– rødlister som redskap for forvaltning av biologisk mangfold
Konvensjonen om biologisk mangfold
Konvensjonen om biologisk mangfold ble vedtatt i Rio de Janeiro i 1992. Den har i 2003 fått tilslutning fra 187 land og er ratifisert av 168 av dem. Konvensjonen er en rammekonvensjon som uttrykker overordnete politiske mål snarere enn spesifikke forpliktelser for medlemslandene. Likevel ses konvensjonen som et svært viktig instrument for å sikre bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold på verdensbasis.
I artikkel 1 spesifiseres konvensjonens mål som bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av dets komponenter og rettferdig og likeverdig deling av godene som kommer fra bruk av genetiske ressurser. Ved det 6. møte blant konvensjonens parter i 2002 ble målet om bevaring av biologisk mangfold konkretisert: Innen 2010 skal partene oppnå en betydelig reduksjon av det nåværende tapet av biologisk mangfold globalt, regionalt og nasjonalt, som et bidrag til å redusere fattigdommen og bedre forholdene for alt liv på jorden.
Konvensjonen definerer biologisk mangfold som mangfoldet av levende organismer av alt opphav, fra terrestriske, marine og andre akvatiske økosystemer, og de økologiske kompleksene som de er del av;
dette omfatter mangfold inn arter, mellom arter og av økosystemer. Det foregår et arbeid i regi av Konvensjonen for å komme fram til måter å beskrive ulike deler av det biologiske mangfoldet, bl.a. i form av ulike indikatorer. Slike indikatorer er tenkt brukt i overvåking av mangfoldet, så vel som i rapportering om tilstanden for biologisk mangfold.
Det er også flere andre konvensjoner og internasjonale prosesser som forplikter partene til å ta vare på det biologiske mangfoldet, bl.a.:
• Bern-konvensjonen for bevaring av Europas ville flora, fauna og deres naturlige habitater
• Bonn-konvensjonen for bevaring av trekkende arter og deres habitater
• Ramsar-konvensjonen for bevaring av viktige våtmarker, deres økologiske forhold og tilhørende arter
• Den europeiske ministerkonferansen for bevaring av Europas skoger, utvikler bl.a. kriterier for bærekraftig skogforvaltning der hensynet til biologisk mangfold er et viktig punkt
Se http://www.ecnc.nl/doc/europe/organiza/index.html for en oversikt over aktuelle konvensjoner, avtaler og organisasjoner for bevaring av biologisk mangfold.
nen hadde som hovedmål å sikre bevaring og bære-kraftig bruk av biologisk mangfold (se egen rammete-kst). Siden den gang har ulike samfunnssektorer i større eller mindre grad forsøkt å inkorporere hen-synet til biologisk mangfold i sektorpolitikk og for-valtning.
biosamfunn og økosystemer (se Noss 1990). I mange praktiske sammenhenger er det imidlertid vanlig å fokusere på artene og deres livsmiljø (habitater). Dels kan det være aktuelt å forvalte artene som bestander eller biosamfunn av mange arter, eller det kan være viktig å sikre artenes livsmiljø.
I forhold til artene og deres miljø kan vi stille spørs-mål om hva det vil si å etterleve Konvensjonens spørs-mål om å sikre bevaring og bærekraftig bruk av biolo-gisk mangfold. En generell tolkning av et slikt mål kan være at vi må innrette oss slik at naturlig fore-kommende arter innen et geografisk område ikke skal ha en vesentlig forhøyet sannsynlighet for å dø ut lokalt på grunn av menneskers ulike aktiviteter.
Et tilsvarende mål (med noen ulike nyanser) er ned-felt både i Norges mål for biologisk mangfold, i EUs 6. handlingsplan for biologisk mangfold og i vedtak fra FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Jo-hannesburg i 2002. Her fastslås det at man innen 2010 skal sørge for en vesentlig reduksjon i tapet av biolo-gisk mangfold (eller stanse slikt tap, i EUs handlings-plan).
Dersom vi skal sikre at ingen arter har forhøyet sannsynlighet for å dø ut på grunn av menneskers aktiviteter, må vi identifisere hvilke arter som er mest utsatt for risiko for å dø ut og hva som eventuelt fø-rer til økning i en slik risiko. Dette har vært et viktig forskningstema innen bevaringsbiologien i flere tiår.
På grunnlag av vurdering av artenes populasjons-økologi og habitattilknytning, deres geografiske ut-bredelse og miljø, samt utviklingen av trusselfaktorer mot artene har man forsøkt å formulere generelle regler for arters risiko for å dø ut. Generelt vil arter med små populasjoner, tilknytning til spesielle habitater med liten utstrekning, eller som har begren-set geografisk utbredelse, ha større sannsynlighet for å dø ut enn arter med motsatte egenskaper. I en for-valtningsmessig sammenheng er slike vurderinger av enkeltarters risiko for å dø ut forsøkt uttrykt i ulike risikoklasser. De såkalte rødlistene sammenfatter slik informasjon for en rekke arter innen vurderte arts-grupper.
Arbeidet med å utvikle rødlister som en sammen-fatning av arters risiko for å dø ut på global basis har foregått i regi av Verdens naturvernunion (IUCN) siden begynnelsen på 1970-tallet. Fram til 1994 var disse vurderingene basert på subjektive ekspert-vurderinger for de ulike gruppene. Men siden den gang har man forsøkt å basere vurderingene på mer objektive kriterier knyttet til artenes populasjoner, habitat og utbredelse (IUCN 2001).
IUCNs nåværende system for kategorisering av arters risiko for å dø ut (se rammetekst og Vedlegg 1) omfatter slike som alt har dødd ut (EX, EW), arter som er mer eller mindre akutt truet (CR, EN, VU) og slike som ennå ikke kan sies å være truet (NT, LC) eller som vi mangler data for (DD) (se egen rammete-kst). Arter som ikke er vurdert, markeres også (NE).
Kriteriene for å vurdere arter som truet (kategoriene CR, EN, VU) baseres på vurderinger av reduksjoner
i populasjonsstørrelse eller utbredelsesområde, fak-tisk populasjonsstørrelse under en viss grense, eller kvantitative beregninger av artens sannsynlighet for å overleve en viss tid inn i framtiden (grensene vari-erer med truethetskategori og knyttes også til en del andre betingelser). Kriteriene kan formuleres som et hierarki av betingelser, der ulike bokstaver angir plas-sering i hierarkiet (se Vedlegg 1). Selv om disse IUCN-kriteriene i hovedsak er utviklet for å vurdere arters truethet på global basis, kan de med visse tilpasnin-ger også anvendes regionalt, det vil si for enkelte land eller andre geografiske områder. Det er da viktig å ta hensyn til artenes populasjonsstatus også i om-kringliggende områder.
Dagens IUCN-kriterier for å vurdere truethet gir bedre grunnlag for en objektiv vurdering og gjør det også lettere å gi en konsistent vurdering på tvers av artsgrupper. Men samtidig krever bruk av disse kri-teriene mer eksplisitt vurdering av ulike sider ved artenes økologi, med krav til mer konkret og detal-jert kunnskap om hver art. De aller fleste artene i verden er små og har et levevis som gjør det vanske-lig for oss å få kunnskap om dem. De fleste av de artene som er utsatt for trusler om å dø ut, er også fåtallige og har begrenset utbredelse. Det er derfor sjelden vi har tilstrekkelig kunnskap til å foreta kvan-titative vurderinger av artenes truethet etter de nye IUCN-kriteriene. Vi må oftest legge inn skjønnsmes-sige vurderinger om artenes populasjonsutvikling eller endring i utbredelse.
Også i Norge er det de siste 10 årene utviklet rød-lister for truede og sårbare arter. Den første av disse kom i 1992 (DN 1992) med en omfattende revisjon i 1998. Begge disse rødlistene var basert på kriterier etablert før 1994, det vil si kriterier basert på en be-tydelig skjønnsmessig vurdering av eksperter på de ulike artsgruppene. Se en nærmere redegjørelse for utviklingen av de norske rødlistene i Kap. 2.
Både i fagmiljøer og forvaltningen i Norge har det lenge vært kjent at de eksisterende rødlistene har hatt betydelige mangler i forhold til dekning av ulike artsgrupper, konsistens i bruk av kriterier mellom artsgrupper og det faktiske kunnskapsgrunnlaget som har vært tilgjengelig. Likevel har rødlistene fått stor betydning i praktisk forvaltning av biologisk mangfold i ulike naturtyper. Dels har artene på rød-listene blitt direkte gjenstand for forskningsinteresse og artsrettet forvaltning, dels har slike arter blitt brukt som indikatorer for truede arter generelt, og dels har man forsøkt å basere forvaltningen av områder av verdi for biologisk mangfold på forekomst av miljø-egenskaper av betydning for rødlistearter. Spesielt i forvaltningen av skog og integrering av hensynet til biologisk mangfold i skogsektoren har rødlistene hatt
stor betydning for debatten om hvordan innsatsen for bevaring av biologisk mangfold bør innrettes.
1.2 Noen utfordringer ved bruk av rød-lister
For at rødlistene skal kunne bli et mer hensiktsmes-sig og troverdig redskap for forvaltning av biologisk mangfold, er det et stort behov for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om de aktuelle artene og for å sikre at konsistente og mest mulig etterprøvbare kri-terier blir lagt til grunn. Utfordringene ved bruk av rødlistene kan knyttes til følgende hovedpunkter:
• Harmonisering av kriterier for ulike organisme-grupper, knyttet opp mot dagens IUCN-kriterier:
Et problem ved arbeidet med rødlister i Norge har hittil vært at ekspertgrupper for de ulike organismegruppene ikke har hatt noen felles ret-ningslinjer om hvordan man skal tolke de ulike rødlistekategoriene ut fra til dels svært forskjel-lig kunnskapsgrunnlag. Dessuten kan ulike opp-fatninger om rødlistenes funksjon og strategiske valg knyttet til selve omfanget av rødlisten ha ført til at ulike grupper på listen er vanskelige å sam-menligne. Det er derfor viktig å få belyst hvilke faktiske vurderinger som er lagt til grunn for ut-valgte organismegrupper. Med utgangspunkt i dagens IUCN-kriterier bør det så utvikles enhet-lige retningslinjer som også sikrer nødvendig dokumentasjon av de vurderingene som gjøres. I denne sammenhengen må det også vurderes
hvordan mangelfull og usikker kunnskap kan håndteres. IUCN-kriteriene setter som nevnt omfattende krav til kunnskaper om artenes populasjonsutvikling og utbredelse, kunnskap som vanligvis bare vil være tilgjengelig for få ar-ter. Trolig må stor vekt legges på vurderinger knyttet til utviklingen av og truslene mot artenes habitater og livsmiljø mer generelt. Det vil også være viktig å komme fram til enhetlige kriterier for når kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig til å vurdere om arter skal endre kategori ved revi-sjon av rødlisten.
• Kjerne av forvaltningsrelevante rødlistearter:
For rødlistearter der vi har god kunnskap om øko-logi og utbredelse og trusselbildet er klart defi-nert, kan overvåking danne basis for vurdering av endringer i utbredelse og eventuelt bestands-nivå. For slike arter kan det utvikles et data-grunnlag som kan underbygge de mer kvantita-tive IUCN-kriteriene, i motsetning til de mer kvalitative vurderingene som vi oftest må bruke for arter flest. I hvilken grad arter med et tilfreds-stillende datagrunnlag kan fungere som model-ler for forvaltningen av rødlistearter generelt er et åpent spørsmål.
• Forbedring av dagens kunnskapsgrunnlag:
Det er åpenbare mangler i dagens kunnskaps-grunnlag for rødlistearter generelt og spesielt i forhold til å anvende IUCN-kriteriene. Innsats for
Dagens IUCN-kategorier og summarisk oversikt over kriteriene som benyttes
(se også Vedlegg 1)
extinct EX utdødd: det er ingen tvil om at det siste individet av arten har dødd ut, så langt gjentatte undersøkelser innen artens utbredelsesområde og levesteder har kunnet bringe på det rene
critically endangered CR akutt truet: arten står i meget stor fare for å dø ut i vill tilstand i henhold til kriteriene A-E
endangered EN truet: arten står i stor fare for å dø ut i vill tilstand i henhold til kriteriene A-E vulnerable VU sårbar: arten står i fare for å dø ut i vill tilstand i henhold til kriteriene A-E near threatened NT nær truet: arten er nær ved å falle inn under kategorier for truethet i
henhold til kriteriene A-E, men har foreløpig ikke nådd spesifiserte terskelverdier
least concern LC ikke truet: arten er vurdert mot kriteriene A-E, men er ikke nær noen av de aktuelle terskelverdiene; omfatter oftest vidt utbredte og tallrike arter data deficient DD manglende data: det er ikke tilstrekkelig kunnskap eller datagrunnlag for å
kunne vurdere arten i henhold til kriteriene A-E not evaluated NE ikke vurdert: arten er ikke vurdert mot kriteriene A-E
å bedre kunnskapsgrunnlaget bør innrettes slik at vi raskt og kostnadseffektivt får en forbedring av rødlistene som redskap for forvaltningen av biologisk mangfold. Dette vil kanskje særlig knytte seg til bedre kunnskap om artenes utbred-else og habitattilknytning, siden slik kunnskap nokså umiddelbart kan knyttes til forvaltningen av arealer som er viktige for biologisk mangfold.
En mer systematisk gjennomgang av kunnskaps-behovene for å forbedre rødlistene er imidlertid nødvendig.
I denne rapporten har vi tatt utgangspunkt i utfor-dringene som er skissert ovenfor. Vi har tatt utgangs-punkt i grunnlaget for utviklingen av dagens
rød-lister og erfaringene med disse. Ut fra disse erfarin-gene diskuterer vi så hvordan framtidige rødlister kan utvikles med basis i bedre kunnskap og mer sys-tematisk gjennomgang av kunnskapen i forhold til dagens IUCN-kriterier. Dessuten gir vi en oversikt over hvordan rødlistene er brukt i forvaltningen og hva dette innebærer av krav til kunnskapsgrunnlag og dokumentasjon. Endelig kommer vi med forslag til en prosess for å forbedre både kunnskaps-grunnlaget og vurderingene i framtidig utvikling av rødlister som redskap for forvaltningen av biologisk mangfold. Våre eksempler er tatt fra viktige arts-grupper i skog, men diskusjonen og poengene bør kunne være av generell nytte for alle naturtyper og artsgrupper.