F ILOSOFISK PRAKSIS ’ FAGLIGE IDENTITET OG AVGRENSNING MOT PSYKOLOGIEN

avgrensning av sin egen virksomhet mot en annen disiplin, nemlig psykologi. Denne diskusjonen er ikke direkte relevant for diskusjonen mellom FP og Ped, men er likevel interessant for denne oppgaven fordi den viser kompleksiteten rundt disipliners avgrensning av seg selv mot andre nærliggende disipliner, i dette tilfellet FPs virksomhet og identitet.

Dette vitner om at kategoriseringsproblematikken er utbredt, og er også noe av grunnen til at jeg har valgt å diskutere FP og Ped gjennom å bruke nettopp kategoriseringsproblematikk.

Er filosofisk praksis en del av den filosofiske vitenskap? Eller er den en praksisvirksomhet som ikke trenger å settes merkelapp på? Hva med vitenskapsfilosofien? Tilhører ikke den andre fag enn også filosofien? Vitenskapsfilosofien har stor plass i undervisningen også i andre fag enn filosofi, særlig i andre humanistiske fag og i de samfunnsvitenskapelige fagene.

Er det ikke nettopp aspekter fra vitenskapsfilosofien som benyttes i filosofisk praksis? Logisk tenkning, rasjonalitet, kritisk tenkning etc. Selv om filosofene kanskje går litt grundigere til verks i forhold til vitenskapsfilosofien enn andre fag som f. eks pedagogikk, psykologi og sosiologi, har de ikke nødvendigvis monopol på den. Det virker likevel selvsagt at FP tilhører den filosofiske disiplin, i hvert fall hvis vi ser det med tradisjonelle øyne, og kategoriserer i form av disipliner. Praktikerne selv poengterer jo sterkt at de har identitet som filosofer. Dette vil ikke nødvendigvis si at ikke deres virksomhet kan kategoriseres på andre måter, hvis vi går litt bort fra de tradisjonelle rammene, og dette avhenger også av hvordan vi velger å kategorisere, både i forhold til inndelingskriterier, og i forhold til den kategoriseringsmetoden som jeg har benyttet i denne oppgaven.

Herrestad sier dette om utøvelse av filosofisk praksis av andre, i forhold til identiteten som filosof:

”På den ene siden så synes jeg det er fint at andre som har en annen identitet lar seg inspirere av dette, og gjør mer av dette for eksempel, men hvis de vil si ”jeg er filosofisk praktiker”, hva er grunnlaget for at du har den identiteten, er det dét du vil? Det går en slik balansegang i Danmark også, men de vil i mye større grad tilby filosofisk praksis utdanning på Danmarks pedagogiske universitet, for alle mulige grupper, og da tenker de seg at pedagoger og andre yrkesgrupper skal gå ut å drive filosofisk praksis i sine yrkesrom. Mens vi har tenkt da at dette blir en ny metode, og vi har ikke så klar bevissthet på at dette er en helt ny metode som er forskjellig fra og annerledes enn alt annet. Jeg tenker mer at vi strever med å utvikle et nytt rom for hva filosofer kan være i samfunnet vårt.” (Herrestad 2004, i personlig kommunikasjon)

Herrestad sier altså her at den virksomheten som drives via NSFP skal være en filosofisk virksomhet i betydningen at de som driver det er utdannet filosofer. Det er ikke meningen at de som bedriver filosofisk praksis skal ha et annet ståsted og utgangspunkt enn filosofi, filosofisk praksis skal ikke brukes som en metode for andre yrkesgrupper. Dette er en interessant ting i forhold til metodediskusjonen innad i filosofisk praksisfeltet. Synet på

metode har jo nettopp å gjøre med identitet, i hvert fall i utgangspunktet. Det er jo også en rekke faktorer som spiller inn i forhold til dette, men å se debatten ut fra identitetsaspektet er viktig i dette henseende. Dersom filosofisk praksis brukes av andre enn filosofer, og som har en annen identitet enn filosofer, vil noe av essensen i filosofisk praksis da gå tapt? Identiteten til en som driver med filosofisk praksis påvirker antagelig også hvordan praktikerne ser på målet for samtalen, noe som igjen påvirker metode og vinkling av og innhold i samtalen.

Filosofiske praktikere har som vi har sett en del til felles med andre samtaleprofesjoner, men de har også noe som er særskilt for nettopp en filosof, og det ligger kanskje i metoden. Nå har jeg jo sett at metodebegrepet i FP også er litt problematisk, men uansett hva du vil kalle det, så vil kanskje metoden, framgangsmåten eller tilnærmingen i stor grad bidra til at de differensieres som filosofer og ikke for eksempel psykoterapeuter. Så kan man jo diskutere om denne metoden, som ikke alltid kan defineres som metode, kan læres av andre, eller om dette tilegnes kun ved å ha en filosofisk bakgrunn og identitet.

Det er umulig å diskutere filosofisk praksis uten å komme inn på psykologi. Filosofiske praktikere bruker ofte distinksjon til psykologi for å definere sin egen profesjon. De blir (av andre) ofte sammenlignet med psykoterapi og filosofene blir ofte spurt om ikke de beveger seg inn på psykologenes domene med sin samtalepraksis. Det står mye om denne problematikken i litteratur om filosofisk praksis, for eksempel hos Schlomit Schuster (1999) og Ran Lahav (1995). De mener at filosofisk praksis kun er et supplement til de psykologiske samtaleprofesjonene, ikke en erstatning. Også Herrestad poengterer, som jeg har sett, at de ikke tar med seg sin filosofiske bakgrunn inn i en annen definert samtaleprofesjon, men at de holder på sin identitet som filosofer. Peter Kostenbaum er en av dem som mener at filosofi utdyper psykologi og psykiatri, og videre at ”many patients treated today with conventional therapy or medicine are in truth people who suffer from philosophical conditions rather than psychological disease” (Kostenbaum i Raabe, 2001:6). Dette er kanskje en forenklet måte å se det på, og viser et syn som setter spørsmålstegn ved psykiatriens legitimitet som kurativ vitenskap. Svare & Herrestad (2004) sier det samme på en litt annen måte, de mener at den sterke dominansen som psykologien har fått de siste 100 år som vår fremste problemløser innebærer en risiko. De mener det er en fare for at vanlige livsproblemer og utfordringer sykeliggjøres, og at mennesker blir passive i forhold til sine egne problemer og utfordringer.

Det er nærliggende å tenke at pasienten oppsøker en psykolog med en forventing om at denne skal løse deres problemer gjennom sin ekspertkunnskap. Før psykologien gjorde sitt inntog og ble den profesjonen som ”tok patent” på å samtale med folk om problemer, var det vanlig å

snakke med for eksempel en prest. Også Lahav tar opp problemet med ”sykeliggjøring” av vanlige menneskelige tanker og utfordringer. Han mener at på grunn av det monopolet som psykologien har over personlige predikamenter i vår kultur, blir disse problemstillingene ofte redusert til psykologiske problemer og deres filosofiske innhold er oversett og ignorert som kun ”symptomer” eller ”rasjonaliseringer” (Lahav 1995:13). Et annet interessant aspekt i denne diskusjonen er opprinnelsen til ordet psykoterapi:

”Många goda psykologer är också filosofisk lagda. Och för att bli en god filosof måste man ha intresse för psykologi. Det finns nuförtiden ett minst sagt brokigt spektrum av psykoterapier, och trots att åtskilliga gör sitt bästa för att knyta an till den medicinske vetenskapen, vill jag påminna läsaren om att termen psykoterapi stammar från två grekiska ord som inte har nogon koppling till det medicinska:

therapeia betyder ”tjänst, vård, behandling”, medan psykhè betyder ”själ”, ”andedrakt”, ”innersta natur”. Psykoterapi kan alltså betyda att ta hand om själen, vilket innebär att en präst eller rabbin är en typ av psykoterapeut. Men det kan också betyda att man vårdar sig om andningen, vilket gör en yogainstruktör, flöjtlärare eller meditationsmästare till psykoterapeut. Eftersom psykoterapi därtill har betydelsen att man vårdar sig om sin innersta, sanna natur, kan även den filosofiske rådgivaren betraktas som psykoterapeut.” (Marinoff, 1999:57)

En psykoterapeut, tolket ut fra ordets opprinnelige form, trenger altså ikke å være psykologiutdannet, men kan like gjerne være utdannet filosof. Det er derimot ikke slik dette begrepet vanligvis brukes i dag, og det er dagens bruk av begrepet vi må ta hensyn til. Dette er likevel en interessant analogi i forhold til kategoriseringsproblematikk og hvordan grensene mellom disiplinene har blitt som de har blitt. Mens vi holder på med distinksjonen mellom psykoterapi og filosofisk praksis, så er det kanskje greit å vite at også i den psykologiske profesjonens utøvende virksomhet er det et mangfold av retninger, noe som kan gjøre det vanskelig i mange tilfeller å trekke en grense mellom psykoterapi og filosofisk praksis (Svare

& Herrestad 2004). Ikke nok med dette, men Barbara Held, en amerikansk psykologiprofessor, fant i en undersøkelse at ”halvparten av de spurte terapeutene ikke assosierte seg med en bestemt skoleretning, men betraktet seg som eklektikere som brukte det de til enhver tid fant mest fornuftig” (Svare & Herrestad 2004:107). Når vi i tillegg vet at en del psykologiske retninger har hentet inspirasjon fra filosofien, det som ofte betegnes som humanistisk eller eksistensialistisk filosofi, gjør det distinksjonen enda vanskeligere. Dette gjør seg særlig gjeldende utenfor Norge, spesielt i USA, Canada og Storbritannia, hvor mange psykologer (eller ”counsellors” som ofte brukes som betegnelse) også har filosofiutdanning og omvendt. Disse kaller seg typisk ”philosophical counsellors” eller ”existential

psychotherapists,” og er de som ofte havner i gråsonen mellom profesjonene, slik jeg illustrerte med Scheffler tidligere i oppgaven. Det som dette også forteller meg er at det store fokuset på metodediskusjonen i filosofisk praksis kanskje kun er tegn på at virksomheten er ny og også kontroversiell, og at ønsket om å komme fram til en felles definisjon av fagretningen er svært høyt. Her kan også profesjonelle interesser ligger til grunn. Jeg mener at det ikke trenger å være noe hinder for legitimiteten i virksomheten at denne definisjonen er vanskelig å utforme. Det ser ikke ut til at feltet filosofisk praksis ikke nødvendigvis er noe mer fragmentert eller diffus enn psykologien. Jo større feltet blir desto mer fragmentert blir det; det er en naturlig konsekvens av størrelse. Dette gjelder også pedagogikk, som jeg har nevnt tidligere. Deler av psykologifaget har også både kognitive tilnærminger og filosofiske tilnærminger, som bidrar til at de har mye til felles med filosofisk praksis. Jeg mener det er viktig å være litt varsom her, for å unngå en for streng kategorisering eller definering av psykologifaget i forhold til filosofisk praksis. Likevel er det viktig å trekke de store linjene for å illustrere de grunnleggende forskjellene, men samtidig holde fast ved oppdagelsen av de mange fellestrekkene.