De tre diskursene som har blitt analysert frem og fokusert på er likestillings- og likeverdsdiskursen, kunnskapsdiskursen og forebyggingsdiskursen. Det empiriske grunnlaget i oppgaven er basert på WHOs rapport om seksuell helse, menneskerettigheter og loven,
strategien fra Helse- og omsorgsdepartementet og læreplanen i ulike fag som utsendt fra den norske stat gjennom Utdanningsdirektoratet.
Temaene de tre diskursene representerer er sentralt i alle empiriske tekstene, men fra hver sin aktør og med hvert sitt perspektiv og mål. Foucault anser diskurser som et produkt av menneskelige uttalelser (Schneck, 1987, s.18). I denne oppgaven er diskursene –
kunnskapsfeltet – basert på de uttalelsene som presenteres i de empiriske tekstene. De sammensatte uttalelsene i tekstene utgjør i seg selv et eget element, men diskursene er basert på enkelte utdrag fra alle dokumentene. Kunnskapen som produseres i de tre diskursene er ikke en serendipitet, men heller et design av de moderne mønstrene. Foucault peker på diskurser som en praksis som systematisk former objektene (eller subjektene) som omtales (Neumann, 2001, s.17). Relatert til forskningen i denne oppgaven sees de tre diskursene på som en mulig praksis eller påvirkningskraft som kan knyttes til seksualundervisningens formål og nytte for enkelte grupper. Kunnskap, forebygging og likestilling- og likeverd er tett knyttet sammen i forhold til seksualundervisningen og dens formål og nytte. Hvordan de ulike utdragene er lagt frem og hvilken aktør som har utsendt er avgjørende for hvilken betydning diskursen kan ha.
De ulike utdragene som utgjør diskursene er hver for seg en ulik måte å nærme seg et tema eller et problem. Hvis man ser på læreplanen og de ulike kompetansemålene i fagene har det blitt tydelig at det er fritt for tolkning for den enkelte leser og dette påvirker hvilken praksis som kommer ut av arbeidet. Språket og retorikken i utdragene har stor betydning for hvordan diskursene kan påvirke eller sees i sammenheng med sosial praksis. De tre
diskursene relateres til seksualitet på hver sin måte: likestilling- og likeverd kommer klart frem ved at mange grupper mennesker har blitt diskriminert mot, opplevd vold, trakassering og mobbing basert på deres seksualitet. Likestilling og likeverd er temaer som er forenelig med norske verdier og prinsipper om å ivareta og beskytte grunnleggende
menneskerettigheter – dette er også et fokus i undervisningen. Diskursen kan vise seg
hensiktsmessig for å konstruere sosiale og psykologiske praksiser og virkeligheter når Norge ønsker å arbeide for en slik virkelighet og utvikling. Kunnskapsdiskursen viser seg tydelig relevant og aktuell når forskningen tar sikte på å undersøke formålet og nytten til
seksualundervisning i grunnskolen. Hele grunnlaget for undervisningen er basert på en eller annen kunnskap, enten fra staten som beskriver målene for opplæringen eller læreren som tolker de målene som er satt. Undervisningen er basert på den kunnskapen som har blitt utviklet gjennom forskning gjort på temaer om seksualitet og det er utvalgt en viss kunnskap, som anses å være viktigst, som innhold i undervisningen. Kunnskap er et avgjørende element
for at ethvert samfunn skal utvikles videre. Forebyggingsdiskursen sprang ut fra et
gjennomgående element i tekstene, hvor seksualitet og forebygging og forebyggende tiltak knyttes sterkt sammen. Forebygging av uønskede eller negative erfaringer er avgjørende for at individer skal ha et godt og trygt liv, og oppnå god helse. De tre diskursene utfyller hverandre og man kan se en sterkt sammenheng mellom dem. Kunnskap om seksualitet er
kjerneelementet i undervisningen og utviklingen av kunnskap, kompetanse og ferdigheter kan anses som det direkte formålet med undervisningen. Kunnskapen viser seg aktuell for å forebygge uønskede og negative hendelser og kan bidra til å forhindre at det forekommer i utgangspunktet. Kunnskap og forebygging er sentralt for å oppnå likestilling og likeverd mellom mennesker. Kunnskap om ulikheter og undervisning som avler forståelse og respekt ovenfor ulikheter kan forebygge blant annet mobbing og trakassering. Ved å inneha denne kunnskapen og muligheten til å forebygge og forhindre tilfeller av negative hendelser kan det føre til at mennesker opplever at de er likestilte og likeverdige samfunnsmedlemmer og mennesker.
Makten i diskursene er ikke noe staten – utsender og ansvarlig for
grunnskoleopplæringen – utøver over passive deltakere, men heller spredt ut over ulike sosiale praksiser (Jørgensen & Philips, 1999, s.22-23). Maktbegrepet i Foucaults diskursteori innebærer at makt forstås som noe noen er i besittelse av og som de kan utøve over andre mennesker, men er det som produserer det sosiale. Makten er kreftene og prosessene som skaper den sosiale omverden og gjør den meningsfull. Det er makt som skaper den viten eller kunnskapen man har og ens identitet og relasjoner, både som individ og grupper. Disse elementene er kontingente og er på ethvert gitt tidspunkt på en viss måte, men de kunne ha vært og kan bli annerledes. På grunn av dette anses makt å være produktivt ettersom det produserer sosiale praksiser (Jørgensen & Philips, 1999, s.49). Makten til de enkelte
diskursene som fokuseres på i denne oppgaven er også spredt ut over sosiale praksiser. Selv om undervisningen i skolen kan anses som den sosiale praksisen som er hovedfokuset, har de enkelte diskursene sosiale praksiser knyttet til seg.
De enkelte diskursene kan avle og relateres til makt på ulike måter ettersom de har ulikt utgangspunkt og fokus. Likestillings- og likeverdsdiskursen sin makt sees i sammenheng med de grunnleggende menneskerettighetene og Norges arbeid med å skape et samfunn der mennesker er likestilte og likeverdige. Denne kraften bidrar til å utvikle sosiale praksiser og prosesser som gjenspeiler dette, blant annet ved å ha et fokus på å lære befolkningen om hvordan man kan være respektfull og ha en positiv påvirkning på individer og grupper.
Kunnskapsdiskursens makt relateres til det gjennomgående temaet om viktigheten av riktig og
tilfredsstillende undervisning, som gir elevene kunnskap, kompetanse og ferdigheter. De sosiale praksisene og prosessene som konstrueres er basert på kunnskap fra gitte aktører og det som anses som viktig. Kunnskapsutvikling kan på mange måter være positivt for utviklingen av et samfunn, blant annet ved at befolkningen har en større forståelse av eksempelvis seg selv, hverandre og samfunnet i seg selv. Forebyggingsdiskursens makt knyttes til helsen, spesielt den seksuelle helsen, som er sterkt representert i de empiriske tekstene. Forebygging er prosessen for å forhindre hendelser eller utviklinger som ikke er fordelaktige eller ønskelige, og er et viktig element for den positive utviklingen. Gjennom forebyggingen av blant annet mobbing, trakassering og vold vil samfunnet og enkeltindivider kunne dra nytte av en bedre generell helse og et tryggere og bedre liv.
De tre diskursene svarer på formålet og nytten til seksualundervisning på forskjellige måter, men er svært sammenhengende. Det direkte formålet med undervisningen er satt i læreplanen og er kunnskapsoppnåelse for elevene og nytten kan være kunnskapen i seg selv eller oppnåelsen av den. Kunnskapen som oppnås kan bidra til å forebygge negative
handlinger og erfaringer, og en uønsket utvikling av samfunnet og på denne måten kan både formålet og nytten være å forebygge. I sammenheng med likestilling- og likeverd er det mulig at kunnskapen som oppnås kan bidra til å forebygge negative reaksjoner fra omgivelsene basert på ulikheter mellom mennesker og dermed føre til at mennesker opplever at de er likestilte og likeverdige. Formålet kan anses som opplevelsen for individet og nytten kan være den positive påvirkningen opplevelsen får for enkeltindividet, og dermed utgjør befolkningen personer som har en følelse av at de er likestilte og likeverdige.