Dialog

34

35 stemmene ha en relativt stor grad av autonomi, og ikke være for sterkt redigert av forfatteren»

(Bech-Karlsen 2014 s. 186). Her er det flere elementer vi kan undersøke nærmere, men aller først skal vi prøve ut hans forståelse av dialog på våre to bøker. (Bech-Karlsen 2014 s. 192, 193)

4.4.2 Dialog hos Seierstad og Figueiredo etter Bech-Karlsen kriterier

Stemmene må med andre ord ikke være farget av fortellerens diskurs. Men hvordan vet vi om den er det eller ikke? Hos Seierstad går flere av utsagnene til Leila og Ayan gjennom to ledd da de først gjengis av en venn, et familiemedlem eller en lærer, og deretter av fortelleren. Vi må kunne tenke oss at stemmer som er sitert direkte fra en skriftlig kilde har en spesiell status.

Dette er noe vi kan finne i begge bøkene, i To søstre gjennom mails, cahttesamtaler og SMS‘er og En fremmed ved mitt bord gjennom brev. Når det er forfatterens evne til dialog med kildene sine vi tar for oss, kan vi si at dette gjøres på ulike måter i de to bøkene.

Seierstad, eller den implisitte forfatteren, bygger opp scener med dialoger og bygger igjen opp nye som svarer på de tidligere slik at det blir en dialog av det. Om vi snakker om fortelleren, blir ikke dette like tydelig hos Seierstad naturlig nok, ettersom fortelleren som en stemme (om ikke som diskurs) er mer tilbaketrukket her. Vi kan ikke snakke om at fortellerens dialog med kildene er brukt som en strategi. Det kan vi derimot si om strategien til Figueiredo. Han kommenterer og reflekterer rundt det meste av sitater, bilder og annet kildemateriale.

Etter Bech-Karlsens kriterier, er To søstre, ettersom den er preget av skiftning i synsvinkel mellom ekstern og intern og igjen mellom flere personer, flerstemmig, eller polyfon. Dialog spiller også en stor rolle i teksten. Hos Figueiredo ligger synsvinkelen alltid hos fortelleren, og dette kan være årsaken til at Bech-Karlsen ville plassert den i gruppa med de enstemmige.

Men denne fortelleren viser stor vilje til dialog og kommuniserer aktivt med kildene sine. I tillegg til familiens historie og stemmer gjennom brev, trekker han inn sitater fra forfattere fra samme tid som begivenhetene fant sted og får deres stemmer til å belyse situasjoner og forhold. Stemmene kan heller ikke sies å være redigert av forfatteren.

Men hvordan kommuniserer egentlig en tekst? Kan vi forstå dialog og flerstemmighet på et dypere nivå enn synsvinkler og diskurser? I oppsummeringen av funnene i bokas siste kapittel

36 har Bech-Karlsen skrevet noe viktig: «En fjerde tendens er viljen til å føre dialog, både med seg selv, kildene og leserne (…)» (Bech-Karlsen 2014 s. 238 (min kursiv)). Her skriver han inn leseren, men kommenterer ikke denne i analysen. Han er her inne på et viktig aspekt ved det kommunikative ved tekst, og noe som absolutt burde utforskes mer i denne sammenheng.

4.4.3 Dialog og kommunikasjon i en tekst

For å trekke en linje tilbake til det litterære ved språket, åpner Jungstrand delen om

språkfunksjonen ved å henvise til litteraturviteren Wolfgang Iser som mente at det estetiske ved teksten refererer til det ved en tekst som realiseres av leseren og dermed kan åpne opp for kommunikasjon mellom teksten og leseren. Det poetiske omfavner muligheten til å overlate tolkningen til leseren «… och öppnar upp för förskjutningar och utvidning av betydelse, låter mångatydigheterna verka i texten» (Jungstrand 2013 s.104). Dette kan autopoesis-modellen for kommunikasjon forklare oss mer om. Kommunikasjon trenger ikke bare forstås som «å gjøre felles», men «å gjøre til sitt eget gjennom dialog med teksten og seg selv». Dette skriver Tønnesson om i kapittelet om tekstens kommunikasjon og modellesere i Tekst som partitur (2004). Her har vi en forståelse av kommunikasjon som noe annet, eller noe mer enn den kjente lineære og monologiske rørmodellen. Istedenfor en tanke om én sender og en «passiv»

mottaker, gir «autopoiesismodellen» et bilde av en jeg-til-meg-kommunikasjon hvor man finner mening i en tekst gjennom en slags indre tale med seg selv, skriver Tønnesson. Kodene man mottar gjennom å lese en tekst bearbeides i deg selv. Du kan kanskje oppleve å

identifisere deg med noen du leser om, bli minnet på noe som påvirker bildet du får i hodet når du leser teksten, og du kan integrere ny kunnskap. Dette kan knyttes direkte opp mot det over om hvordan normene våre gjør oss mottakelige for ulike typer meningspotensial, at det er en form for en indre kommunikasjonsprosess. (Tønnesson 2004. 70, 71)

Begrepet «flerstemmighet» brukt om tekster viser til tanken om at man i en tekst kan ha flere stemmer som kommer til uttrykk, det være seg ulike forfatterstemmer, leserens fortolkende kommentarer, men også de stemmene som skapes av en empirisk leser som respons på teksten. Dette siste er hentet fra Bakhtins kjente sitat: «Ytringa er ikkje berre knytt til

føregåande, men også til etterfølgande ledd i talekommunikasjonen» (Bakhtin 1998 s. 38). En ytring kjennetegnes ved dens adressivitet, den er rettet mot noen og bygges opp med tanke på mulige svar, skriver han. Legger man autopoiesismodellen til grunn, sammen med Bakhtins

37 forståelse av ytringene, kan vi tenke oss at all kommunikasjon er dialogisk. Tønnesson

diskuterer at tekster også kan ha monologiske trekk. Om det er bare én avsender og ett

«trekk» som et stoppskilt for eksempel, kan teksten sies å være monologisk, mens om det er flere avsendere og det utveksles mening, er den fullstendig dialogisk. Dette perspektivet setter Bech-Karlsens «dialog» i et annet lys. De bøkene han betegner som enstemmige kan umulig være det, om vi skal forstå enstemmig på samme måte som det monologiske er forstått her.

(Bakhtin 1998 s. 38, 39) (Tønnesson 2004 s. 77, 86)

For å få en bedre forståelse av hvem teksten er skrevet av og for, kan vi undersøke og avdekke de ulike stemmer i teksten. Tønnesson skriver om hvordan tekstnormene kan sies å

konstituere en, eller flere, modelleser(e). Begrepet modelleser knyttes Umberto Eco som beskriver det som en leser som forfatteren ser for seg som mottager når han skriver, og dermed fører en indre dialog med. En leser forfatteren forutsetter å ha visse kunnskaper fra før, en viss doxa som gjør denne i stand til å motta, tolke og forstå teksten på de måtene han ønsker, og dermed tilføre han eller henne ny kunnskap. En slik modelleser er ikke det samme som en eksplisitt leser, men knyttes heller til litteraturvitenskapens forståelse av implisitt leser, en størrelse som alene finnes i teksten. Nå vet vi at teksten kan tenkes å ha flere

modellesere, samtidig som Bakhtin mente at ytringene blir skapt med tanke på en respons hos en leser, da må vi vel kalle en tekst med flere modellesere polyfon? Kan vi da si at ett kapittel er flerstemmig og et annet ikke? Polyfonien som Bech-Karlsen mener beskriver bøker som har et skifte i synsvinkel, er forstått på en helt annen måte enn slik Bakhtin og Tønnesson tenker seg det her. Tønnesson kalte avhandlingen sin Tekst som partitur og det vil si at det er et samspill mellom flere stemmer, ikke at det først er fløyte som spiller og deretter en fiolin, men at de spiller sammen. (Tønnesson 2004 s. 102)

Grunnen til at dette perspektivet på dialog er viktig her, er nettopp tanken om at teksten har flere potensial ved seg for tolkning av lesere. Ulike lesere kan frigjøre potensialet som ligger latent, om dette var forfatterens intensjon eller ikke. Dette kan knyttes til den diakrone måten å se på sjanger, og det er her prosjektet til Bech-Karlsen kan komme til kort. I innledningen til Fra allvitende til flerstemmig bruker han ordet samklang som et synonym til polyfoni og siterer Tønnesson på at de akkompagnerende stemmene i en tekst kan representere motsetningsfulle og kjempende diskurser og at de kan utfordre den dominerende fortellerstemmen. I analysen konsentrerer han seg allikevel bare om de stemmene som

38 kommer direkte til uttrykk i teksten gjennom en synsvinkel eller et sitattegn, ikke mer

indirekte, som ulike diskurser.

Det som kan være interessant for oss, er å se på hva slags stemmer som kan finnes i en tekst, både direkte og indirekte og hva det kan fortelle oss. Flerstemmighet innebærer altså at det finnes flere diskurser i teksten som kan tale til ulike lesere på ulike måter. Her kommer begrepene heteroglossia og hegemoni inn. Språket har makt til å forene ulike grupper i samfunnet, eller splitte dem ved enten å skape kommunikasjonskløfter, som Ajanán-Lester, Ledin og Rahm uttrykker det i teksten «Intertextualiteter» (2003) Disse skriver videre at når en majoritet, gjerne den «herskende» deler samme doxa kan denne presenteres som

enerådende i tekster. Et ekstremt eksempel kan være media i land hvor det er sensur på pressen eller ren propaganda. Det handler altså om makt. Hegemoni innebærer at denne majoritetens diskurs må utfordres og fornyes. På denne måten kan en offentlig diskurs preges av flere «konkurrerende» diskurser, påpeker Ajanán-Lester, Ledin og Rahm. En fin

sammenfatning av dette kommer like etter:

«Sakprosatexter kan alltså ses som medel för att uppnå och skapa hegemoni över samhället. De lelegtimerar visse perspektiv och utesluter andra. Inte minst analyser av vilka röster som kommer till tals i sakprosatexter under olika historiska perioder ger värdefull informasjon om vilka kunskaper, identiteter och maktrelationer som uppfattas som legitima» (Ajanán-Lester, Ledin og Rahm 2003 s. 219).

De er med andre ord uenige i Bech-Karlsens karakteristikk av eldre bøker som enstemmige, og mener flerstemmighet forstått på denne måten er svært viktig når vi har med analyse av sakprosatekster å gjøre. (Ajanán-Lester, Ledin og Rahm 2003 s. 208, 212, 217)

4.4.4 En dypere forståelse av dialog i En fremmed ved mitt bord og To søstre

Hva innebærer dette for de to bøkene vi tar for oss her? Kan de være flerstemmige på andre måter enn de Bech-Karlsen skisserer opp? For Bakhtin kan to helt like ytringer faktisk ikke kalles helt like ettersom de er så sterkt knyttet til sosial interaksjon og i et dialogisk

avhengighetsforhold til hverandre, slik skriver Ajanán-Lester, Ledin og Rahm det i kapittelet

«Intertekstualiteter» i Teoretiska perspektiv på sakprosa (2003). Ytringene kan sies å

39 realiseres gjennom mottageren. Vi kan ta et eksempel fra To søstre om hvordan ulike stemmer kan ligge i teksten og tale til ulike lesere. Seierstad forteller om hvordan Ayan kjøpte

mobiltelefoner hun solgte videre uten å betale for seg og skaffer seg flere kredittkort som hun heller ikke betalte gjelden for. Så skriver hun: «Svindelen var enkel å rettferdiggjøre»

(Seierstad 2016 s. 211). Denne setningen leses og forstås på ulike måter. Som modelleser kan vi tenke oss en person som er nysgjerrig på radikalisering og som kanskje husker oppslagene fra media om de to søstrene som dro til Syria. Av det vi ser av forfatterdiskursen, framstår den som vestlige og sekulær, og det er grunn til å tro at dette er en diskurs de fleste leserne også deler. I denne diskursen ligger det en kritisk holdning til ekstremisme. De vi kan tenke oss som en modelleser forfatteren har sett for seg. En slik leser vil nok tenke: «Ja, så hjernevasket som hun var, tenkte hun nok det». Det virker båre frekt og naivt av Ayan. Men det er naturlig å se for seg flere religiøse lesere, kanskje også de som tolker islam fundamentalistisk. Dette trenger ikke bety at de er radikale ekstremister som er for jihad. Kanskje disse blir støtt over denne setningen. Den skal åpenbart vekke en reaksjon hos leseren, og den framstiller Ayan som naiv. Det kan også være noen av de radikale og ekstreme som vil lese boka, og som vil tenke at ja, økonomisk jihad er lett å rettferdiggjøre, og ikke se at det skulle være noe frekt eller naivt ved dette.

Et annet eksempel er dette om en av guttene i det islamistiske miljøet: «Det fine med å jobbe svart, var at da kunne han også få penger fra NAV» (Seierstad 2016 s. 161). Her kunne vi gjøre akkurat samme analyse, men det kan også være at noen lesere som ligger svært tett opptil den første modelleseren, vil tenke «her er det en ganske styrende fortatterdiskurs, gitt».

Det er gjennom slike kommentarer, og litterære virkemidler som ironi i dette tilfellet, at den vestlige og sekulære diskursen kommer til uttrykk. Det kan være flere avsnitt, flere sider hvor den islamistiske diskurs kommer sterk til uttrykk, men ved en liten kommentar vinkler

innholdet og vi blir minnet på hvilken diskurs som er den rådene, og at den første hele tiden blir «filtrert» gjennom den vestlige og sekulære. Gjennom analysen av avledet etosappell i bacheloroppgaven til Marielle Madsen, fant hun at Seierstad framstilte Ayan og Leila naivt og lite empatisk og at dette svekket den subjektive etosappellen. Samtidig styrkes den objektive etosappellen gjennom nettopp dette at hun viser at hun tar avstand fra den islamistiske diskursen.

Hos Figueiredo kan vi merke en ulikhet i diskursene når han forteller om farens situasjon som ung katolsk migrant på 60-tallet, men fortellerperspektivet er så sterkt knyttet til den implisitte

40 forfatteren at denne diskursen tydelig står fram som den dominerende. det oppleves som mindre brytninger eller forhandlinger mellom diskursene. En En fremmed ved mitt bord kan også kalles multimodal ettersom den inneholder nesten 30 bilder fra familiealbumet primært, men også et par av en skuespiller og fra en film. Bildene kan kanskje ikke sies å ha tusen stemmer, men de må absolutt betraktes som en del av det samlede verkets kommunikative funksjon. Begge bøkene har også kart på innsiden av permene.

Det finnes altså betydningsfulle stemmer i tekster på flere plan enn de Bech-Karlsen tenkte seg. For hans del dreier det seg nok i stor grad om troverdighet, dette at det er flere stemmer som slipper til og at disse bidrar til et sannere bilde av saken enn som den fremstilles av én enkelt person. Flerstemmighet handler allikevel om mye mer enn å etablere en

virkelighetskontrakt. Det handler om kjempende diskurser, om makt og om de leserne som ender opp med å lese teksten.