Militærkomiteen anmodet l O. juli 1953 Forsvarsdepartementet om å fremtne et forslag til Stortinget om organisasjonsplan og personelloppsetning for
Forsvarsstaben. l dette spørsmålet skulle spenningen i den fagmilitære ledelsen på nytt komme til uttrykk~ ett år etter at Berg hadde snudd i vedtaket om
sjefsnemndsystemet. Forsvarsgrensjefene ville at Forsvarsstaben primært skulle bygges opp etter fe1lesplanleggingsprinsippet, slik fellesstaben var tenkt utfonrtet. Dette hadde vært departementets forslag i stortingsproposisjon, men da med tanke på sjefsnemndsystemet og uten Forsvarsstaben. Ved
behandlingen av proposisjonen hadde militærkomiteen uttalt at "prinsippene i fellesplanleggingen også må kunne legges til grunn ved oppbyggingen av Forsvarsstaben og i dens arbeidsmåte.'"16
°
Komiteen hadde ikke gitt konkrete retningslinjer for hvordan dette skulle følges opp i praksis. Forsvarsstaben burde arbeide seg frem til en hensiktsmessig ordning, mente komiteen. Ikke uventet var torsvarsgrensjefene og sjefen for Forsvarsstaben uenige om innholdet i begrepet "en hensiktsmessig ordning~'.Forslaget fra forsvarsgrensjefene ville innebære at offiserene som arbeidet med fellesplanlegging i Forsvarsstaben ble ansvarlige overfor sine respektive forsvarsgrener, og ikke overfor sjefen for Forsvarsstaben.161 I realiteten ville dette bli en løst sammensatt planleggingsstab som behandlet felles saker på forsvarsgrenenes premisser. Dette p)anleggingsorganet sto i kontrast til militærkomiteens utsagn om at
FORSVARSSTUDIER 211999 69
.~jefen for Forsvarsstabens myndighetsområde[ .. } bor være som foreslått av Forsvarskommi.~fonens innstilling. De/le betyr en styrkelse
av hans stilling i fin·hold til nå og innebærer i enkelte henseender kommandomyndighet overjorsvarsgrene11e. 16::
Komiteens intensjon var en styringsdyktig forsvarsstab som i arbeidet med å utføre krigsforberedelser skulle fungere som Forsvarets Overkommando i praksis- sJik Forsvarskommisjonen av 1946 hadde foreslått. Hi)
Opplagt var dette også Sjefen for Forsvarsstabens vurdering. Han anså fellesplanleggingsprinsippet som en av flere fonner for saksbehandling i Forsvarsstaben. Berg ønsket offiserer med pennanent tilbeordring og underlagt hans kommando. Overfor forsvarsgrensjefene hevdet han at det burde være en "større fasthet i oppbyggingen av staben enn det en ville få etter fellesplanleggingsprinsippet"164 Sjefen for Forsvarsstaben vant frem med sitt syn i første omgang. I utgangspunktet hadde Berg lovet forsvarsgrensjefene at de skulle
ta
anledning til å uttale seg om en midlertidig organisasjonsplan for1953 og 1954. Dette unnlot han og fremmet i stedet et forslag direkte til
departementet som godkjente det. Forsvarsgrensjefene reagerte umiddelbart på dette initiativet fra Berg som tok sikte på å få en organisering etter hans ønske.
Berg presenterte organisasjonsplanen for sjefsnemnda 31. august 1953. l det samme møtet ble det besluttet å sette ned et utvalg for å vurdere
Forsvarsstabens organisasjon på lengre sikt. Utvalget skul1e bestå av stabssjetene i forsvarsgrenene. l Hæren var dette oberst Ørnulf Dahl og i Marinen kommandør Rudolf Andresen. Flyvåpnet165 var representert med oberst Jacob Waage før han ble avløst av oberst Einar Tufte Johnsen.166 Mandatet til utvalget bygget på et prinsipp om at det skulle være en
forsvarssjef med en viss kommandomyndighet i krigt og at forsvarssjefen skulle ha en selvstendig stab. Utvalget skulle også følge militærkomiteens uttalelse om at fellesplanleggingssystemet skulle legges til grunn for stabens organisasjon. Både forsvarsgrensjefene og sjefen for Forsvarsstabens syn på Forsvarsstaben organisering kunne komme innenfor mandatets rammer.
Likevel var DAT-utvalget et klart signal om at forsvarsgrensjefene ønsket en annen løsning enn den Berg hadde skissert.
70 FORSY.AHSSTUDIER 2/1999
Smn leder og medlem av DRAM-utvalget, hadde Dahl og Andresen vært initiativtagerne bak sjefsnemndas beslutning i 1952 om å opprette
sjefsnemndsystemet og sløyfe Forsvars~taben. Begge uttalte seg imot den ledelsesordningen Stortinget hadde vedtatt. Dahl hevdet at han anså "den ordning Sjefsnemnda og Forsvarsdepartelnentet foreslo for langt bedre enn den som nå er etablert.,'167 Andresen, som skulle lede DAT-utvalget, hadde kommentert militærkomiteens innstilling i juni 1953. Han uttalte at i et
sjefsnemndsystem ville den militære ledelsen stå "umåtelig meget sterkere" enn ved å opprettholde en Forsvarsstab.w' Mandatet til tross, Berg kan neppe ha hatt særlig tro på at utvalget ville følge de retningslinjene han hadde trukket opp for Forsvarsstabens organisasjon.
I me11omtiden gikk sjefen for Hæren~ Hansteen~ og sjefen for Flyvåpnet, generalløytnant Finn Lambrechts, med på å avgi personell for å bygge ut Forsvarsstaben i samsvar med organisasjonsplanen. Sjefen for Marinen, Storheill, var uvillig. Han holdt fast ved at Stortinget hadde vedtatt en utbygging etter fellesplanleggingsprinsippet. Storheill var imot "at hans
11planners11 skulle sitte i Forsvarsstaben.~'169 Marinen kunne dessuten ikke skaffe det nødvendige antaJI offiserer.
Forsvarsstabens organisasjon var på nytt tema i sjefsnemnda 6. oh.1ober 1953. Utfom1ingen av organisasjonen og beordring av personell til
Forsvarsstaben ble drøftet av Berg, Hansteen, Lambrechts og Andresen i enerom, og uten at det ble tatt referat fra møtet. Dette kan tyde på at synspunh.1ene var begynt å spisse seg til og at det ble følt lettere å snakke i klartekst i et mer lukket forum. Etter oktober gikk det fire måneder tØr spørsmålet ble brakt på bane igjen i sjefsnemnda. l 6. februar 1954 tok Berg opp sjefen for Forsvarsstabens instruks. Han hadde utarbeidet et forslag som han ville ha til vurdering i sjefsnemnda. Berg mente det hastet med å fremme et forslag til Stortinget hvis instruksen skulle behandles dette året.
Forsvarsgrensjefene ville vente til DAT-utvalget var ferdig med sin utredning. Storheills oppfatning var at Forsvarsstabens ansvars- og
myndighetsområde måtte fastlegges først. Lambrechts var enig med sjefen for Marinen og hevdet at militærkomiteens innstilling var uklar på dette punktet.
Lambrechts ble her imøtegått av sin tidligere stabssjef generalmajor Waage,
FORSVARSSTUDIER 2/1999
71
som nå hadde tilsvarende stilling i Forsvarsstaben. Etter Waages mening kunne det ikke være ~·gnmnlag for tvil om hva Stortingets vedtak innebar."170
Hansteen delte synet til de øvrige forsvarsgrensjefene og svarte Waage med å vise til ·~at instruksen ikke direkte kunne være en avskrift av
Stortingsdokumentene i saken."171 Betydningen i disse dokumentene måtte vurderes nænnere for en instruks kunne behandles, argumenterte sjefen for Hæren.
Mottagelsen av Bergs utspill tyder på at forsvarsgrensjefene ønsket å trenere en avklaring av Forsvarsstabens posisjon. DAT-utvalget hadde vært i virksomhet i nesten et halvt år. Et status quo for Forsvarsstaben var i
forsvarsgrenenes interesse. Den var fortsatt svakt bemannet. Ful1t utbygd ville Forsvarsstaben tappe forsvarsgrenene for personellressurser.