Harlem med en agenda?

Harlem grep som forsvarsminister umiddelbart tommene. Spørsmålet om rekognoseringsflyginger var et ømt punkt mellom norske og amerikanske myndigheter i denne perioden. Primært ønsket amerikanerne å forholde seg til operasjonsstaben i LOK ved orientering om slike flyginger. Like før Handa!

gikk av hadde han og statssekretær Hans Engen i Utenriksdepartementet (UD) blitt enige om at også UD skulle underrettes. Iløpet av sine to første uker som forsvarsminister innskjerpet Harlem disse bestemmelsene. Han gikk inn for at henvendelsene fra USA først skulle kanaliseres gjennom Forsvarsdeparte-mentet før øvrige instanser ble infonnert.²⁵⁰ Avgjørelsen gir inntrykk av en forsvarsminister som ønsket å rydde opp i ledelsen av Forsvaret. Mye tyder på at Harlem ble satt inn i departementet med en klar agenda om å

:ra

kontroll med Forsvaret.²⁵¹ Kan en omlegging av ledelsesordningen ha vært et viktig ledd i denne prosessen? Vi skal følge denne tanken videre.

Under Harlem ble det gjennomført en rask omorganisering av den øverste ledelsen. I begynnelsen av april 1961 fikk Forsvarsdepartementet oversendt et forslag til ny Jedelsesordning fra sjefsnemnda- sjefen for Forsvarsstaben skulle styrkes betydelig. Harlem oppnevnte deretter et utvalg til å utarbeide forslag til nye instrukser for de fagmilitære sjefene. Utvalget ble ledet av Harald

Løken i Forsvarsstaben~ og i midten av mai 196 I var utkastene klare. De ble forelagt sjefsnemnda til uttalelse. Innholdet var i tråd med hovedlinjene i forslaget fra april, og sjefsnemnda sluttet seg til instruksene 6. juli 1961.²⁵² Gjennom kongelig resolusjon av 18. august ble instruksene stadfestet og skulle tre i kraft 1. september 1961. Det var altså en hurtig avklaring~ og det nye instruksverket bar preg av å være et strakstiltak. Endringene i den øverste ledelsen ble gjort midlertidige, og ble først lagt frem for Stortinget seks måneder senere. Den videre oppfølgingen av ledelsesordningen skjedde også gradvis og over ·flere år. Det var ikke en helhetlig omorganisering som fant sted i 1961, snarere en foreløpig løsning.

I foredraget til resolusjonen 18. august 1961 antok Harlem at omleggingen av den øverste ledelsen burde legges frem for Stortinget. Hlmidlertid synes situasjonen å tilsi at en snarest mulig setter den nye ordning i verk. ''²⁵³ Det var

98

sikkerhetspolitiske hensyn bak dette utsagnet. Ved en senere anledning i

Stortinget gav Harlem et tilbakeblikk på ulike omorganiseringer i Forsvaret og uttalte at i 1950-årene ''og inn i begynnelsen av l 960-årene [ble det handlet] ut fra en annen grunnleggende tankegang, der den kjernefysiske storkrigen var den helt dominerende trussel vi måtte forberede oss mof~Y~ Bakteppet for resolusjonen av 18. august 1961 var den kalde krigen. Den var inne i en fase som i løpet av sommeren gav en kraftig oppjustering av forsvarsbudsjettene i Sovjetunionen og USA, og som i august førte til avsperringen av Berlin. Det var en spenning som først kulminerte med Cuba-krisen i oktober 1962. S01n regjeringssjef så trolig Gerhardsen det som avgjørende å ha et avklart

ansvarsforhold mellom den politiske og den fagmilitære ledelsen.

Myndighetenes forvirring og rådvillhet de første dagene etter nedskytingen av U-2-flyet hadde stadfestet at dette forholdet ikke var avklart.

I begrunnelsen for resolusjonen pekte Harlem på behovet

for å kunne vende seg til en sakkyndig militær instans som er i stand til å gi de aktuelle, nøkterne og sammeJ!fåttede oversikter som h·evesfor å vurdere situa!1jonen innen forsvaret til enhver tid. ²⁵⁵

Utsagnet kan tolkes som en direkte konsekvens av U-2-episoden. Regjeringen ble stilt i forlegenhet~ og ble ti1 dels handlingslammet av mangel på infonnasjon etter nedskytingen. Gerhardsen må ha vært kritisk til Handals rolle våren og sommeren 1960. Statsministeren hadde også vist sin misnøye overfor Tufte Johnsen og Vilhelm Evang.^2S&

Trolig ble det også satt spørsmålstegn ved Øens opptreden. Som sjef for Forsvarsstaben var han etterretningssjefens nænneste overordnede og hadde ansvaret for å holde oppsyn medE-stabens virksomhet. U-2-episoden kunne gi inntrykk av at han ikke hadde fulgt opp denne oppgaven tilstrekkelig.

Regjeringen savnet antagelig også en mer aktiv og pågående sjef for

Forsvarsstaben som kunne hatt oversikt og informert i de kritiske ukene etter nedskytingen. I stedet spilte Øen en nænnest uvirksom rolle og hadde

ra

opplysninger å bidra med. Til Øens forsvar kan det hevdes at han ikke var pliktig til å kontrollere Luftforsvarets operasjoner i fred. Dette var

FORSVARSSTUDIER 211999

99

forsvarsgrensjefens ansvar.²⁵⁷ Øen ble heller ikke alltid informert av sine underordnede eller av den politiske ledelsen om sensitive

spørsmål.²⁵¹ⁱ Samtidig finnes det også eksempler på at han ville unngå å bli involvert i enkelte problemstillinger. I følge Evang ønsket ikke Øen å bli holdt løpende orientert om viktige etterretningssaker.²⁵⁹ Det kan ha festet seg et inntrykk hos regjeringen av en svak og ettergivende sjef for Forsvarsstaben. Denne oppfatningen kan ha blitt styrket i lys av

ledelsesordningens behandling internt i Forsvaret og hvordan den dro ut i tid. I tillegg til kontakten med Evang, var det også i forholdet til

forsvarsgrensjefene et anstrøk av passivitet over Øens opptreden. Kan den hurtige innføringen av det nye instruksverket skyldes at Harlem ønsket å stive opp sjefen for Forsvarsstaben og tildele Øen et klart ansvar for å ta ledelsen av Forsvaret?

Opplegget var en parallell til Oscar Torps styringsstrategi i 1942. Han opprettet Forsvarets Overkommando og stillingen som forsvarssjef for lettere å kontrollere Forsvaret. Ved å gjøre sjefen for Forsvarsstaben styringsdyktig og etablere en klar kommandolinje ville forsvarsministeren slippe å skifte sol ogvind mellom flere likestilte fagmilitære sjefer. Han kunne styre Forsvaret gjennom den øverste fagmilitære sjefen. Dette sto i motsetning til Jens Chr. Hauges strategi. Han hadde etablert en tilnærmet flat fagmilitær ledelsesstruktur som gjorde at han som forsvarsminister kunne samle trådene i sin hånd. Et slikt opplegg krevde en sterk og pågående forsvarsminister. Under Langhelle, Knudsen og Handal var den politiske styringen blitt slakkere og de fagmilitære hadde fått større

handlingsrom.

På tross av at Harlem utvilsomt innførte en sterkere politisk kontroll med Forsvaref!⁶⁰ ~· i så måte hadde han etter alt å dømme en agenda-hadde han likevel mindre innflytelse på selve ledelsesordningen. Harlem sørget for å gjennomføre omleggingen raskt, men utover å gi revisjonen politisk aksept bidro han ikke i utformingen. Forslaget til innhold i

omorganiseringen kom fra fagmilitært hold.

100