4.3.1 Det litterære og virkeligheten
Bech-Karlsen er kritisk til forestillingen om at «det litterære» er noe som er forbeholt skjønnlitteraturen, og at de som skriver sakprosa benytter seg av, eller «låner» virkemidler derfra når de skriver. Ivo de Figueiredo er en av dem som har uttrykt seg på denne måten, ved å hevde at han bruker den samme verktøykassa som romanforfattere. Bech-Karlsen mener at det er noe annerledes, noe eget, ved den litterære sakprosaen. Dette er han og de Figueiredo imidlertid enige om, og han siterer de Figueiredo videre på at man ikke må jukse sakprosaen inn i narrative former, men avsløre sine grep. «Å avsløre sine grep» må vi si at sammenfaller med Bech-Karlsens kriterium transparens, og kanskje også subjektivitet og refleksivitet, men disse står absolutt ikke i veien for litterære virkemidler, som de Figueiredo viser i En fremmed ved mitt bord. Det Bech-Karlsen vil undersøke, er om:
«(…) også dokumentarbøkenes litteraritet, på denne litteraturens egne premisser; hva er spesifikt litterært i disse bøkene, og hvordan kan vi forstå litterær kvalitet i dokumentarbøker? Som noe annet enn litterære kvaliteter i skjønnlitteratur. I sakprosa må dette ha noe med saken å gjøre?»
(Bech-Karlsen 2014 s. 37).
30 Når man skriver sakprosa vil man belyse en sak, dokumentere noe, og dermed må det
litterære handle om saken, slik resonerer Bech-Karlsen. (Bech-Karlsen 2014 s. 35, 36, 37) Johan Tønnesson bruker ordet kunst om sakprosa, at dette absolutt kan finnes i denne også, ikke bare i fiksjonen. Men kunst er om mulig et enda mindre håndfast begrep enn litteraritet.
Sakprosaprofessor Anders Johansen er også en av de som mener at det er for snevert å se på litterær sakprosa som litteratur som låner fiksjonsgrep fra skjønnlitteraturen, og at det må være språkhandlingen, skrivekunsten, ikke fantasien og diktekunsten som må være
avgjørende. «Å skrive med stil», mener Johansen er å skrive litterært, å finne en rytme som leseren nærmest skal kunne høre for sitt indre øre, formulerer han det. (Bech-Karlsen 2014 s.
38, 39, 40)
4.3.2 Er litteraritet relativt?
Forsøkene på å definere litteraritet har gitt oss definisjoner som; de kvalitetene ved en tekst som gjør den litterær, det som gjør litteratur til litteratur, eller, det som gjør litteratur til kunst.
Dette sier både mye og lite. Men det er snakk om en kvalitet som skiller litteratur fra hverdagsspråk. Begrepet dukker først opp hos Roman Jakobson og knyttes til den russiske formalismen. Denne analysen skal ikke inkludere en diskusjon av begrepet litteraritet, ei heller dykke dypt ned i teorien. Vi skal enkelt og greit se hva Ottar Grepstad skriver om litteraritet i det store verket Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk (1997) Grepstad skriver her at det oppstår konvensjoner i ulike sjangre som fører til at vi godtar konstruksjoner som ikke finnes i hverdagsspråket. «Begrepet litteraritet har såleis ein relativ verdi; forståinga er historisk forma og varierer med tid og stad» (Grepstad 1997 s. 131).
Grepstad mener at sakprosaens litterære kvalitet er relativ og kommer med en betraktning:
«Kanskje ligg sakprosaens moglege litteraritet i kor ubunden av kontekst ein bestemt tekst blir med tida (Grepstad 1997 s. 131, 132). Mener han rett og slett om kvaliteten tåler tidens tann? I så fall må det vel være noe ganske annet enn, i alle fall noe mer, enn referanser og
«saklige aktstykker».
4.3.3 Skrivekunst og «det saklige»
Når Bech-Karlsen skal i gang med å analysere de litterære strategiene og litterariteten i de ti bøkene, innleder han med en avgrensning. Han skriver at det litterære kan forstås på mange
31 måter, men at det selvsagt har med kvalitet å gjøre. Hva slags kvaliteter som kjennetegner en sjanger innrømmer han at er en vanskelig diskusjon som kan føre langt av sted, og at han avgrenser analysen av begrepet til noen spesifikke trekk som han finner relevante for hans studie. De spørsmålene han stiller som grunnlag for undersøkelsen er hvordan forholdet er mellom det litterære og det saklige i teksten og om saksdokumenter inngår i det litterære uttrykket. Her vender han seg mot Jungstrand og hennes tanke om det ontologiske og det epistemologiske, og at teksten estetiserer virkeligheten i teksten. Hvordan greier forfatteren å være «tro mot ontologien» og transformere denne til litteratur? «Når dokumenter og annet empirisk materiale inngår i det litterære, er det som følge av en transformasjon fra empiri til litteraritet; saklige aktstykker inngår i særegne litterære uttrykk» (Bech-Karlsen 2014 s. 153).
Han finner at noen bøker lykkes bedre enn andre i dette, ved å integrere brev, sitater, dagboksnotater, e-poster og artikler i teksten slik at de kan sette farge på den, og «tilføre en dimensjon av virkelighet» (Bech-Karlsen 2014 s. 152, 153, 239).
Det er ikke helt lett å vite hvordan «det saklige» skal tolkes, om det er virkeligheten, ontologien eller saklighet, som nøkternhet, eller som retorikkens logos. Mener han at det svarer til logos og at skrivekunsten svarer til patos og at disse virker sammen for å overbevise og skape kvalitet? Er det kjærlighetsbrevet som er det saklige, i gjenstand av å være et
«saklige aktstykke» og at det er måten dette inkluderes i teksten som er kunst? Det kunne vel like gjerne vært omvendt?
Både To søstre og En fremmed ved mitt bord skriver kilder inn i teksten på en slik måte at de blir en del av fortellingen. I førstnevnte er det et stort materiale av kilder, skriftlige og
muntlige, og det er disse alene som tegner opp bildet av Leila og Ayan og deres vei til
radikalisering. Språket ellers i boka er nøkternt og informativt, men gjengivelsen av scener og først og fremst samtaler, gir fortellingen farge. Særlig gjelder dette de to jentene, som ikke har bidratt til fortellingen selv. Dialoger og hendelser som bare den ene parten har gjenfortalt må rekonstrueres, og dette må gjøres med forsiktighet. Derfor står chattesamtalene mellom jentene og primært broren, men også venninner tydelig fram i teksten. Her kommer
ungdommene selv til orde, og samtalene deres om Gud, religion, savn, hvordan det å leve i et annet land og forklaringer på hvorfor de dro framstår som svært ekte og følelsesladde, i kontrast mot den ellers så nøkterne fortellerstilen. Teksten har heller ikke blitt filtrert gjennom en annen diskurs. Seierstad har også med et sitat før hver av bokas fem deler. Det er hentet fra
32 Ibsen, Jean Paul Sartre, Anton Tsjekhov, en twitterkonto til iyad_elbaghdadi, en aktivist under den arabiske våren, en islamsks myte og Ayan.
Hos Figueiredo er det i stor grad brev han baserer seg på av kilder når han danner seg et bilde av farens liv som ung voksen. I ett tilfelle skriver han seg selv inn i en rekonstruksjon av en scene for femti år siden. Han har lest en beskrivelse av et selskap på nyttårsaften i 1961. Han skildrer faren som sitter tvers overfor ham, han selv er 47, faren 22 og Figueiredo "overværer"
faren og onkelen som snakker om hvor de skal bo etter at foreldrene har giftet seg. Han tenker på hva som kan skje med han selv om de hadde bestemt seg for å bli boende Manchester eller flyttet til Goa. "Besinn dere! Det er ikke slik at planene dere legger her nå, ikke angår meg"
(de Figueiredo 2016 s. 162). Dette kan kanskje være et eksempel på det Bech-Karlsen mener med en nyskapende og vellykket måte å «bake» kildene inn i fortellingen på.
Etter å ha undersøkt dette, som altså omhandler «det saklige» forsøker han å besvare spørsmålene: Nærmer teksten seg skrivekunst, og i så fall på hvilken måte? Hva er ved språkbehandlingen og hva kjennetegner bokas litterære stil? Nå hevder han at det ikke er fruktbart å bruke de samme litterære kvalitetskriteriene som i skjønnlitteraturen, men igjen, at saken og virkeligheten må stå sentralt. «Eksisterer det et indre forhold mellom sak og form som bærer litterært?» (Bech-Karlsen 2014 s. 161). Dette virker som å være det avgjørende spørsmålet. Noen bøker plasseres i kategorien nyskapende kunstprosa, og det spesielle med disse er at de er bruker metaforer på en dokumentarisk måte og stilistisk særpreg, og generelt er originale og nyskapende. (Bech-Karlsen 2014 s. 160, 161, 239)
Dette med dokumentariske metaforer og stilistisk nyskaping henter han fra
doktoravhandlingen til Jungstrand. Det er disse to momentene hun trekker fram med det hun kaller språkfunksjon. Her flytter man fokuset fra forfatteren til det mottagende, tolkende og lesende subjektet, skiver Jungstrand. Det estetiske ved teksten refererer til teksten som realisert av leseren, fortsetter hun og henviser til Wolfgang Iser. Det hun har funnet, er at det er en forskjell i bruken av metaforer i dokumentariske tekster og fiksjonslitteratur. Forfatteren styrer i større grad tolkningen, og det kan virke paradoksalt at samtidig som forfatteren åpner opp for «(…) en Iitterär mångetydlighet genom liknelsens figur, så tar han ända genast kommando över tolkningen genom att låta det berättande jagets diskurs dominere den»
(Jungstrand 2013 s. 107). Som eksempel på dette gjengir hun en passasje i Bokhandleren i Kabul hvor Seierstad i avsnittet etter skriver at det er en metafor vi hadde å gjøre med i
33 forrige avsnitt og hva den er et bilde på. Dette finner vi også eksempler på i To Søstre senere, og også hos Figueiredo finner vi metaforer som styres, enda denne er svært «litterær» i stilen.
For europeerne var øya (Zanzibar) revet ut av Tusen og én natt; å spasere gjennom Stone Town var som å tre inn i deres egne forestillinger om et eksotisk paradis. I virkeligheten var byen verken så eksotisk eller så gammel som en tilreisende lett kunne tro. Selv om byggeskikken bar preg av århundrene, var de fleste oppført i siste del av 1800-tallet (…) Flere av praktbyggene var tegnet av den britiske arkitekten John Sinclair ut fra hans egne forestillinger om hvordan orientalsk
arkitektur så ut (Figueiredo 2016 s. 16).
På neste side står det om faren:
«Han skjønte etter hvert hva han var, at selv om blodet i årene hans var indisk, var mange av tankene som svirret i hodet hans europeiske. Og selv om huden var mørk, var den tildekket av vestlige klær. Men var ikke blodet det samme, rent og rødt, som hos alle? Var han ikke hel?
Akkurat som Sinclairs bygninger, en sammensmeltning av kulturer og forestillinger, slik alt på denne øya var blitt eltet sammen gjennom århundrene?» (Figueiredo 2016 s. 17)
Grunnen til dette er at disse metaforene må ha en referent i virkeligheten den beskriver. Det er ikke helt uvesentlig hvordan man tolker dem, og dette mener Jungstrand er nok en måte å styrke eller opprettholde den implisitte reporterens troverdighet. (Jungstrand 2013 s. 109) Bech-Karlsens to måter å se det litterære på, som er skrivekunst og/eller en forpliktelse til det saklige, skal muligens ikke ses på som noe som er atskilt, men som to sider ved samme sak.
Måten Figueiredo bygget opp en scene som han skrev seg selv inn i, er jo et utrykk for skrivekunst så vel som behandlingen av en kilde i en litterær tekst. Begge bøkene er også preget av handlingsbrudd og et skifte mellom nåtid og fortid. Hos Figueiredo kan det oppstå lengre passasjer hvor han drøfter sine oppdagelser og minner som virker nærmest
essayistiske. Hos Seierstad er det deler hvor «nyhetsreporteren» legger frem historiske
hendelser med fokus på årsak og virkning. Flere elementer er med på å skape det litterære ved denne litteraturen. Det vesentlige er at det ikke er slik at det er det fiktive som utgjør
litteraritet.
34