Kvinnenes holdninger til å delta på et kjønnsspesifikt program

Den første hypotesen var:

H1: Kvinnene i datamaterialet har tvetydige følelser til å delta på et program særskilt for kvinner.

Jeg finner støtte for hypotesen i mitt datamateriale. Det er relativt stor variasjonsbredde med hensyn på hvordan kvinnene forholder seg til å delta på en program med kun kvinnelige deltakere. En skulle kanskje tro at kvinner i en av de mest mannstunge arbeidsområdene i Norge ville stille seg positivt til å bli løftet frem gjennom egne utviklingsprogrammer. Det var imidlertid svært få som var uforbeholdent positive til programmer spesifikt for kvinner.

En stor andel av kvinnene ga svært tvetydige tilbakemeldinger i forhold til hvordan de forholdt seg til å delta på et program med kun kvinnelige deltakere, de var preget av ambivalens. Noen forteller at de tror kjønnsspesifikke tiltak vil bygge opp under forskjellene mellom menn og kvinner ytterligere, og at avstanden mellom dem vil bli tydeligere ved at menn hadde sine mannsnettverk, mens kvinnene hadde sine kvinnenettverk. Andre legger vekt på at det mennene anså som kvinneaktiviteter, blir utdefinert som noe uinteressant av de mannlige lederne, kollegene og medarbeiderne, da dette uansett ikke angår dem.

Programmet fikk ikke den oppmerksomheten det burde hatt. Atter andre opplever ikke at det på prinsipielt grunnlag er problematisk å løfte frem kvinner i form av egne programmer, men er mer opptatt av den retoriske innpakningen. Så lenge programmet ikke har en feministisk profil og at innholdet er kjønnsnøytralt, synes de det var greit. Til tross for

100

ambivalente holdninger til kjønnsspesifikke tiltak, har samtlige kvinner i datamaterialet valgt å delta på programmet.

For å forklare denne tvetydigheten har jeg trukket på Kanters teori om numeriske proporsjonsforhold mellom majoritet og minoritet, og hvordan proporsjonsforholdene i en gruppe legger premisser for sosiale erfaringer for medlemmene. I den sammenheng benytter jeg også teori om maskuliniserende prosesser (Drake og Solberg, 1995). Videre har jeg trukket inn Solbergs (2009) kvantitative undersøkelse som fokuserer på hvilke bedriftstiltak som fremmer kjønnsbalanse i finansinstitusjoner, som i noen grad sammenfaller med tendenser jeg observerer i datamaterialet.

Kanter (1977) fokuserer på det relative antall representanter fra en sosial type – i dette tilfellet menn, i forhold til en annen sosial type – i dette tilfellet kvinner. Hun argumenterer for at så lenge menn og kvinner i organisasjonen står i et svært skjevt forhold til hverandre, i relativt antall, er det utfordrende, i noen tilfeller umulig for kvinnene å utfordre den rådende kulturen i gruppen. Hvis en ser på kvinnenes ambivalente holdninger til å delta på et kjønnsspesifikt program i lys av Kanters forklaringsmodell, kan en anta at den rådende holdningen i organisasjonene, er menns holdninger. Menn er etter all sannsynlighet mindre opptatt av likestillingstiltak enn hva kvinner er. Dette finner en støtte for i Solbergs (2009) undersøkelse. Resultatene indikerer at menn synes det gjøres nok for likestilling, mens kvinner ikke gjør det. Kvinner og menn oppfatter dessuten slike tiltak forskjellig fra hverandre (Solberg, 2009). Hvis det er slik at menn i større grad enn kvinner er lei fokuset på likestilling, kan en med utgangspunkt i Kanters forklaringsmodell anta at kvinnene i datamaterialet som representerer en gruppe i mindretall, ikke i stor nok grad klarer å utfordre den rådende kulturen i gruppen.

Solberg (2009) finner også at både kvinnelige og mannlige respondenter i liten grad foretrekker å fokusere på kvinner og tiltak som kun gjelder for kvinner. Hun foreslår at det kan skyldes en viss metthetsgrad når det kommer til likestillingstiltak. Samtidig gir undersøkelsen som nevnt indikasjoner på at flere kvinner ikke opplever at det gjøres nok for å bedre kjønnsbalansen. At kvinnene videre oppgir at de ikke foretrekker tiltak særskilt for kvinner, kan bety at slike tiltak har fått en noe negativ klang i finansbransjen. Det kan bety at kvinnene i utgangspunktet ikke opplever selve tiltakene som problematiske, men er lei fokuset, fordi det tillegges negative assosiasjoner av deres mannlige kolleger. Kanter argumenterer for at kvinner som representerer minoriteten finner strategier for å ”overleve” i

101 organisasjonen. Slike strategier kan være å spille med – å late som en er enig med den dominerende gruppens oppfatninger og tenkemåter. En annen strategi skjer mer ubevisst og går ut på at kvinnene adopterer de rådende holdningene. Drake og Solberg (1995) beskriver tilsvarende maskuliniseringsprosesser. Kvinnelige ledere har få andre kvinner og identifisere seg med og få kvinnelige rollemodeller. I organisasjoner med lav kvinnerepresentasjon er det få ”likekvinner”, men mange ”likemenn”. Resultatet er ofte at kvinnene blir likere de mennene som de jobber sammen med. Med utgangspunkt i Kanters modell, er det ikke annet å forvente enn at kvinner som er i kraftig mindretall blant menn, enten later som de deler deres oppfatninger, eller adopterer deres tankegang. Å tilpasse seg de rådende normene i forskjellige grupper, skjer i stort sett alle dagligdagse situasjoner. Det er vanskeligere å utrykke sine meninger om en er i mindretall, spesielt hvis meningene er direkte avvikende i forhold til majoritetens oppfatninger.

Solberg finner videre i sin undersøkelse at de fleste respondentene er enige om at kvinner ikke skal løftes frem som gruppe. Dette er imidlertid langt fra et entydig funn. Hun beskriver en tvetydighet som minner om de ambivalente holdningene jeg observerer i mitt datamateriale. Hennes data viser at deltakerne i undersøkelsen mener at kvinner aktivt bør oppfordres til å søke lederstillinger, at kvinner bør inviteres inn i viktige mannsdominerte fora, og at kvinner bør bevisstgjøres på hva som skal til for å gjøre lederkarriere.

Undersøkelsen viser videre at kvinner i større grad enn menn oppgir at de har behov for kompetanseutvikling før de trer inn i lederstillinger. Slike tiltak bør, i følge undersøkelsen,

”forkles” som kjønnsnøytrale tiltak.

Jeg ser lignende tendenser i datamaterialet. For enkelte var det ikke et særskilt program for kvinner som var problematisk. Det viktigste var at programmets profil ikke var utpreget

”feministisk” og at det fremstod som kjønnsnøytralt (med tanke på innhold) til tross for at det bare var kvinnelige deltakere. Det kan virke som det er et behov for tilsløring. Kvinnene i datamaterialet uttrykker en motstand i forhold til å delta på egne programmer, og når de først deltar på et ”kvinnetiltak” er det viktig at tiltaket fremstår så lite ”kvinnelig” som mulig.

102