40 forfatteren at denne diskursen tydelig står fram som den dominerende. det oppleves som mindre brytninger eller forhandlinger mellom diskursene. En En fremmed ved mitt bord kan også kalles multimodal ettersom den inneholder nesten 30 bilder fra familiealbumet primært, men også et par av en skuespiller og fra en film. Bildene kan kanskje ikke sies å ha tusen stemmer, men de må absolutt betraktes som en del av det samlede verkets kommunikative funksjon. Begge bøkene har også kart på innsiden av permene.
Det finnes altså betydningsfulle stemmer i tekster på flere plan enn de Bech-Karlsen tenkte seg. For hans del dreier det seg nok i stor grad om troverdighet, dette at det er flere stemmer som slipper til og at disse bidrar til et sannere bilde av saken enn som den fremstilles av én enkelt person. Flerstemmighet handler allikevel om mye mer enn å etablere en
virkelighetskontrakt. Det handler om kjempende diskurser, om makt og om de leserne som ender opp med å lese teksten.
41 fremmed ved mitt bord, med flere referanser til andre forfattere, ville ha havnet blant de med
«betydningsfulle» referanser. Er det virkelig bare direkte henvisninger til andre tekster vi kan kalle intertekstualitet? Det kan vel være mer indirekte også, som en anmelder påpekte at Seierstads språk til tider framstod som bibelsk, og kom med eksempelet: «Aisha fødte en sønn. Hun kalte ham Salahuddin» (Seierstad 2016 s. 212). Er ikke dette også intertekstualitet?
Vi har jo sett at tekster inngår i en kommunikativ prosess, en kjede så å si, så da vil de vel alltid bære med seg element fra tidligere skrevne tekster. (Bech-Karlsen 2014 s. 201, 202, 240)
Når han også setter opp referanser som en tendens, handler dette om det referanseapparatet som finnes i boka. Om det er referanser i løpende tekst, sluttnoter og litteraturliste. Ingen av våre to bøker har referanser markert i løpende tekst, men Figueiredo navngir kildene sine i teksten i større grad enn Seierstad. Dermed er det lettere å knytte litteraturlista bak i boka til det som står i teksten i En fremmed ved mitt bord. Seierstad gjengir chattesamtaler og sms’er i sin helhet, refererer til historiske hendelser, nyhetsartikler og informasjon om ulike
menneskegrupper og miljøer, men redegjør svært sjelden for hvor informasjonen er hentet fra.
Unntaket er nyhetssaker, hvor kilden som regel er oppgitt. I litteraturlista bak i boka kan vi telle 31 bøker. Problemet er at vi ikke aner hvor i teksten disse er brukt. Om intertekstualitet er det samme som referanser, som tydelige navngitte kilder i teksten, er det forskjell på bøkenes grad av intertekstualitet. For å finne ut av om det er andre måter å utforske intertekstualiteten i disse bøkene, må vi undersøke begrepet nærmere.
4.5.2 Bakhtin, Brathes og Fairclough
Ajagán-Lester, Ledin og Rahm har kalt kapittelet sitt om intertekstualitet «Intertekstualiteter»
nettopp fordi det er flere måter å forstå dette på. De starter med Bakhtin og Julia Kristeva og hvordan Kristeva knytter Bakhtins dialogisme til intertekstualitet. De nevner at Bakhtin aldri selv brukte ordet, og at dette kan være en grunn til at begrepet kan ha mange ulike
betydninger, også fordi Bakhtins teorier er så dynamiske og mangetydige. Roland Barthes er et annet sentralt navn som dukker opp, mannen som hevdet at forfatteren var død fordi teksten var en «vev av gamle passasjer».
42 «Intertextualiteten, villkoret för varje text över huvud taget, kan naturligtvis inte reduceras till ett problem om källor eller inflytanden; intertexten är ett allmänt fält av ananyma formler vars ursprung nästen aldrig kan lokaliseras (…)» (Ajagán-Lester, Ledin og Rahm 2003 s. 211).
På denne måten kan vi ikke tenke på tekstproduksjonen som styrt av forfatteren, skriver Ajagán-Lester, Ledin og Rahm, og viser til Bakhtin og tanken om at en tekst ikke eies noe mer av forfatteren enn av leseren. Intertekstualitet er med andre ord et grunnvilkår i alle tekster. Videre kommenterer de at det med dette dialogiske synet på intertekstualitet, kan være vanskelig å avdekke intertekstualitet i en tekst. Det er nå de vender seg mot Norman Fairclough og hans teorier om hvordan man kan forstå og avdekke det intertekstuelle ved en tekst. Han har kommet opp med begrepene tekstsamspill og normsamspill. Tekstsamspill, skriver Ajagán-Lester, Ledin og Rahm, er når annen tekst tydelig markeres i teksten, som et sitat eller en henvisning til en annen tekst. De mener dette har en spesiell plass i analyser av sakprosatekster, kanskje fordi disse betegner en virkelighet det allerede er skrevet flere tekster om, og også fordi det kan avdekke stemmer som kommer til uttrykk i tekstene.
Normsamspillet handler ikke om avtrykk av andre tekster, men om de normene, eller diskursene som finnes i den. Dette mener artikkelforfatterne komplimenterer analysen av tekstsamspill ettersom det belyser det sosiale aspektet ved de ulike stemmene. (Ajagán-Lester, Ledin og Rahm 2003 s. 211, 221, 222, 225, 227)
4.5.2 Rekontekstualisering
Når vi ser på intertekstualitet på denne måten, blir det tydelig at det handler om mer enn referanser og sitattegn. Et nyttig begrep i denne sammenheng er rekontekstualisering. I Linells definisjon av begrepet som gjengis av Ajagán-Lester, Ledin og Rahm, heter det at
rekontekstualisering er en overføring og transformering av noe fra en diskurs, eller tekst i kontekst, til en annen. Noen aspekter ved en diskurs eller en sjanger kan oppstå i en ny kontekst. Et annet ord for dette kan være intertekstuelle kjeder. Eksempler på dette fra To søstre er når Seierstad skriver om faren til Aishas vold mot familien. Dette oppstod først som tekst fra en politirapport og rapport fra konfliktrådet. Deler av disse rapportene er gjengitt i den offentlig tilgjengelige dommen mot faren fra Oslo tingrett. Her er det en tekst som har vært omgitt av ulike kontekster, den rekontekstualiseres. (Ajagán-Lester, Ledin og Rahm 2003 s. 230) (Seierstad 2016 s. 116, 478)
43 Jungstrand understreker at det i hovedsak er i fortellingens form vi finner reportasjens
intertekstuelle bånd til historien. Det er de skjønnlitterære referanser i journalistiske tekster hun orienterer seg mot, og finner eksempler på at det ofte er snakk om en emosjonell retorikk, at en henvisning til et dikt eller en roman skal gi en emosjonell støtte.
«Som jag tidigare nämnt innebär litterär strategi för reportagen inte sällan en hänvisning till en diffus kategori eller stämning, och de intertextuella markörena kan beskrivas som ett led i detta när de sträcker sig efter en emotionell grundton för berättandet» (Jungstrand 2013 s. 86)
Hun tenker altså på tekstnormer først og fremst. Et eksempel på emosjonell støtte, om ikke fra poesien, men fra reklamen, kan vi se i To søstre. Her fortelles det om de flotte husene søstrene bor i i Raqqa, overtatt av innbyggere som er drept eller drevet på flukt. På et tidspunkt stusser Sara, moren til jentene, over de pene klærne de små barnebarna kles opp i. Fortelleren
kommenterer: "Selvfornøyd, som var IS' soundtrack, hadde syttenåringen meddelt: Husk at Gud har forskrevet vår belønning her. Den islamistiske statens versjon av: Fordi jeg fortjener det" (Seierstad 2016 s. 430). Den siste setningen med en kjent frase og reklamesitat innehar et snev av ironi og må sies å være et litterært virkemiddel som fungerer ved at det gir oss en følelse av avsmak og vantro, som vi også har sett henne bruke tidligere. (Jungstrand 2013 s.
85, 86)
Det kan også være snakk om en interdiskursiv rekontekstualisering, normsamspill i To søstre.
Ofte gjengis en religiøs diskurs, og spesielt en islamistisk. Den islamistiske diskursen rekontekstualiseres. Som vi har sett, er det i stor grad gjennom de små kommentarene fra fortelleren som opprettholder den vestlige og sekulære diskursen som her hvor konvertitten Abdur Raheem Green beskrives: «Han ble filmet da han talte ved Hyde Park Corner og ropte mot en mann med en jødisk kippa på hodet: «Hvorfor fjerner ingen den Yahudi der borte, så langt unna at hans stank ikke forstyrrer oss?» Hos Islam Net var han stueren» (Seierstad 2016 s. 137).
Også i En fremmed ved mitt bord finner vi flere eksempler på dette, spesielt i de partiene brev fra faren siteres og Figueiredo supplerer med andre forfattere og sin egen stemme for å se verden gjennom hans øyne. I ett brev forteller faren om en film han har sett på kino om en datter av en prostituert som blir gravid med en svart sjømann og flytter sammen med en homofil mann. Han er rystet over det moralske forfallet, og Figueiredo som forteller gir faren rett i at filmen ikke er god trøst for en asiat som er forelsket i en norsk jente. Men der faren ser en ødelagt jente, ser han en forsømt jente i fattigdom og avmakt. «Og denne jentungen
44 sitter min 22-årige far, dypt nedsunket i sin egen elendighet, og fordømmer i kinomørket»
(Figueiredo 2016 s. 151, 152). Så han i det hele tatt filmen, må han spørre seg, eller så han bare umoral? Diskursen til en katolsk migrant på 60-tallet kommer til uttrykk gjennom faren i denne teksten, i en ny kontekst. Dette må vel også kunne betraktes som å åpne seg mot verden, som å ikke være et lukket univers. Den dialogiske måten å forstå intertekstualitet på kan med andre ord ikke overses. Det reduserer bøkene til noe de ikke er, en øy med noen få broer til andre øyer. Tvert imot er disse bøkene et flettverk av både andre tekster, sjangre, diskurser, makt og ikke minst av meningspotensial som venter på å frigjøres av lesere.
Ifølge Bakhtin orienterer en tekst seg mot samfunnet og historien, den peker tilbake på tidligere tekster og framover mot nye. Samtidig er den en del av relasjonen mellom en
skribent eller en taler og en leser eller en lytter og tilhører dem begge like mye. Dette illustrer Ajanán-Lester, Ledin og Rahm gjennom et bilde av en tekst i midten med en vertikal linje mot tidligere tekster på den ene siden og framtidige på den andre. Samtidig har den en horisontal akse mot en skribent eller taler om en lytter eller leser på den andre siden. Disse linjene skal vi se at blir viktige når vi videre skal undersøke hva sjanger, ettersom de svaret til de diakrone og synkrone vi finner i sjangerteorien. (Ajanán-Lester, Ledin & Rahm s. 207)
5 Sjanger
5.1 Beck-Karlsen og sjanger
På boka Fra allvitende til flerstemmig (2016) sine to siste sider, under overskriften «Modning og utvikling» kommer Bech-Karlsen med noen betraktninger omkring sjanger og sakprosa.
Han åpner med å slå fast at 1900-tallets dokumentarbøker var preger at «svak
sjangerbevissthet», og at det er de nåtidige derfor «ikke bare er annerledes og oppleves som
«nye», men også litterært sikrere og bedre» (Bech-Karlsen 2016 s. 130). Han fortsetter med å betegne 1900-tallet som en modningsperiode for dokumentarlitteraturen, et «litterært
laboratorium» som det dessverre ikke kom så mye ut av. Grunnen til den svake stil- og sjanger bevisstheten ikke er overraskende, mener han, ettersom dette bare var en
utprøvingsperiode. Han siterer sakprosaforsker Ottar Grepstad på at tekster finnes, mens sjanger bare er et begrep, og skriver at han allikevel har søkt etter dokumentarbøker som er
45 gjenkjennelige som tekstformer. «Sjanger er tekster som har visse felles kjennetegn, og utgjør på mange måter en kontrakt med leserne som skaper bestemte forventninger. Forventningene til dokumentarlitteraturen har med sannhet og virkelighet å gjøre» (Bech-Karlsen 2016 s.
131). Virkelighetskontrakten er det helt sentrale sjangertrekket, mener Bech-Karlsen. Det er dette anmeldere er opptatt av, og når forfatterne vet dette, vil det også bli vanskeligere for forfatterne å jukse og ta snarveier, avslutter han. Det er altså snakk om at sjangeren skal fungere som en forventning om at det man leser er virkelig. Men hvordan har sjangeren oppstått? Og har den alltid vært der?
5.1.2 Tekstnormer
For å forstå hva sjanger er og hvordan de kan oppstå og endres, kan vi ta et steg tilbake og se på det som ligger forut for sjanger, nemlig tekster og tekstnormer. I det første kapittelet i boka Tekst og historie (2008) beskrives ytringen og tekstens plass i historien. Ytringer får
tekststatus fordi de er forankret i en etablert tekstkultur. For å forstå hva en tekstkultur er, kan vi kort se på begrepet tekst og tekstnorm. Kjell Lars Berges definisjon på en tekst er: «Tekst er ytringer som deltagerne i et samfunn i en viss kultur gir en spesielt avgrenset status eller verdi, der det i kulturen er utviklet tekstnormer som avgjør hvilke ytringer som gis tekstverdi og hvordan slike tekster ordnes» (Asdal m. fl. 2008, s. 44). En norm, skriver Berge i
Tekstnormers diakroni. Noen ideer til en sosiotekstologisk teori om tekstnormendring, er «et kulturelt konstituert kvalifikasjonskriterium som både strukturerer erfaringen og genererer atferd etter et visst system og visse kriterier» (Berge 1990, s. 27). Begrepet tekstnorm refererer altså til de normene som ligger til grunn for vårt syn på hva som er en tekst og hvordan disse kan ordnes, som Berge skrev. På bakgrunn av normene vi har i en kultur, klassifiserer, strukturerer og handler vi. Den aktuelle kulturkontekstens normer og ressurser hjelper skriveren, taleren eller senderen, til å skape ytringer med tekstverdi. Disse tekstene opptrer i et samspill med andre tekster, diskurser/ideologier og etablerte normer for
kommunikativ atferd. «På denne måten setter ytringen spor etter seg i historien som en tekst og peker tilbake til kulturkonteksten den opprinnelig ble skapt i, som vitne, minne eller kanon» (Asdal m. fler 2008 s. 64).
Teksten oppstår i en kulturkontekst, og disse er selvfølgelig foranderlige, derfor blir det feil å plassere sjanger som noe enhetlig og statisk utenfor teksten. En norm og en kultur er
46 foranderlig og dermed må også tekstnormer være det. For å forklare hvordan dette skjer, henviser Berge til prager-strukturalismen og skriver at det gjøres en hierarkisering og redusering i en tolkningssituasjon av det han kaller den funksjonelle flertydigheten på bakgrunn av de verdier, genert av normer, som enhver av oss har. Vi er disponert for ulike normsystemer, og vil derfor være mottakelige for ulike funksjoner i en ytring eller en tekst.
Disse normene er ikke statiske, de kan endres hver gang de genererer atferd. Berge siterer Mukarovsky som skriver at normene alltid tillegges noe nytt og dermed må tilpasses nye situasjoner og kontekster, de er konstante og fornadelige på samme tid. En av grunnene til dette er at normene eksisterer i en dialogisk prosess i et sosialt system, ifølge Volosjinov.
Språket selv er ulike normssystemer som bare eksisterer og får mening i menneskelig dialog.
Konflikter og «støy» kan oppstå i kommunikasjonen og føre til normendring. Dette kan bety at om publikum og kritikere ikke responderer på en bok slik forfatteren ønsket, er det ikke samsvar mellom den senderintenderte meningen og mottakerens fortolkning. Den dialogiske relasjonen er asymmetrisk, og flere mulige feiltolkninger over tid kan bidra til å forandre tekstnormene. Slik kan vi altså si at tekstnormer etablerer en forutsetning for sjanger, og en kan se på sjanger som tekstnormer som er institusjonalisert, og som opptrer med egne identifiserbare trekk, og gjerne har egne navn og bruksområder. Stemmer det da slik Bech-Karlsen skrev, at sjangeren utgjorde en kontrakt med leseren som skaper bestemte
forventninger? At sjanger kan fungere slik at den kan gi oss en forutsigbarhet i vår
kommunikative omgang med andre deltagere i kulturen, om vi kjenner og gjenkjenner visse tekstnormer? (Berge, 1990, s. 55, 56, 57, 58, 60)
5.1.3 Sjanger som sosial handling?
Berge og Ledin skriver i en avsluttende kommentar til artikkelen Perspektiv på genre: «(…) genrer existerar som en konsekvens av att det finns förutsigbärhet i mänskligu beteende i allmännhet och i textuelt medierad samhandling i synnerhet» (Berge & Ledin, 2001, s. 43).
De mener dette er noe som flere av nåtidens ulike perspektiver på sjanger kan enes om. Det er snakk om målbevisste sosiale aktiviteter, om kommunikative mål og om sosiale handlinger i retoriske situasjoner. Carolyn Miller har et sosialkonstruktivistisk syn på sjanger, og
argumenterer i sin tekst Genre som sosial handling for at «en teoretisk gyldig genredefinisjon ikke må konsentrere seg om diskursens substans (innhold) eller form, men om den handlingen
47 den blir brukt til å utføre» (Miller, 2001, s. 20). Hun gjør dette ved å vise at det er en
«exigence» (kan oversettes til påtrengende problem), som jo er forutsetningen for den retoriske situasjonen, ikke kan finnes i personen selv eller i de materiale omstendighetene, men i den sosiale verden, som et sosialt motiv forstått som et sosialt behov. Når mange av de sosiale handlingene i et samfunn forekommer i spesielle mønstre i spesielle situasjoner (hvor vi finner de påtrengende problemene) genererer dette felles retoriske handlinger. Disse retoriske handlingene, som er tilgjengelige i en bestemt kultur på en bestemt tid, kan man da basere en diskursklassifisering på. Sjangeren viser til denne diskurskategorien. Som handling får sjangeren mening fra situasjonen og fra den sosiale konteksten som situasjonen oppstår i.
(Berge & Ledin, 2001, s. 43) (Miller, 2001, s. 26, 27, 28, 32)
Skal vi se på To søstre eller En fremmed ved mitt bord i perspektiv av det Miller skiver, må vi tenke oss at det finnes en «exigence», et motiv for å uttrykke seg. Det var Sadiq, faren til de to jentene som kontaktet Åsne Seierstad med et ønske om at hun skulle skrive deres historie for å opplyse andre om radikalisering. Boka føyer seg nå inn i en debatt om emnet. En situasjon som genererer kommunikasjon kan selvsagt være sammensatt, og det er nok flere grunner til at disse bøkene ble skrevet. Felles er det at de er oppstått i en sosial kontekst og griper inn i en retorisk situasjon. Som Asdal m. fl. oppsummerer det i kapittelet Sjangeren det er denne situasjonen og reaksjonen på den som avgjør hva slags sjanger teksten tilhører, ikke formale trekk ved teksten som er fastlagt på forhånd. Miller mener formen fungerer som en slags instruksjon til hvordan substansen (diskursenes semantiske verdi) skal tolkes og hvordan kombinasjonen av disse to sammen blir en handling som kan tolkes på bakgrunn av konteksten. Tilbake til Asdal m. fl. så mener de at denne pragmatiske og situasjonelle
sjangerforståelsen har en svakhet i at den ikke gir noen modell for hvordan man skal forstå de lange historiske linjene, «forholdet mellom varighet og endring» (Asdal m. fl. 2008 s. 196, 197)
5.1.4 Sjanger og historie
Asdal m.fl. skriver at sjangerbestemmelsen ofte kan være både avgjørende og skjebnesvanger for forståelsen vår av et verk og for vår «vei inn i fortolkningssirkelen» (Asdal m. fl. 2008 s.
188). De følger opp med å stille spørsmålet om forsøket på å plassere verk innenfor sjangre bidrar til et mindre historisk og dynamisk syn på litteraturen. Hele det litterære feltet er i en kontinuerlig endring, og er det da gunstig å plassere den i faste, etablerte sjangerkategorier?
48 Burde sjangertenkningen forkastes? For Asdal m. fl. blir svaret på disse spørsmålene at
sjangertenkningen ikke kan forkastes ettersom det ikke vil føre til at vi slutter å tenke oss at det finnes visse kategorier for tekster som vi leser. Forestillingen om sjanger gir oss verktøy for å forstå tekstens forhold til historien, til omgivelsene, forfatteren, leseren, andre tekster og diskurser og institusjoner.
«Begrepet om sjanger gir oss mulighet til å synliggjøre en type varighet, en kontinuitet og konvensjonalitet, i produksjon, resepsjon og bruk av tekster, som i neste instans setter oss i stand til å erkjenne og sette ord på endrings- og transformasjonsprosesser» (Asdal m. fl.
2008 s. 189).
Tradisjonelt har det vært de lange linjene, diakronien, som har vært definerende for
sjangerhistorien, skriver Asdal m. fl. på side 198. Men, som et alternativ til dette, fortsetter de, kan man se på sjanger synkront, som tekster stående på tvers i historien, hvor de
«representerer retoriske muligheter innenfor et synkront system, i et historisk tverrsnitt»
(Asdal m. fl. 2008 s. 199). Eller kan disse to modellene kombineres? Om det er flere element i et litterært system som er konkurrerende, beslektede eller motstridende, har også disse
elementene en fortid og en framtid og kan dermed også studeres diakront, hevder de på
bakgrunn av Tynjanov og Jakobson. Begge linjene kan studeres i sammenheng ettersom det er
«en diakron bevegelse som gjennomstrømmer det synkrone øyeblikk» (Asdal m. fler 2008 s.
201). De kommer opp med tanken det «usamtidiges samtidighet» for å vise at det kan finnes elementer i en tekst eller i dennes kontekst som ikke hører til samme tidshorisont.
Om vi ser på sjanger i et historisk, og et samtidig perspektiv, tar vi tekstens kommunikative funksjon på alvor. Ikke bare oppstår den som et svar på et påtrengende problem i en sosial kontekst, den føyer seg inn i en rekke av andre tekster, tilfører noe nytt til den sosiale situasjonen og skaper en ny situasjon som kan generere nye «problemer» og føringer for ny respons. Slik kan vi forstå tanken om usamtidig samtidighet. To søstre førte til flere foredrag og debatter omkring temaet religiøs radikalisering. Et slikt åpent og kommunikativt system kan ikke presses inn i fullstendig avgrensede sjangerbåser. En kan tenke seg at det kommer en tid hvor vi ser helt annerledes på denne boka. Den kan inneha et potensial til å bli lest på flere ulike måter som vi ikke har oppdaget i den nåværende tekstkulturen.