praksis kan ha en terapeutisk effekt. David Jopling (1996) presiserer at filosofisk praksis skiller seg fra terapi og dens fokus på en ”syk-frisk” tankegang, og begrunner det med å sitere Lahav og Achenbach:

”…its refusal to be governed by ready-made normative ideals about normalcy, self-realization, mental health, or psychic well-being” (Jopling 1996:298). Dersom vi ser filosofisk praksis ut fra dette synspunktet, kan vi se det slik at det ikke finnes noen fasit, og kanskje heller ikke noe forhåndsbestemt mål, i filosofisk praksis. At det derimot er en prosess hvor hvert individ kan finne sine individuelle svar og en livsfortolkning og livsfilosofi som passer for dem, uten at normative teorier eller særskilte perspektiver blir framsatt som forutsetninger eller mål. Flere filosofiske praktikere mener nettopp det, at det ikke skal være noe forhåndsbestemt mål med den filosofiske praksis, og at det ikke ligger noe ”syk-frisk”

tankegang bak. Herrestad åpner for at dette med å kurere kan ha flere dimensjoner i FP selv

om ikke dette er intensjonen: ”Filosofisk veiledning kan derfor være en meningsfylt virksomhet for klienten selv om den ikke bidrar til å løse klientens problemer. Sagt på en annen måte, så er det viktigste målet med filosofisk veiledning økt innsikt, ikke økt velvære.

Det er jo ofte tilfelle at økt innsikt vil gi økt velvære, men ikke alltid” (Herrestad 1997:71).

Selv om FP ikke gir seg ut for å være noen terapeutisk virksomhet, er det ikke til å komme bort fra at det er en type hjelpevirksomhet, selv om ikke det trenger å bety en ”syk-frisk” - eller mangeltanke.

Nå er det ikke forholdet mellom filosofisk praksis og (psyko)terapi som er gjenstand for diskusjon, men det belyser hva de filosofiske praktikerne mener at FP sies å være, og hva som er dens intensjon og mål. Er det noen praktisk forskjell på det å arbeide mot et mål om å kurere og å ha som intensjon å forandre? Jeg vil si et klart ja. Å tenke kurere sidestilles med det å ha en mangel som skal rettes opp, mens det å forandre ikke har en mangel-tenkning i den forstand. En endring kan bety vekst og ny retning fra et allerede tilstrekkelig ”nivå”, ikke en endring og en kur som skal ”hente gjesten opp” fra et mangelfullt nivå opp til det ”normale”.

Josef Derbolav (1987) snakker også om ”kurative vitenskaper” og bruker pedagogikk og medisin som eksempel på dette. Begge disses oppgaver mener han, er å gripe inn og skape endring til det bedre. Kvernbekk (2001) mener at dette kan dras dit hen at de skal kurere

”mangler”. Jeg er enig i at det kan sees slik, samtidig som jeg tenker at det å skape endring og bidra til vekst, ikke er det samme som å kurere en mangel. Jeg mener at både filosofisk praksis og pedagogikk kan sees som endring, forskjellen er at pedagogikken ofte har et konkret, innholdsmessig mål, mens idealet i FP er et mål som er innholdstranscendent.

Herrestad mener også at målet ikke bare behøver å være fokusert på ”resultatet” hos gjesten, men også utbyttet for filosofen.

”Det er mål på litt forskjellig nivå tror jeg. På den ene siden så er det mitt mål å gjøre gjesten fornøyd med å ha forstått et eller annet nytt, altså fått en aha – opplevelse på en eller annen ting. På en eller annen måte å ha sett noe nytt å gripe fatt i, som er viktig for den gjesten. Sånn sett så tenker jeg at det jeg da gjør med gjesten er en samtale, en refleksjonsprosess, hvor gjesten skjønner et eller annet nytt om seg selv eller verden. Og det kan frustrere meg hvis jeg opplever at gjesten på en måte går i flere samtaler og ikke kommer dit. Og det kan jo være… Først så hadde jeg en slags tanke om at dette må komme som katarsis på en måte, av typen: Åå nå skjønner jeg det.. Og så har jeg skjønt at nei, det er jo ikke alltid sånn, at folk får en kjempeopplevelse av at ”nå skjønner jeg alt på en ny måte”. (…) Og da har jeg også en tanke om at, det er ikke slik at jeg ser et eller annet, at jeg kan bringe dem til den

forståelsen jeg har, at det er det som er målet, men folk må ta sine egne skritt, slik at de faktisk opplever selv å ha tatt et skritt i en el annen retning. Forstå noe nytt. Det tenker jeg er det jeg kan ha som ambisjon på deres vegne. Og så er det mål på andre nivåer, for meg selv. Jeg tenker at dette er en slags utvidende erkjennelse for meg selv, hva lærer jeg av dette som filosof? Er det sånn at jeg gjennom denne samtalen lærer noe nytt om meg selv som filosofisk praktiker, forstår noe mer av filosofisk praksis? Så jeg har mine mål også med samtalen. Som ikke nødvendigvis bare går på at gjesten er fornøyd.” (Herrestad 2004, i personlig kommunikasjon)

Herrestad (1997), gjør det klart at NSFPs praksis ikke er rettet mot folk med psykiske lidelser, men mot vanlige menneskers spørsmål og utfordringer. Særlig de av eksistensiell eller etisk natur. Når det gjelder diskusjonen om hva som skiller filosofisk praksis fra andre samtaleprofesjoner, hva som er særtrekkene, så er det problematisk å ha som underliggende premiss at de ulike profesjonene må defineres som gjensidige ekskluderende kategorier. Det vil alltid være gråsoner mellom disse samtaleprofesjonene og teorigrunnlaget i de ulike profesjonene vil ofte overlappe. Svare trekker fram i sin artikkel i det psykologiske tidsskriftet Impuls at ”Filosofiske praktikere står fritt til å definere sin virksomhet som en rent dialogisk praksis, og til å la gjesten selv gjennom dialogen definere hva hun ønsker å oppnå med den”

(Svare 2004:59). Dette kan sees som en annen vinkling på mål, at gjesten selv legger føringer på hva hun ønsker målet skal være. Når det gjelder målaspektet er det ironisk at de prøver å legitimere sin virksomhet gjennom å skille den fra psykologien, ved å bruke fravær av intensjonen om å forandre som grunn. Saken bør kanskje heller være: Filosofene kan kanskje være enige i at det bør skje og skjer en endring hos gjesten for at samtalen skal oppleves som vellykket for gjesten, men at det er uenighet om i hvor stor grad filosofen skal legge føringer på hva slags endringer det dreier seg om. Er ikke det å oppnå mer forståelse en endring?

Når det gjelder mål ser det ut som vi kan si at et overordnet mål med en filosofisk samtale er bedre selvforståelse og mer visdom hos gjesten, og dette målet er av en innholdstranscendent type. Hvordan filosofen skal gå fram for at dette målet skal nås er det derimot ulike meninger om, også graden av endring hos gjesten.