Gruppen som fokuseres på og inkluderer kjønn og kjønnsidentitet ser på den mulige nytten for de ulike kjønnene og personer med ulike kjønnsidentiteter. Fokuset ligger på hovedsakelig på mennesker men annen kjønnsidentitet enn biologisk kjønn, men tar opp noen kjønnsforskjeller for (biologiske) kvinner og menn. Kjønn og kjønnsidentitet er begreper som brukes hyppig i alle empiriske tekstene. I læreplanen for de ulike fagene, samt rapporten og strategien for seksuell helse blir respekt og forståelse for andre ofte knyttet sammen med diskriminering på ulike grunnlag, deriblant kjønn og kjønnsidentitet.
Læreplanen for naturfag 4.trinn inkluderer et mål om at eleven skal kunne ha en
«samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Utviklingen av biologisk kjønn hos et foster er svært komplekst og er baseres på om man har X eller Y kromosom. De fleste kvinner er 46XX og de fleste menn er 46XY, men det eksisterer tilfeller hvor mennesker opplever andre sammensetninger (WHO). Dette er kun prosessen hos foster som bestemmer hvilket biologisk kjønn man blir født som. Kjønnskromosomer er primære kjønnskarakteristika og inkluder
innvendige karakteristikker, blant annet kjønnsorganer og indre reproduktive organer. De sekundære kjønnskarakteristika utvikler seg senere i livet og forbindes med pubertet og hormonell utvikling. Utviklingen inkluderer blant annet kropps- og ansiktshår, brystutvikling og menstruasjonssyklus (Bufdir, 2017). De ulike biologiske kroppene man vil ha en
innvirkning på seksuallivet, eksempelvis ved at kvinner kan bli gravide ved samleie eller har menstruasjon. Det er imidlertid forskjell på biologisk kjønn og sosialt kjønn, med andre ord hvilken kjønnsidentitet man har. Kjønnsidentitet er brukt for å beskrive de karakteristikkene av kvinner og menn som er sosialt konstruert (WHO, 2002). Bakgrunnen for at dette blir tatt med er for å illustrere at vi har ulike kropper og ved å bli født som ulike kjønn innehar man i utgangspunktet ulike biologiske kjønnskarakteristika selv om man ikke identifiserer seg med kjønnet man ble tilegnet ved fødselen.
Åpenhet, respekt for mangfold og positive holdninger til seksualitet er samfunnsmessige faktorer som fremmer seksuell helse. […] Gjennom den nye samlede strategien for seksuell helse ønsker regjeringen å bidra til et åpent og inkluderende samfunn der mangfold anerkjennes og tabuer, skam, fordommer og stigmatisering knyttet til seksualitet motvirkes (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s.8).
I strategien presentert av Helse- og omsorgsdepartementet blir god seksuell helse knyttet til positive holdninger og følelser for egen kropp, sammen med god kunnskap om kropp og seksualitet. Igjen fører dette til en tryggere seksuell identitet og sunnere
handlingsmønstre (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s.8). Positive holdninger og følelser for egen kropp knyttes ikke bare opp mot det biologiske kjønnet, men også opp mot kjønnsidentitet; den enkeltes indre opplevelse av at de er mann, kvinne, både mann og kvinne eller ingen av delene. De fleste individer identifiserer seg med det biologiske kjønnet de ble født med, men ikke alle (Bufdir 2017). Utviklingen av kunnskapen om transpersoner i samfunnet pågår fortsatt og det har tidligere vært debatt rundt inkluderingen av begrepet transseksuelle i paraplybegrepet transpersoner. At et individ har en annen kjønnsidentitet enn sitt biologiske kjønn er ikke tilknyttet personens seksuelle legning (Bufdir, 2017).
I kapitlet Forebyggingsdiskurs gjøres man kjent med at kunnskap om variasjon i kjønnsuttrykk kan forebygge blant annet mobbing og trakassering, og bidra til å forebygge helseplager (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s.14). Forebyggingen av helseplager relateres både til seksuell helse, men på samme tid handler dette også om psykisk helse. I
sammenheng med respekt for mangfold og ulikheter som nevnt i kapittel 4 kan dette relateres til normaliseringen og kunnskap om personer med ulik kjønnsidentitet. Personer med
kjønnsinkongruens opplever ofte negative reaksjoner fra miljøet rundt og dette kommer til uttrykk i flere måter og oppleves i varierende grad. Slik som andre individer påvirkes de av omverden og dens reaksjoner og holdninger. De negative holdningene og opplevelsene kan medføre en stor belastning og psykiske og sosiale problemer (Helsedirektoratet, 2015, s.20). I nyere tid har det derimot blitt et større fokus på og utvikling av kunnskap om personer med kjønnsinkongruens, ved blant annet å innlemme dette i kompetansemålene i skolen
(Utdanningsdirektoratet, 2020). Å inkludere dette i kompetansemålene og lære unge
mennesker om denne gruppen mennesker kan vise seg nyttig for å øke bevissthet, aksept og respekt for ulike kjønnsidentiteter. I dette tilfellet kan både prosessen og utfallet virke empowered for de berørte partene. Prosessen kan gi utslag på to måter; lærdom og kunnskap for deltakerne som opplever kjønnskongruens og ikke selv vet hva de føler eller hvorfor de føler det slik. Empowerment prosessen kan være med på å øke gruppens kapasitet til å handle i tråd med de følelsene som oppleves og realisere følelsene de har, slik at man kan sørge for bedre psykisk helse og forebygge depresjon. Prosessen kan samtidig gi utslag for de øvrige elevene ved å gi kunnskap om måter man kan være forskjellige på, blant annet at det
eksisterer mennesker som opplever kjønnskongruens. Flere av kompetansemålene retter seg mot respekt og ulikheter (Utdanningsdirektoratet, 2020) og slik kan både personer som opplever kjønnsinkongruens og den øvrige befolkningen bli informert, få kunnskap og utvikle empowerment.
Utfallet og effekten av nytten ved kompetanseutviklingen kan studeres ved å se på blant annet andelen av personer med kjønnskongruens og aksept, respekt og vold ovenfor denne gruppen. Personer med annen kjønnsidentitet er ikke et nytt fenomen og personer som ikke retter seg etter de tradisjonelle kjønnsrollene eller bekledningen er heller ikke et nylig fenomen (Stryker, 2008). Det finnes ingen statistikk over hvor mange mennesker som hadde kjønnsinkongruens i 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og det eksisterer fortsatt en usikkerhet over hvor stor andel av befolkningen dette gjelder. Det kan være basert på at mennesker ikke opplever kjønnsinkongruens på samme måte og ikke nødvendigvis vil ha lik opplevelse eller føle at de faller innenfor samme kategori (Helsedirektoratet, 2015, s.9). Selv om man ikke har et nøyaktig antall å se til er det en anerkjent gruppe av befolkningen, hvor gruppens omfang ikke har blitt registrert tidligere. Det er dermed ingen måte å fastslå om gruppen har økt, minsket eller forholdt seg lik, men det har blitt et større fokus på blant annet aksept og rettigheter (Stryker, 2008).
Inkludert i dette delkapitlet er ikke bare kjønnsidentitet, men også biologisk kjønn. I læreplanen for naturfag 4.trinn skal eleven lære å ha en «samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Sett i forhold til seksualitet og kjønn er det relevant å ta opp (tradisjonelle) seksuelle normer knyttet til de ulike kjønnene. Et stort antall jenter møtes med forventinger om å være seksuelt aktive tilsvarende de idealene om
kjønnslikestilling og liberale holdningene til seksualitet. På samme tid kan de bli kalt
nedlatende ord slik som «hore» eller «løs» hvis andre anser antallet seksuelle partnere som for mange eller at vedkommende har seksuelt samleie under «gale» omstendigheter
(Helsedirektoratet, 2015, s.44-45). I motsetning blir gutter holdt til en annen standard når det gjelder blant annet klesstil og oppførsel i forhold til tradisjonelle maskuline trekk og roller.
Gutter som oppfattes av andre å ha et spesielt nært forhold til andre gutter eller ikke kler seg i tråd med hva som oppfattes å være maskulint – bruke farger som anses å være feminine – blir ofte kalt homofil. Reaksjonen på nære forhold med andre gutter kan føre til at de ikke lengre ønsker eller føler seg trygg på å ha en vennlig fysisk kontakt eller verbalt uttrykke kjærlighet (Helsedirektoratet, 2015, s.61). Ved å innlemme en diskusjon om kjønn og kjønnsroller i kompetansemålene kan dette bidra til å normalisere seksuell aktivitet hos kvinner og normalisere at gutter kan uttrykke vennlighet og kjærlighet ovenfor andre gutter, uten at de opplever negative reaksjoner fra andre. Slik kan kunnskapen som springer ut fra
undervisningen bidra til å forhindre mobbing og videre forhindre dårlig psykisk helse hos de som blir pårørt. Empowerment prosessen som kan komme ut fra kunnskapsutviklingen kan gi deltakerne muligheten til å bli informert om kjønnsroller og hvordan dette kan påvirke synet man har på andre og ulike mennesker. Den kan gi deltakerne mulighet til å ta informerte valg om hvordan de velger å handle ovenfor andre mennesker og lære om hvor mye negativ påvirkning som kan komme ut fra mobbingen eller synet man har på kjønnsroller.