Primært foreslo Forsvarsstaben å opprette en stilling som forsvarssjef i fred.
Alternativt burde sjefen for Forsvarsstaben få myndighet til å treffe avgjørelser i sjefsnemnda.:!{)-1 "Skal vi
ta
faste retningslinjer nytter det ikke å votere seg frem til avgjørelser i viktigere spørsmål"', het det i forslaget.:!OSJ skrivet fra Forsvarsstaben gikk det videre frem at det villevære meget uheldig om man fortsatt skulle basere seg på at de politiske myndigheter- eller med andre ord sivile myndigheter- måtte ta
avgjørelse i viktige militære spørsmål. Det ville resultere i uklare ansvarsforhold og en lite handlekraftig ledelse innen det militære Forsvaret. 206
Det var ikke bare overfor Forsvarsdepartementet den fagmilitære ledelsen hadde behov for å stå samlet. Forsvarsstaben pekte også på forholdet til de allierte myndighetene. Samarbeidet med Nordkommandoen om
forsvarsplanlegging var turbulent Allierte og nasjonale interesser var ofte ulike. Det var entydig fastlagt i sjefen for Forsvarsstabens instruks at han skulle lede arbeidet på norsk side. Sjefsnemndas behandling av
forsvarsplanene åpnet for at sprikende signal ble sendt ut fra den fagmilitære ledelsen. l forholdet til de allierte mente Forsvarsstaben det måtte være avgjørende at Forsvaret talte med en tunge.
Forsvarsstaben konkluderte med at en omorganisering av den øverste ledelsen etter deres forslag ville gi sjefen for Forsvarsstaben tilstrekkelig myndighet til å oppfylle det ansvaret han var pålagt gjennom instruksen av 1955. Sjefen for Forsvarsstabens ansvar for beredskapsarbeidet innebar i teorien en fonne1l myndighet som berørte store deler av forsvarsgrenens virksomhet. I praksis må det likevel ha vært vanskelig å få gjennomført tiltak
86
FORSVAASSTUOIE.A 211999som fullt ut var i overensstemmelse med sjefen for Forsvarsstabens ønske.
Uten mulighet til å fatte avgjørelser i organisasjons- og budsjettspørsmål, samtidig som forsvarsgrensjefene hadde instruksfestet rett til å behandle
forsvarsplanene~ var det lagt et hinder for en samordnet forsvarsberedskap.
Den 30. november 1956 ble forslaget fra Forsvarsstaben behandlet i
sjefsnemnda. Generalløytnant Bjørn Christophersen hadde da avløst Hansteen som sjef for Hæren. I motsetning til sin forgjenger hevdet Christophersen at han så en forsvarssjef i krig som en nødvendighet. Dette indikerte altså at Hærens ledelse ønsket å imøtekomme kravet fra egne rekker om en nasjonal forsvarssjef. l 1956 var det fra flere hold i I-Jæren tatt til orde for en endring av ledelsesordningen. Oberst Erik Qvam hadde argumentert for en sterkere norsk innflytelse på ledelsen av Forsvaret Han lanserte også en nasjonal forsvarssjef som øverstkommanderende, med Nordkommandoen som et bindeledd til
SHAPE.207 Organet for Hærens Offisersforening, Vår Hær, hadde på lederplass 15. april 1956 hevdet at det innen Hærens offiserskorps var ~,en overveldende majoritet for en gjennomgripende revisjon av kommandoforholdene innen forsvarets øverste ledelse.'~208
Christophersen var imidlertid ikke villig til å ta skrittet fullt ut i spørsmålet om en forsvarssjef. I fred måtte den øverste militære sjefen, enten som
forsvarssjef eller fonnann i sjefsnemnd~ ha redusert myndighet. Han mente spørsmålet krevde en grundigere utredning og ville vente tH denne var ferdig.
Sjefen for Flyvåpnets stab, generalmajor Jacob Waage, representerte sjefen for Flyvåpnet i møtet. Han støttet en utsettelse. Waage mente den eksisterende ordningen burde prøves ut. Sjefen for Marinen, viseadmiral Peter Jacobsen, gikk imot en endring av ledelsesordningen overhodet. Jacobsen hevdet at begge forslagene ville gi sjefen for Forsvarsstaben stemmerett i sjefsnemnda.
Det kunne han ikke akseptere.209
Sjefsnemnda hadde kort berørt organiseringen av den øverste ledelsen sommeren 1956. I en utredning til forsvarsprogrammet for den neste fem-års perioden, utarbeidet av Boyesen-utvalget, hadde sjefsnemnda uttalt på et
generelt grunnlag at det var nødvendig med økt integrering av den militære ledelsen på alle plan. De hadde fremholdt at saken var kompleks, og at endring måtte skje i samarbeid med allierte myndigheter.210 Det var imidlertid tvilsomt
FORSVARSSTUDIER 2fi~H3
87
hvor dypt ønsket om omorganisering stakk hos forsvarsgrensjefene.
Mottagelsen av Lambrechts og Forsvarsstabens forslag i november 1956 tyder på at uttalelsen til Boyesen-utvalget var mer deklaratorisk enn reell.
Det var ikke overraskende at forsvarsgrensjefenes tradisjonelle tnotvilje mot å avgi myndighet til sjefen for Forsvarsstaben lå
tast.
Standpunktet til Christophersen og Waage i sjefsnemnda 30. november 1956 var likevelpåfallende og samtidig illustrerende for kjernen i den fagmilitære konfliktlinjen.
Begge hadde tidligere gått inn for å styrke den sentrale fagmilitære ledelsen-Christophersen som stabssjef i FO under oppholdet i London, og som hovedsekretær i Forsvarskommisjonen av 1946. Han hadde i tilJegg nær kjennskap til sjefen for Forsvarsstabens uklare myndighetsforhold.
Christophersen hadde vært stabssjef under Lambrechts frem til han tiltrådte som sjef for Hæren l. august 1956. Waage hadde vært Bergs stabssjef og deltatt i hans bestrebelser i 1954 for å få en fast oppbygd forsvarsstab. l et møte i sjefsnemnda i februar 1954 hadde Waage gått inn for å styrke
Forsvarsstaben.211 Lambrechts, den gang som sjef tar Flyvåpnet, hadde hevdet det motsatte syn. Drøye to år senere diskuterte de altså samme spørsmålet~
men med omvendt ståsted og argumentasjon.
Denne paradoksale situasjonen viser tydelig de institusjoneJle føringene som lå i spørsmålet om Forsvarets øverste ledelse i denne perioden. Aktørenes oppfatninger ble i det aller vesentligste preget av egen institusjons synsvinkel.
Med sin negative innstilling til Lambrechts forslag viste Christophersen og W aage at de satte forsvarsgrenens interesse først, og - i likhet med
Lambrechts- at de skiftet mening i takt med posisjon. Ved å være
tilbakeholdne med å avgi myndighet til sjefen for Forsvarsstaben forsvarte de samtidig sin egen status. Forslagets betydningen for Forsvaret som helhet var trolig i mindre grad tilstede i deres vurdering.
Behandlingen av Lambrechts utspill for å styrke sjefen for Forsvarsstaben gir inntrykk av at Forsvaret var en splittet organisasjon i denne perioden, fragmentert i rivaliserende forsvarsgrener og der den fagmilitære ledelsen satte hensynet til egen posisjon i høysetet.::!12 Forsvarsgrensjefenes konsekvente motstand mot omorganisering dannet en barriere som gjorde at
ledelsesordningen på mange måter virket selv bevarende, slik den fungerte uten
88
FORSVARSSl'UDlEA 21\999en enkeltaktør som kunne skjære gjennom og fatte avgjørelser. Forslaget fra Forsvarsstaben i november 1956 viste imidlertid at Lambrechts hadde vilje til å bryte hindringen. Han hadde trolig også evnen. Lambrechts hadde hatt aktiv tjeneste som flyger under krigen~ og bar antagelig i seg en selvtillit som
operativ bakgrunn gjeme skaper. Slik sto han i kontrast til O le Berg som hadde vært utenfor operativ tjeneste og ledet utdanningen og oppbyggingen av de norske polititroppene i Sverige. Av legning var også Berg en mer sedat og lavmælt sk.rivebordsgeneral, enn en dynamisk og kraftfull ledertype. Denne beskrivelsen passet bedre på Lambrechts. Under møter i sjefsnemnda kunne han bryte av en argumentasjon og erklære at enighet var oppnådd.m Etter alt å dømme trivdes Lambrechts bedre som beslutningstager enn som ordstyrer i det kollegiet sjefsnemnda utgjorde.
l møtet i sjefsnemnda 30. november 1956 ble Christophersen, Waage og Jacobsen presset av Lambrechts og avkrevd et direkie svar
på
om de kunne godta at deler av budsjettarbeidet ble overført til Forsvarsstaben. De svarte bare indirekte på spørsmålet og fikk det utsatt til utredningen Christophersen hadde foreslått var ferdig.:u-1 Møtet i sjefsnemnda 30. november ble imidlertid Lambrechts siste. Han døde kort tid etter. Forslaget til revisjon avIedelsesordningen senhøstes 1956 var perspektivrikt og pekte frem mot
omleggingen som senere skuHe komme. Det skuJJe ta tid å få denne endringen gjennomført- uten Lambrechts var trolig en viktig drivkraft borte.