Lav

Pseudocyphellaria crocata – gullprikklav

Gullprikklav er mellomstor brun bladlav som er lett å kjenne på sine sterkt gule soral (ansamlinger av vegetative formeringsenheter). Sporeproduserende organ (apothecier) er ikke kjent, og arten spres enten ved soral eller ved fragmentering. Gullprikklav har vært benyttet som en av viktigste indikatorartene for det spesielle lungeneversamfunnet (Lobarion) i kyst-granskogen i Midt-Norge (se Holien og Tønsberg 1996, Gaarder m.fl. 1998).

Økologi

Biotop: Arten er knyttet til steder med høy luftfuk-tighet – først og fremst i granskog, men også nordlig lauvskog, blandingsskoger og kløfter og nordvendte berg i lyngheilandskapet.

Punkthabitat: Hovedhabitatet varierer langs biogeografiske/klimatiske gradienter i ulike deler av utbredelsesområdet: Grankvister og lauvtrebark (særlig rogn, selje og gråor) i kystgranskogsområdet, samt noen få funn på lauvtrær og mosekledde berg på Vestlandet. Som epifytt vokser arten på trær med relativ høy pH.

Forekomst i Norge

Arten forekommer i kyststrøk fra den sydlige delen av Rogaland til den sydlige delen av Nordland fylke.

I alt er ca. 205 lokaliteter kjent. Kjerneområdet for arten er kystgranskogen i Midt-Norge (det boreale regnskogsområdet, MiS-region 1c).

De kjente norske lokalitetene ligger mellom havnivå og ca. 230 m o.h. (Tønsberg m.fl. 1996). De rike fore-komstene i ravinegranskog ligger alle under marin grense på 140-150 m o.h.

Utbredelsesområde: (estimert etter kart fra Norsk Lavdatabase): 25.920 km²

Forekomstareal: 199 x 2 km² = 398 km²

Status for gullprikklav i Norge – ettersøk på kjente lokali-teter

Arten ble gjensøkt på i alt 99 gamle lokaliteter, hvil-ket utgjør 62,8 % av de da kjente lokalitetene for ar-ten i Norge (Tønsberg m.fl. 1996). Gullprikklav ble gjenfunnet på 29 lokaliteter (29,2 %), betraktet som utgått på 64, og som usikker på 6 lokaliteter. På Vest-landet (Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane) ble 17 lokaliteter oppdaget mellom år 1909 og 1978 un-dersøkt. Her var gjenfunnsprosenten 11,7, altså be-tydelig lavere enn resultatet for hele landet.

Gjennomsnittlig populasjonsstørrelse

Under gjensøksundersøkelsen ble totalforekomsten på hver lokalitet anslått i følge en relativ skala (1 = very sparse, 2 = relatively sparse, 3 = relatively rich, 4 = very rich; se Tønsberg m.fl. 1996). Gullprikklav hadde en gjennomsnittlig populasjonsstørrelse (99 lokaliteter) på 2,08 etter denne skalaen.

Svensk forekomst og rødlistestatus

Arten er ikke funnet i Sverige eller i de andre nor-diske land. De nærmeste forekomstene finnes på de britiske øyer.

Rødlistevurdering

A- kriteriet. Vurdering av tilbakegang

Gjensøk av kjente lokaliteter for gullprikklav viser en svært lav gjenfunnsprosent. Selv om lite er kjent om artens populasjonsdynamikk og evne til å kunne etablere seg på nye eller tidligere lokaliteter, gir undersøkelsen grunnlag for å anta at populasjonen har vært avtagende i Norge siste 50 år. Avvirkning er angitt som den klart viktigste trusselen for arten på tidligere kjente lokaliteter i artens kjerneområde i Trøndelags kystgranskoger. Dette er høgproduktive skoger som har vært og er viktige ressurser for skog-bruket. På den annen side står årsakene til den enda kraftigere tilbakegangen på Vestlandet som uklar.

Forfatterne av lavfaktaboka (Tønsberg m.fl. 1996) angir luftforurensning som en mulig forklaring, men denne hypotesen er ikke bekreftet ved undersøkel-ser. Selv om det foreligger verneplaner for flere skogs-områder med rike forekomster av gullprikklav gjen-nom verneplan for barskog i Midt-Norge (DN 1998), og at forvaltning av nøkkelbiotoper og MiS-regi-strerte rikbarkslokaliteter vil bremse den negative populasjonsutviklingen, antar vi at arten i neste 10-20-årsperiode fortsatt vil ha en negativ utvikling.

Hvor sterk denne negative trenden vil være er imid-lertid svært vanskelig å fastslå, selv innenfor vide prosentrammer. Dette gjør rødlisting etter A3- og A4-kriteriene, som begge omfatter vurderinger om fram-tidig utvikling, vanskelig (se IUCN 2001). De tilgjen-gelige data omhandler kun fortiden, men den lave gjenfunnsprosenten skulle kunne indikere en tilba-kegang, i hvert fall på Vestlandet, når en tar høyde for de svakheter som ligger i forhold til en ren gjen-søksmetodikk. Dette kvalifiserer for rødlisting av arten som Vulnerable (VU – sårbar) med henvisning til punktene (opplistet under pkt. A1): a) direkte ob-servasjon (som vi tolker som også omfattende gjen-søksmetodikk), c) nedgang i kvalitet av habitatet (gjennom hogster) og d) den aktuelle graden av av-virkning i løpet av de siste 10 år. Siden vi antar at den negative påvirkningen gjennom skogbruket ikke har opphørt, faller muligheten for rødlisting etter A1-kriteriet bort.

Terskelverdiene for rødlisting som Critically end-angered (CR) eller Endagered (EN) under A2-krite-riet er henholdsvis 80 % og 50 % reduksjon av popu-lasjonen. Men hensyn til de svakheter som ligger i gjensøksmetodikken og antallet nye lokaliteter for arten i løpet av siste 10-årsperiode, særlig innen kyst-granskogsområdet, antas at tilbakegangen er min-dre enn disse terskelverdiene.

Konklusjon: Gullprikklav foreslås rødlistet som Vulnerable (VU – sårbar) etter kriteriet A2acd.

Gullprikklav (Pseudocyphellaria crocata) i kystgran-skog i Namsos

© FOTO: SVEIN GRØNVOLD

B-kriteriet. Utbredelse

«Inngangsverdiene» for den geografiske utbredelse for rødlisting som Vulnerable (VU – sårbar) under B-kriteriet er enten at utbredelsesområdet er mindre enn 20.000 km², eller at forekomstarealet er mindre enn 2000 km². Gullprikklav kvalifiserer ikke i forhold til utbredelsesområdets størrelse (det kjente utbre-delsesområde = 25.920 km²), men kan kvalifisere i forhold til forekomstarealet, der det kjente arealet målt ut fra antall kjente lokaliteter (2 km² oppløs-ning) er litt mindre enn 400 km², altså rundt fjerde-parten av terskelverdien. Her må mørketallenes stør-relsesorden vurderes. En del nyfunn på kysten i nord-lige deler av Sogn og Fjordane og i Møre og Roms-dal indikerer at arten her kan ha et større antall loka-liteter. På den andre siden har gullprikklav vært en sterkt fokusert og mye samlet art i kjerneområdet i Trøndelag. Etter dette antas at en ikke kan utelukke at det aktuelle forekomstarealet faktisk er mindre enn 2000 km²(målt med en oppløsning på 2 km²).

En av MiS-prosjektets prøvekommuner (Namsos) hvor arten ble ettersøkt i tilfeldig utlagte 2,5 daa store ruter i skog med h.kl. IV eller V, ligger i kjerne-området for arten i Trøndelag (se Gjerde og Baumann 2002). To andre prøvekommuner ligger innenfor ar-tens utbredelsesområde på Vestlandet (Osterøy og Tingvoll). Gullprikklav ble funnet i 2 av 20 (10 %) tilfeldig utvalgte ruter i Namsos, men ikke i de to Vestlandskommunene. Selv om antall undersøkte ruter og antall funn er statistisk for lite for å gjøre gode estimater, kan en forsøke å bruke resultatet fra Namsos til å si noe om forekomstarealet til gullprikk-lav i kjerneområdet for arten. Det er her viktig å være klar over at MiS-registreringene ble gjort i prøveflater med en oppløsning på 2,5 daa, mens forekomstareal beregnes med en oppløsning på 2 km², altså på en mye større skala. Imidlertid vil resultatene fra en småskalaregistrering gi konservative estimater på en betydelig større skala for samme biotop/livsmiljø, både fordi sannsynligheten for faktisk forekomst av arten øker ved å øke arealet (art-areal-forholdet), og ved at sannsynligheten for at artens miljøkrav vil være oppfylt øker med økende areal og derved økende økologisk gradient innenfor det undersøkte arealet.

For å gjøre et estimat av forekomstareal for kjerne-området til gullprikklav basert på resultatet fra Nam-sos, er det best sammenlignbare grunnlaget Land-skogstakseringens arealtall for produktiv skog i h.kl.

IV og V i de kommunene som har, eller potensielt kan ha arealer med kystgranskog i Midt-Norge (se Stokland m.fl. 2001), innenfor et område omtrent til-svarende MiS-region1c. Dette arealet utgjør 2961 km² (Stokland m.fl. 2001 Tabell 3). Estimatet for

fore-komstareal i Midt-Norge blir da 2961 km² x 10/100

= 296,1 km². Dette tallet er lavere enn arealet basert på kjente forekomster av gullprikklav, og ligger innenfor terskelverdien for Endangered (EN – truet) på 500 km².

Som konklusjon på de dataene vi har om fore-komst av gullprikklav og estimatet gjort på grunn-lag av funn i tilfeldig utvalgte ruter i kjerneområdet, må en anta at forekomstarealet for arten iallfall kva-lifiserer for vurdering etter B-kriteriet for kategorien VU, kanskje også for kategorien EN.

For å kunne rødliste en art under B2-kriteriet må i tillegg to av tre krav være oppfylt: a) arten må være sterkt fragmentert eller kjent fra 10 eller færre lokali-teter, b) være i tilbakegang (som vi allerede har svart positivt på) og c) ha ekstreme fluktuasjoner i fore-komst. C-kriteriet oppfylles ikke av gullprikklav, og det springende punkt blir om en kan vurdere arten somsterkt fragmentert under punkt a). Dette tolkes av IUCN (2001) som at artens populasjon består av små delpopulasjoner som er isolert fra hverandre.

Dette gjelder for Vestlandsforekomstene, men vi tol-ker ikke delpopulasjonene som sterkt isolerte i kjerne-området i Midt-Norge, særlig på bakgrunn av resul-tatene i studiet fra Namdalen (Rolstad m.fl. 2001).

Det må understrekes at dette er en subjektiv tolk-ning av dataene som foreligger, og dernest at vi me-ner arten vil kunne klassifiseres som sterkt fragmen-tert i framtida hvis den negative populasjonsut-viklingen fortsetter.

Vurderinger i forhold til C- og D-kriteriet – estimater for norsk populasjonsstørrelse

Det beste grunnlaget for å gi et estimat av gull-prikklavs populasjonsstørrelse i forhold til terskel-verdiene under C- og D- kriteriet, er de detaljerte registreringene av arten i ravineskogene i Namdal-en (Rolstad m.fl. 2001) som ligger sNamdal-entralt i kjerne-området for arten. I denne undersøkelsen ble antall thalli og antall trær med gullprikklav registrert på 31 lokaliteter hvor i alt 3211 thalli ble observert på til sammen 288 trær. Forskerne fant at gullprikklav fore-kom på 7,9 % av de undersøkte trærne. Hvis vi bru-ker antall trær med registreringer av arten som et uttrykk for antall individer analogt med mose-eksempelet, blir dette tallet grunnlaget for beregnin-gene. Hvis vi regner 60 trær pr. daa (se Rolstad m.fl.

2001 Tabell 1), får vi en populasjonstetthet lik 4,74 individer pr. daa.

Regner vi med et gjennomsnittlig egentlig ravine-areal (egnet biotop for gullprikklav) på 50 daa for de 31 undersøkte lokalitetene får vi en populasjon i undersøkelsesområdet på 7347 individer, altså nær terskelverdien på 10.000 individer for vurdering

et-ter C-kriet-teriet for Vulnerable (VU – sårbar), og høyt over terskelverdien på 1000 individer for vurdering etter D-kriteriet for arter med svært små popula-sjoner. Det registrerte arealet med boreal regnskog i Norge er ca. 20.000 daa (Gaarder m.fl. 1997, DN 1998), og hvis tetthetsmålet fra Namdalen gir et godt estimat for hovedbiotopen for gullprikklav i hele Midt-Norge, vil det gi en anslått populasjon på 94.800 individer for dette kjerneområdet for arten i Norge, altså en størrelsesorden over terskelverdien for å kunne anvende C-kriteriet. Regner vi isteden skog i h.kl. V på bonitet 14 eller mer i regionen som potensi-elle arealer med boreal regnskog i Norge (88.000 daa) (Stokland m.fl. 2002), får vi et estimat på 417.120 in-divider. Konklusjonen må bli at gullprikklav ikke kvalifiserer for rødlistevurdering etter C- eller D-kri-teriene etter estimater for artens populasjonsstørrelse i Norge.

Konklusjon: VU A2acd

3.3.3 Moser

Scapania apiculata – fakkeltvebladmose

Scapania apiculata er en svært liten (få millimeter lang) levermose som vokser på råtten ved i skog med høy luftfuktighet. Arten finnes normalt med røde vegeta-tive diasporer (grokorn), mens sporeproduserende organ er sjeldent forekommende og ikke påvist i Norge.

Økologi

Biotop: Arten er i Norge kjent fra fuktig, rik gran-skog eller blandingsgran-skog med gran (5 lokaliteter) og fra blandet edellauvskog (1 lokalitet). Skogtype er usikker for 2 lokaliteter. Lokalitetene ligger i bekke-daler/bekkekløfter (5 lokaliteter) eller nær bredden av ferskvann (2 lokaliteter). For en lokalitet har vi ingen angivelse om voksestedet.

Punkthabitat: Arten vokser på middels til rela-tivt sterkt nedbrutte læger (nedbrytningsgrad 3-5 på en 6-gradig skala). Den er hos oss funnet på gran-, furu- og lindelæger, og synes altså ikke å være knyt-tet til bestemte treslag.

Forekomst i Norge

Lokaliteter: Arten er i alt kjent fra i alt 9 lokaliteter i Norge (Ak 1, Bu 2, Osl 3, VAgd 2, STr 1). Arten kan fremdeles eksistere på de 3 andre «klassiske» lokali-tetene i Oslo og Asker. 3 av de 4 lokalilokali-tetene fra Oslo-feltet ble funnet i perioden 1890-1902 (bryologiens gullalder), mens en må være betydelig eldre (leg. M.

Blytt). Arten ble sist samlet i Oslo-området i 1907 (lo-kalitet Skådal).

Forekomst på lokalitetene: Etikettdata om de klas-siske lokalitetene er sparsomme: På en lokalitet ble arten funnet på 1 granlæger, på en annen samlet på

«råtne furustammer», mens tre ulike (og rike) inn-samlinger fra ulike år (1892, 1893, 1907) foreligger fra lokaliteten i Skådalen, og tyder på at det her var en større delpopulasjon. Observasjonene fra de nye lokalitetene funnet på 1990-tallet viser at arten fore-kommer sparsomt: 1 til 3 læger pr. lokalitet. På flere av lokalitetene var det større konsentrasjoner av læ-ger med rett nedbrytningsgrad for arten.

De kjente norske lokalitetene ligger mellom ca.

150 og 400-450 m o.h.

Utbredelsesområde: (se Blom, Kap 2.3 Fig. 6 i Gjerde og Baumann 2002): ca. 46.400 km²

Forekomstareal: 8 x 2 km² = 16 km² Svensk forekomst og rødlistestatus

Fakkeltvebladmose er kjent fra ca. 30 lokaliteter fra Småland til Åsele Lappmark, hvorav arten er sett på ca. 10 lokaliteter etter 1970 (Hallingbäck 1998). Ar-ten er rødlistet som endangered (EN) (Gärdenfors 2000) etter kriterium C2a = Populasjonen er estimert til mindre enn totalt 2500 voksne individer, er i kon-tinuerlig minsking og har en populasjonsstruktur med små subpopulasjoner (ingen subpopulasjon er estimert til å omfatte mer enn 250 voksne individer).

Denne populasjonsstrukturen stemmer overens med de norske observasjonene fra lokaliteter under-søkt i ny tid. De svenske lokalitetene ligger, som de norske, svært spredt, og i stor avstand fra den nor-ske grensen. Vi tolker at det er liten sannsynlighet for «drahjelp» (rescue effect, se Gärdenfors 2001, IUCN 2001) fra de svenske populasjoner av fakkel-tvebladmose ved tilbakegang av den norske popu-lasjonen. Det er altså intet grunnlag for eventuelt å nedjustere rødlistekategorien i den regionale delen av rødlisteprosessen for arten i tråd med IUCN-ret-ningslinjene for regional rødlisting (IUCN 2001).

Rødlistevurdering

Vurdering av tilbakegang i forhold til A-, B- og C-kriteriet. Er Scapania apiculata en art i tilbakegang?

Dette spørsmålet må besvares positivt for å kunne anvende A-, B- og C-kriteriet etter IUCN-manualen.

Bildet av fakkeltvebladmoses forekomst i Norge er totalt forandret etter at de nye lokalitetene på 1990-tallet ble kjent. Arten har et stort utbredelsesområde i Norge, og dette i tillegg til at noen få systematiske undersøkelser av begrensete arealer har fordoblet antall kjente lokaliteter, tyder klart på betydelige mørketall. Det kjente utbredelsesområdet for arten er mangedoblet (se Blom, Kap 2.3 Fig. 6 i Gjerde og

Baumann 2002). Vi har imidlertid ingen direkte ob-servasjon verken av tilbakegang eller framgang for arten i Norge. Det avgjørende punktet om eventuell tilbakegang må dermed tolkes ut fra indirekte mål:

Blir det mindre egnet substrat for arten eller mins-ker antallet egnete biotoper?

Hogst, særlig flatehogst, er den åpenbare trussel-faktoren for arten. Vi har en situasjon i Norge etter omleggingen til bestandsskogbruket hvor død ved akkumuleres og øker i den gamle, tidligere plukk-hogde skogen, mens ca. halvparten av skogarealet er forynget ved flatehogst. Den ene faktoren øker subpopulasjonene for dødvedarter, mens den andre forringer eller ødelegger biotopene som egnete voksesteder. Dette er et vanskelig regnestykke, og for fakkeltvebladmosen blir det vesentlig å fokusere på dens klart definerte biotopkrav; bekkedaler og vann-bredder. Slike arealer omfattes av Levende skog-stan-darder for kantsoner, og dette reduserer risikoen for lokal utdøelse for arten selv ved hogstinngrep. Noen bekkekløfter vil, pga. topografiske forhold også være uegnet for skogbruk.

Som konklusjon synes det ikke som disse dataene gir et klart grunnlag for å hevde at arten er i kontinu-erlig tilbakegang i Norge, og på grunnlag av disse for-hold løper en risiko for å dø ut i løpet av neste (5-10-års-) periode som en revidert rødliste skal gjelde for.

Denne konklusjonen utelukker bruk av kriteriene A, B, C (og dels E) som alle forutsetter estimert eller observert tilbakegang.

Nasjonal populasjonsstørrelse og forekomstareal – vurderinger i forhold til D-kriteriet for rødlisting av svært sjeldne arter:

Et forekomstareal mindre enn 20 km²eller færre enn 5 lokaliteter kvalifiserer til kategorien Vulnera-ble (VU) under D2-kriteriet. Scapania apiculata har et kjent forekomstareal mindre enn denne terskel-verdien (16 km²). Nyfunnene av arten tyder imidler-tid på betydelige mørketall, og utbredelsesområdet er kraftig utvidet, så vi finner sannsynligheten for at arten har et større forekomstareal enn 20 km² som svært stor.

Konklusjon: Arten kvalifiserer ikke til å rødlistes som Vulnerable (VU – sårbar) etter D2-kriteriet.

Estimert populasjonsstørrelse i Norge

For fakkeltvebladmose gjelder at antall læger bru-kes som et mål på antall individer.

I MiS-prosjektet ble 3 studieområder, hvert ca. 2 km² stort, innenfor kjent utbredelsesområde for fakkeltvebladmose undersøkt systematisk i rutenett bestående av ruter à 2,5 daa (1/4 av arealet ble un-dersøkt). Studieområdet Gartland i Nord-Trøndelag antas også å kunne ligge innenfor artens reelle

bredelsesområde, bl.a. bygget på artens svenske ut-bredelse. Studieområdene Oppkuven og Sigdal lig-ger for en stor del høyere enn den høyest beliggende kjente lokaliteten for fakkeltvebladmose i Norge, og høyden kan utgjøre en begrensende faktor for fore-komst av arten i disse områdene.

Scapania apiculata ble ikke funnet i de undersøkte studieområdene.

MiS-registreringsmetodikken ble så utprøvd i 9 kommuner (MiS-registrerte areal, hvert ca. 30 km² stort), hvor 20 prøveflater på 2,5 daa ble utlagt tilfel-dig i produktiv skog av h.kl. IV og V. Fem av disse prøvekommunene ligger innenfor fakkeltveblad-moses utbredelsesområde, og et sjette område, Ver-dal, antas å kunne ligge innenfor artens virkelige utbredelsesområde i Norge (se ovenfor). Arten ble ikke funnet i de 120 tilfeldig utlagte prøveflatene.

Undersøkelser av denne typen (tilfeldige utvalgte ruter) ville kanskje vært det beste grunnlag for å kunne gjøre et estimat av populasjonsstørrelsen av arten i Norge, men utvalget ruter i MiS-prosjektet er generelt for lite til å bygge statistikk på for enkelt-arter, og resultatet med hensyn til Scapania apiculata var negativt.

I hver av prøvekommunene ble også et tilsvar-ende antall (20) prøveruter av samme størrelse lagt ut i registrerte konsentrasjoner av ulike livsmiljøer som definert i MiS for en stor del utvalgt med hen-syn til forekomst av liggende død ved. Her ble Scapania apiculata funnet i to prøvekommuner, i til sammen fire 2,5 daa store ruter. Arten ble til sammen funnet på 7 stokker. I Urvatn-undersøkelsen ble råte-vedsmoser undersøkt systematisk i 10 x 10 m store ruter fra 110 skogsbestand og også totalt på bestands-nivå i de samme bestandene. Scapania apiculata ble her funnet på ett læger i ett av de 110 bestandene (Frisvoll og Prestø 1997). Her skal nevnes at de tre skuddene av Scapania rapportert fra Urvatnet frem-deles utgjør den eneste kjente forekomsten av arten i Midt-Norge selv om den har vært søkt etter i et stort antall skogsområder seinere.

Dette oppsummerer alle frekvensdata vi har om forekomst av Scapania apiculata i Norge.

Som konklusjon viser disse grundige, systema-tiske undersøkelsene at arten faktisk er svært sjel-den i Norge (men relativt vidt utbredt), og videre at arten mangler på mange potensielle lokaliteter i for-hold til vår kunnskap om dens økologiske krav.

Det er to tilnærmingsmåter for å kunne utnytte materialet fra disse systematiske undersøkelsene for å gi et populasjonsestimat for arten i Norge:

a). Vi kan se på frekvensen av arten (beregne an-tall individer pr. kvadratkilometer) med utgangs-punkt i det totale arealet hvor arten er undersøkt

systematisk, og som ligger innenfor dens utbredel-sesområde (MiS- og Urvatn-undersøkelsene), og så gjøre et estimat i forhold til den del (%) av utbredelse-sområdets areal som vi antar kan huse levesteder for arten. Vi velger her som begrensende forutsetninger at arten bare finnes i produktiv skog og bare kan fin-nes i høydelag fra 0-599 m o.h. Datagrunnlaget for denne tilnærmingen vil være at vi kjenner 8 indivi-der innenfor et samlet unindivi-dersøkt areal (MiS: 3 studie-områder med undersøkt areal 0,5 km² x 3 + 5 prøve-kommuner (40 (ruter) x 0,0025 km² x 5) og Urvatn 1,75 km²) på ca. 3,3 km². Dette gir et frekvenstall på 2,4 individer pr. km². Imidlertid er det et sterkt grunn-lag for å forkaste en slik tilnærmingsform som ut-gangspunkt for et populasjonsestimat: 7 av de 8 indi-videne ble registret i arealer som på forhånd var valgt ut som de aller beste (tilsvarende høyest rangerte MiS-figurer) 2,5 daa store rutene for råtevedsarter i et utvalg med omfang på 30 km²(altså blant mange tusen ruter av slik tilsvarende størrelse).

b). Vi kan anta at de utvalgte, høyest rangerte rutene for livsmiljø dødved i MiS-undersøkelsen (og hvor arten ble grundig søkt etter) faktisk fanget opp alle forekomster av Scapania apiculata i det re-gistrerte arealet i de 5 prøvekommunene hvor MiS-metodikken ble testet ut, og som ligger innenfor utbredelsesområdet for arten. Dette vil selvsagt måtte gi et klart konservativt estimat, for sannheten er en-ten at denne antagelsen er korrekt eller at antall fore-komster er høyere. Vi vet imidlertid at de tilfeldig utvalgte rutene i de samme kommunene ikke ga funn av arten. Her blir beregningsgrunnlaget at vi

b). Vi kan anta at de utvalgte, høyest rangerte rutene for livsmiljø dødved i MiS-undersøkelsen (og hvor arten ble grundig søkt etter) faktisk fanget opp alle forekomster av Scapania apiculata i det re-gistrerte arealet i de 5 prøvekommunene hvor MiS-metodikken ble testet ut, og som ligger innenfor utbredelsesområdet for arten. Dette vil selvsagt måtte gi et klart konservativt estimat, for sannheten er en-ten at denne antagelsen er korrekt eller at antall fore-komster er høyere. Vi vet imidlertid at de tilfeldig utvalgte rutene i de samme kommunene ikke ga funn av arten. Her blir beregningsgrunnlaget at vi

In document Rødlister som redskap i forvaltningen av biologisk mangfold i skog - utfordringer og forbedringsmuligheter (sider 58-66)